Idealer, skjønnhet og slankepress

Hvis du ser lenge nok, kan du alltid finne noe å pirke på ved andres – og ditt eget – utseende. Litt skjeve tenner, en bulk på nesen, kanskje noen kilo for lite/for mye, i forhold til hvordan du synes den perfekte kroppen og det perfekte ansiktet bør se ut.

Men det er trist at noen føler seg bedre av å påpeke andres såkalte skavanker. Og da mener jeg sett i sammenheng med skjønnhetsidealene som finnes i dag. Ansiktet skal helst være helt symmetrisk og kroppen bør være slank med former på de riktige stedene og fri for cellulitter.

Personlig tenkte jeg for eksempel aldri noe særlig over min egen kroppsfasong før jeg var rundt atten år. Nå kan det virke som om jenter helt ned i tretten-fjorten-årsalderen setter uoppnåelige høye krav til seg selv. De går på lavkarbo. De sliter seg fullstendig ut på trening. Ikke for å holde seg i form, være en del av et lag eller fordi det er sunt – men for å bli tynnere. Strammere. Få den kroppen som de drømmer om. For det er jo da man blir lykkelig, er det ikke? Mange vier ekstremt mye tid på å fundere over utseendet sitt og sammenlikne seg med andre.

Jeg er helt sikker på at dersom jeg hadde lest blogger da jeg var fjortis, hadde jeg kjent enda sterkere på ”skjønnhetspresset” enn det jeg gjør i dag. Alle vil jo være penest mulig. Slankest mulig. Hvis ikke så…. Ja… hva, da, egentlig? Så er du ikke god nok for kjæresten din? Så får du ikke beundrende blikk fra gutter og misunnelige blikk fra andre jenter? Hva er det egentlig med jenter og utseendet som gjør at vi blir så fikserte? Som gjør at vi bruker timesvis på å hente inspirasjon til hvordan vi kan forbedre oss selv?

Jeg hadde en spørreundersøkelse på bloggen min for noen måneder siden, der jeg blant annet stilte spørsmål om hvilke faktorer som er viktige for at leserne begynner å følge en blogg. 54 % svarte “At bloggeren ser bra ut, har fine klær og/eller lever et spennende liv”. I tillegg kom det frem at 75 % av respondentene pleier å sammenlikne seg med bloggerne de følger, og får av og til en følelse at de ikke selv strekker til. Det er et HØYT tall!

For meg er det naturlig å se over bildene jeg legger ut gjerne 2-3 ganger, etterom jeg vet at de blir vurdert av mange tusen mennesker. Jeg ser på meg selv som heldig ettersom jeg får veldig få negative kommentarer i forhold til antall sidevisninger hver dag. Men når jeg først gjør det, så er det ytterst sjelden at det er noe jeg lar meg provosere eller bli såret av. Jeg leser og glemmer. Prøver, i alle fall. Men det er absolutt ikke alltid at ting går meg helt forbi. En gang fikk jeg en kommentar om at jeg hadde så uvanlig lang panne. Alienhode. Da lo jeg for meg selv. LIKEVEL gikk jeg bort til speilet, bare for å se…. Er dette noe jeg ikke har vært klar over, men som alle andre tenker?

Pannen min er helt normal, og aldri noe jeg har tenkt over tidligere eller etter denne hendelsen – så derfor ble jeg frustrert over meg selv. Som i et par sekunder tillot meg selv bli usikker. På grunn av en anonym kommentar. Blogging kan derfor ikke “bare” føre til press for leserne, men også for bloggeren selv.

Det sies at hvis du får tre positive kommentarer og én negativ, så er det den negative du husker. Det tror jeg stemmer ganske godt. Jeg setter utrolig stor pris på de fine kommentarene jeg får hver dag og de gleder hjertet mitt – men de forandrer ikke synet mitt på meg selv. Det er komplimentene jeg får i det virkelige liv, fra mennesker jeg kan se og ta på, som går inn på meg. På en måte tror jeg det er en bra ting, for jeg har ofte fått høre av nye bekjentskaper at de ble positivt overrasket over hvor jordnær jeg er. At bloggen ikke har gått til hodet på meg, og gjort at jeg oppfører meg overlegen og kvalmende.

For det er vel ikke så rart om ukjente mennesker forteller deg nesten daglig at du er vakker og perfekt, at du kan begynne å tro det selv? Jeg tror jeg har satt opp et slags skjold der, fordi selvtilliten min er ikke særlig mye bedre enn da jeg begynte å blogge. Jeg har definitivt blitt tryggere på meg selv, men det har med alderen å gjøre.

Jeg vet jo ikke hvordan saken hadde vært om jeg hadde begynt å blogge som fjortenåring. Ungdomsskoletiden er den mest sårbare perioden (i alle fall for meg var det slik), og man kan fort svinge i både den ene og den andre retningen. Vi fikk vel alle med oss de sjokkerende slemme kommentarene som blant annet Voe/Emilie har blitt utsatt for. Jeg skjønner godt at hun la ned bloggen i en periode, for det må være tøft å møte så mye motstand i ung alder. Å mobbe over nettet er ikke et hakk bedre enn å mobbe noen i virkeligheten. Bloggere er ikke datamaskiner, vi er mennesker med følelser, men det kan se ut til at mange glemmer det.

Bloggleserne hennes er/var jo i en helt annen aldersgruppe enn mine er, så derfor tror jeg at jeg slipper unna med det verste. Jeg tviler ikke på at mange av leserne mine tenker mindre hyggelige ting om meg, men jeg har jo ingen interesse av å vite det – og setter pris på at dere lar være å spre negativ energi. Det kommer ingenting godt ut av det. Du føler deg ikke bedre selv heller, prøv heller å gi positive kommentarer litt oftere, og se at ditt eget humør også blir bedre.

For mange kommentarer om utseendet og kropp gjør at man blir bevisst på ting man egentlig ikke bør tenke på i ung alder. Jeg synes det er skummelt å tenke på hvor fort barn vokser opp for tiden. Hvor tidlig de blir utsatt for presset om å skulle se perfekt ut. Og hvordan blogging også kan være med på dette.

Uten å nevne navn er det enkelte bloggere som helt klart setter griller i hodet på ungdommer og påvirker dem på en annen måte enn kjendiser og fotoshoppede modeller kan gjøre. Fordi bloggere er som deg og meg, de er normale norske jenter, og er derfor lettere å sammenlikne seg med. Selv om man ikke ber om å være et forbilde når man skriver en stor blogg, så blir man det automatisk.

Mange blogger, inkludert min egen, er definitivt med på øke fokuset på materialisme og utseende. Derfor er det fint at vi har mangfold. Det finnes drøssevis av bloggere med andre interesser og viktigere budskap enn klær og sminke, men disse kommer sjelden høyt opp på topplisten.

Det er jo leserne som bestemmer hvem som skal ligge hvor på listen. Det er leserne som avgjør hva de vil bruke tiden på, hva som er interessant og hvem de vil la seg inspirere av. Det er ikke så rart at man over tid føler at man blir kjent med bloggerne man følger. Men jeg vet jo selv hvor ekstemt mye av privatlivet jeg holder utenfor nettet, og at man derfor bør ta det man leser med en klype salt.

I fjor hadde jeg en periode på over seks måneder der privatlivet mitt var som rollercoaster, uten at jeg skrev om det. Av hensyn til mennesker som jeg er glad i. Jeg vet at dere kan tenke selv og vet at det ligger mer bak, men jeg vil bare understreke at ingen har det perfekt hele tiden. Og at den eneste man bør sammenlikne seg med er seg selv.

Ukentlig får jeg spørsmål om hva jeg spiser og hvor ofte jeg trener – og jeg innrømmer gjerne at jeg spiser godteri annenhver dag og sjelden kommer meg på trening mer enn 1 gang per uke.

Livet blir så slitsomt om man skal sette høye krav til seg selv hele tiden.

Vi har så kort tid her på jorden og det er trist å kaste bort tid på å bryte seg selv ned, når du i stedet kan kose deg. Det gjelder bare å snu tankemønsteret.