Første morsdag og favoritt-faser

I går var min første morsdag etter at jeg selv ble mamma, og jeg fikk sove ekstra lenge mens Emil og Nemo ordnet litt kos til meg <3 Det var nok ikke planlagt i sånn kjempegod tid (frokosten var en salat i kopp, hahah) men veldig koselig å bli gjort stas på!! Sander er straks elleve måneder gammel og jeg synes det føles som om tiden bare går fortere og fortere. Ikke lenge til vi har en på åtte, en ettåring og en nyfødt her hjemme.. Det blir uvant å skulle gå gjennom alle fasene en gang til, med en helt ny baby. En ting jeg ikke synes stemte med Sander var at jeg fikk høre «så snart du har lært hva som funker og fått inn rutiner, så kommer barnet inn i en ny fase og man må begynne helt på nytt».

Vi har hatt noen dager her og der hvor han har vært mer sutrete enn vanlig, som oftest grunnet utviklingstrinn, tannutbrudd eller frustrasjon over å ikke få til ting (som feks da han så gjerne ville krabbe, men ikke fikk det til). Men jeg har aldri stoppet opp og følt at han har vært i en vanskelig periode, jeg har egentlig hele tiden tenkt at «dette er den beste tiden». Og det fortsetter jo bare!? Er spent på om det kommer til å bli noe helt annet med neste, eller om jeg vil føle det på samme måte. Det blir uansett annerledes å måtte dele tiden sin på to så små, og jeg gruer meg nesten litt til akkurat det – men jeg vet jo at de kommer til å få masse glede av hverandre etterhvert som de blir litt større.

Har dere hatt noen favoritt-periode? Hvilken i såfall?

Jeg husker jeg kunne begynne å gråte da han var bare et par uker gammel, fordi jeg ville at han skulle være så liten for alltid. Koste meg så syyykt i permisjon da han var bitteliten og bare lå i babynestet ved siden av meg i sofaen eller oppå meg, han sov nesten hele tiden og da koste jeg meg med tv-serier midt på dagen, DEN tid er over for å si det sånn. Men nå elsker jeg kommunikasjonen og båndet vi har sammen, og hvordan jeg ser at han forstår mer og mer for hver eneste dag. Nå gleder jeg meg skikkelig til han skal begynne å snakke. Dessuten har han plutselig blitt kosete!!! Jeg dør!

Jeg har vært så misunnelig på dem med barn som vil sitte på fanget og som strekker opp armene for å bli kost med, og de siste dagene har vært fulle av sånne øyeblikk der han krabber bort til meg og vil at jeg skal holde rundt han (han prøver også å kose med både sofaen og gulvet hele tiden, men det er ikke poenget her). Å være mamma er det fineste i hele verden!!! Jeg tror alle kan bli vanvittig slitne av og til, uansett hvor «enkelt» barn man har, men når de først sover søtt så ender man likevel opp med å sitte og se på bilder av dem på telefonen og savne dem..

Håper dere hadde en fin søndag i går og at alle verdens beste mammaer ble gjort litt stas på 🙂

En kjip uke

Sett fra Asos // Sko fra Zara

Kan gjerne sette en strek over hele denne uken nå, og håpe at det blir bedre fra og med nå. Uken startet med symptomer på UVI, etterfulgt av legebesøk hvor jeg fikk vite at blodprosenten min var altfor lav (anemi) og jeg skal bli fulgt opp fremover for å sørge for at jernnivåene mine stiger. Så var det begravelse for et familiemedlem, noe som ikke kan oppsummeres annet enn helt forferdelig trist.

Og på torsdag startet et lite omgangssyke-helvete her hjemme.

En liten oppsummering av mine siste google-søk. Trodde nemlig først det «bare» var gravidkvalmen som gjorde et comeback. Har ikke klart å holde nede verken mat eller vann det siste døgnet, og det er ikke gøy når man samtidig er hjemme med et barn å passe på. Den ene gangen rakk jeg knapt å reagere, og spydde utover hele kjøkkenet. Helt excorsistiske tilstander. Usj!

Sander fikk det først, etterfulgt av meg og så til slutt Emil… Vi håpet Nemo skulle slippe unna, men i natt begynte han å kaste opp han også. Har heldigvis fått litt hjelp med barnevakt, og det er gull verdt når man såvidt klarer å gå to skritt før kroppen faller sammen. Får SÅ dårlig samvittighet når jeg ikke orker å leke rundt på gulvet og bare lar youtube-filmer med barnesanger gå på repeat halve dagen. Han har vært ekstra kosete de siste dagene da, det er ikke ofte <3

Her skal vi bare slappe av og prøve å bli friske alle sammen. Den lille i magen sparker hvertfall til alle døgnets tider, så det håper jeg er et tegn på at han har det bra. Nå sover Sander og jeg tenker å ta meg en laaang dusj, smøre inn kroppen og skifte til noe litt freshere. Burde egentlig kvitte meg med alle de stygge kosedressene mine, for jeg har jo fine koseklær som er like komfortable.. Så hvorfor jeg likevel kler meg styggest mulig på dager som dette vet jeg ikke, haha.

12 podder jeg liker

Jeg hører på mye forskjellig, men tenkte å lage en liten oppsummering med noen av mine podcast-favoritter akkurat nå! Det går først og fremst i mye lett underholdning, barn og familieliv, perfekt når man går hjemme og rydder eller er ute på tur 🙂 Min absolutte favoritt er Rebecca Stella & Vanessa, blir alltid i sååå godt humør av den!Kenza & Dani – När livet händer // Synnøve og Vanessa // Andersen og Jakobsen // Two of a kind

Familieliv // Foreldrerådet // Rebecca Stella & Vanessa: Nu börjar livet! // Babykaos med Jennifer och Julia

Två systrar en podd // Status fra Sophie & Fetisha // Bra damer // Oss emellan

Feriebilder og permisjonsfordeling

Her er en liten samling med bilder fra ferien vår. Lengter tilbake allerede! Første dagen hjemme klarte vi å kjøre fast bilen i en snøhaug, så 2-3 snille naboer måtte løpe ut og hjelpe til med grus og dytting, haha. Welcome back to Norway <3

Å gå trilleturer med Sander i dette været er det siste jeg kan tenke meg. Noen som gjør det!? Frivillig altså. Samtidig kan dagene gå ganske sakte om man bare sitter inne hele dagen og ruller rundt på gulvet og leker «tittei».. Den fineste tiden å være i permisjon på er helt klart april – september, nesten urettferdig at ikke alle foreldre får oppleve akkurat den tiden hjemme i perm! Med lillebror blir jo permisjonsfordelingen annerledes også, jeg synes det er utrolig rart hvor ofte den blir forandret på og at det ikke bare kan være opp til hver familie å legge det opp slik som det passer best for dem. Jeg kan forstå argumenter både for og imot, og først og fremst er vi jo VELDIG heldige sammenlignet med de fleste andre land. Det er viktig å ikke glemme. Men alle par, familier og barn er forskjellige og at regjeringen «sikrer likestillingen» med den nye ordningen er ikke så realistisk i mine øyne. Jeg tror bare enda flere kvinner kommer til å ende opp med å ta ulønnet permisjon.. Det blir jo ikke enklere å gjennomføre amming i ett år (som helsedirektoratet anbefaler, og man blir oppfordret til) heller, når mor sin permisjonstid blir forkortet. Samtidig er det «bare» snakk om fem uker, og det er positivt at pappaer får være hjemme med barnet lenger også. Men alle familiesituasjoner er ulike og jeg kan forstå dem som provoseres av den nye ordningen og føler at disse fem ukene er veldig viktige. Hva tenker dere?

Emil er tilbake på jobb igjen nå, og jeg vurderer om Sander skal begynne i barnehage litt tidligere enn først tenkt. Går jo an å starte litt gradvis med bare et par timer per dag. Tror han hadde fått mye glede av det ettersom han er så aktiv, nysgjerrig og elsker nye mennesker og omgivelser. Så jeg har endret på søknaden vår, så får vi se når og evt. hvor han får plass etterhvert! Går det ikke tidligere, så er vi vel garantert plass fra august etter hva jeg har skjønt 🙂

Tips til vaginal fødsel og min opplevelse med keisersnitt

Tusen takk til dere som tok dere tid til å kommentere under forrige innlegg. Føler meg faktisk litt beroliget av det! Veldig hyggelig å få litt respons tilbake og jeg vil bare si at jeg setter stor pris på det. Hadde absolutt ikke forventet at jeg kom til å kjenne på «fødselsangst» denne gangen – det er bare en mild variant, men jeg tenker på det daglig og kjenner at jeg gruer meg såpass mye rett og slett fordi jeg ikke vet hva jeg går til. Redd for at jeg skal få psycho-sjokk av smertene og masse problemer med kroppen etterpå.. Men fødsel er jo en av de tingene i livet man virkelig ikke kan planlegge. Både når det gjelder fødsel og barseltiden tror jeg det er viktig å ikke ha for mange forventninger til at det skal bli på den ene eller andre måten.. Men samtidig er det nok lurt å prøve å forberede seg mest mulig mentalt. Noen av de tingene jeg har plukket opp fra det dere har skrevet har jeg lagt inn under her.

TIPS/ERFARINGER RUNDT VAGINAL FØDSEL:

Pass på at du puster skikkelig under riene og slapper av så godt du kan i musklene – sånn at du jobber med, og ikke mot kroppen.

Det jeg skulle ønske jeg visste på forhånd var hvor lang tid syingen etterpå kan ta. Jeg lå 3 timer etter fødsel og ble sydd, men er glad for at det ble gjort ordentlig og at jordmor tok seg så god tid. Men trodde de tulla da de sa det kom til å ta noen timer… Og har hørt flere si det er vondt å få ut morkaka, det synes ikke jeg. Så det er individuelt.

Det verste er ikke pressingen, men riene. Vær forberedt på at det kan ta lang tid, men det kan også gå fortere enn du tror.

Alle som har erfaring sier at de som forbereder seg godt på fødsel ofte får en bedre opplevelse. Så mitt første råd er å lese mye om det. Boken «Fødsel» av Eva Rose er helt fantastisk, dessuten ville jeg lest «Guide to Childbirth» av Ina May. I del 2 står det mange gode tips til hva man bør gjøre, blant annet når man har smerter.

Ikke ha for høye forventinger eller planer om hvordan du vil alt skal foregå, babyen har som regel en egen plan.

Husk at man alltid hører om de det gikk galt med, de har ofte behov for å snakke høyest. Men med de aller fleste går det veldig fint.

Jo mer du spenner deg, desto mer smerte. Jo mer du spenner deg under riene, jo dårligere utbytte får du av riene og du vil få en lenger fødsel.

Husk at man alltid hører om de det gikk galt med, de har ofte behov for å snakke høyest. Folk liker å prate om katastrofer.

Prøv å holde fokus og Ikke press om du ikke har ordentlige rier! Jeg begynte å få dårlige rier på slutten av utdrivelsen og ble veldig stresset over å få ut barnet, klarte derfor ikke å skille helt mellom riene og presset før jeg burde.

Jeg synes det var litt ubehagelig å tisse i noen dager etter fødsel, men fikk tips om å gjøre det i dusjen med rennende vann og da gikk det helt fint.

Sekundet jeg fikk epidural gikk smertene «over». Epidural må jeg bare si er livets oppfinnelse!

Det første døgnet etter fødsel kjente jeg ikke når jeg måtte tisse og måtte da tisse etter klokka. Det første halve døgnet gikk ikke det en gang og de måtte komme inn og tømme meg med kateter. Har i etterkant fått inntrykk av at dette er ganske vanlig og skulle gjerne ha likt å vite akkurat det på forhånd.

Helt ærlig syns jeg det «verste» med fødselen var å bli sydd etterpå.

Mitt tips som jeg leste og hørte om på forhånd som hindrer 99% av alle revninger er å høre på jordmor. Ikke press når hun sier du ikke skal presse. Ta pause og pust (selv om trykketrangen er STOR) og vent på klarsignal, så går det uten både rifter og endetarmsrevn eller fremfall (hvor det er vel så viktig å ikke løpe og hoppe osv i tiden etter fødsel for å unngå).

MIN OPPLEVELSE MED Å TA KEISERSNITT:

Jeg fikk innvilget keisersnitt pga seteleie, og det gikk bare noen få dager fra jeg fikk vite det til det selve operasjonen. Keisersnitt er en heavy operasjon, men siden det er så «vanlig» er det kanskje lett å tenke at det ikke er så big deal. Det er på en måte vanskelig å sette seg inn i hva det faktisk innebærer at kroppen bruker lenger tid på å hente seg inn… De ordene beskriver ikke så veldig mye, man må nesten oppleve det for å skjønne hva det betyr å være så «låst fast» i sin egen kropp samtidig som man skal ta vare på babyen sin og takle alle hormoner og følelser som er i sving. Men jeg vil skrive om hvordan jeg opplevde det, og hva jeg skulle ønske jeg hadde vært forberedt på.

Selve operasjonen:

Når man skal ha et planlagt keisersnitt får man beskjed om å dusje med en spesiell såpe og ta klyster i forkant. Dette med klyster var jo en artig erfaring, hahah… Da jeg ble trillet inn på operasjonsbordet og skulle få spinalbedøvelse ble jeg plutselig veldig redd. Jeg var ikke helt forberedt på at jeg skulle bli det, men jeg fikk en akutt frykt for at bedøvelsen ikke skulle fungere og at jeg skulle kjenne alt. Sprøyten i ryggen var vond, men det var fort over og plutselig var jeg fullstendig lammet i hele underkroppen. Jeg kjente INGENTING, men jeg vet at flere andre sitter med en erfaring av at de kjenner hender som «river inne i magen», og jeg er så glad jeg slapp det.

Den første uken:

Etter keisersnittet ble jeg overrasket over hvor lenge jeg måtte ligge på overvåkning, før jeg kom ned på barsel. Det var flere lange timer, hvor jeg måtte ligge der helt alene – fordi Sander måtte «varmes opp» litt, og Emil var derfor sammen med han. Det synes jeg var ganske ensomt… Jeg hadde keisersnitt onsdag morgen og reiste hjem fredagen, så vi var ikke lenge på sykehuset. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle mislike å ligge på barsel, jeg hadde heller sett for meg at jeg ville ha lyst til å være der lengst mulig. Men jeg hatet å ligge på tomannsrom, jeg var bokstavelig talt lenket til sengen og måtte ringe etter hjelp til absolutt alt. Følte meg så hjelpesløs. Ville bare hjem til min egen seng og ha Emil sammen med meg og Sander 24/7. Å reise seg opp for første gang var et helvete, jeg gråt av sjokk over smertene – og kom meg ikke inn på badet for å dusje før på fredagen. Da jeg begynte å gå litt rundt på sykehuset føltes det som om jeg hadde blitt påkjørt av en buss, og jeg klarte absolutt ikke å rette seg opp i ryggen. Det tok to uker før jeg fikk holdningen min «tilbake» og kunne stå oppreist normalt igjen.

Da vi kom hjem var jeg veldig forkjølet og hostet som en gal. Det er så syyyykt vondt å hoste rett etter et keisersnitt. Det er vondt å le også, forresten. Men en ting som hjelper er å faktisk legge seg ned med magen over en pute akkurat når man hoster, det trikset lærte jeg av en jordmor. Det gjør fortsatt vondt, men det er den mest behagelige stillingen å hoste i. Men det VIKTIGSTE å huske på dersom man har tatt keisersnitt er hvordan du bruker magemusklene etterpå. Jeg fikk ikke helt den infoen med meg, så jeg gikk fra liggende til sittende stilling på «vanlig» måte, altså å lene meg opp og frem. Det er helt jævlig. Det du må gjøre er å legge deg over sidelengs, og reise deg opp på den måten, slik at du bruker magemusklene annerledes. Om jeg forklarte dette dårlig så vil jeg anbefale å google det om du skal ta keisersnitt for første gang.

På dag 3 begynte jeg å få veldig problemer med ammingen i tillegg til smertene i resten av kroppen, og jeg ble rett og slett veldig trist og lei meg fordi jeg hadde så vondt overalt. Gråt masse, og fikk omtrent ingen søvn (noe som ikke hadde med Sander å gjøre, men all hostingen og smertene i magen og ryggen). Etter en-to uker følte jeg meg endelig mer oppegående igjen, så mitt beste tips er å bare holde ut og huske at det går over – be om masse hjelp fra partner/familie og husk at keisersnitt er en stor operasjon som kan være tøff å takle i dagene etterpå med en nyfødt baby. Det er mange som tipser om å komme seg kjappest mulig ut av sengen og gå rundt fordi da går det fortere over, men kjenn selv etter hvilket tempo som føles riktig for deg.

Infeksjon:

Infeksjon er ganske vanlig, og det skjedde med meg. Ca 2,5 uke etter operasjonen fikk jeg høy feber og oppdaget at såret hadde åpnet seg og verket. Dro derfor til sykehuset, hvor det ble påvist gule stafylokokker. Jeg fikk antibiotika-kur og renset såret hver dag, byttet bandasjer flere ganger daglig og styrte på. Det tok nesten tre måneder før arret hadde grodd ordentlig, men jeg hadde ikke noe problemer med smerter eller stikkinger i det. Vil uansett si at en infeksjon ikke er det verste i verden, men det var litt kjipt og irriterende at det tok så lang tid før arret grodde.

Arret:

Det er litt genetisk hvor godt kroppen «reparerer» et operasjonssår, og noen får mer arrdannelse/arrvev enn andre. Her havner jeg i den kategorien som får mye arrdannelse, så jeg hadde ikke forventninger til at jeg skulle få et «fint» arr. Det har jeg heller ikke fått! Ettersom såret åpnet seg på den ene siden har det blitt ganske mye bredere, tykkere og «klumpete» der det var åpent. Ca 80% av arret mitt er fortsatt rødt/rosa. Snart elleve måneder etterpå! Ca 20% av det har bleknet og det kjenner jeg ikke så mye til når jeg tar på det, men mesteparten ser ganske stygt ut og føles hardt og bulkete ut. MEN det som er positivt med arret mitt er hvor langt nede det er. Det er jo absolutt ingen som ser det, ettersom det er under bikinilinjen. På operasjonssalen kommenterte de den lille tatoveringen som jeg har, og jeg tror kanskje det er grunnen til at snittet mitt ble litt lavere enn vanlig. Jeg fikk tips om å bruke store truser etter operasjonen fordi det kunne være ubehagelig med noe som treffer rett på såret, det var ikke noe problem for meg men jeg vil generelt anbefale å låne kjærestens boxere og ikke bruke stramme underdeler 🙂

Hvor lenge var det vondt? Hvordan har magen forandret seg?

Jeg husker ikke akkurat når smertene gikk over, men de første 2 ukene etter fødselen var de verste. Jeg har hørt om flere som sliter med smerter i arret i laaang tid etterpå, men det har jeg ikke hatt. Det skjer kanskje en gang i måneden at jeg plutselig «kjenner» det, men det er mulig det har noe å gjøre med at jeg er gravid igjen. Det er uansett bare snakk om sekunder eller minutter, og ellers merker jeg ingenting til det. Magen forandret seg egentlig ikke etter forrige graviditet og fødsel, og jeg slapp unna overheng, som jeg har hørt kan være vanlig. De første ukene var magen ganske myk, men et par måneder senere syntes jeg at kroppen ble seende ut som «før» – frem til jeg ble gravid igjen da, selvfølgelig. Dette er jo veldig individuelt, og har kun med gener å gjøre (tror jeg..), det vanligste er nok at kroppen ser litt annerledes ut etter et svangerskap. Jeg ble litt overrasket over at kroppen hentet seg inn av seg selv såpass fort (uten at at jeg ammet særlig lenge, og trening kom jeg aldri i gang med), men det kan jo hende jeg får en helt annen opplevelse etter barn nr 2.