Beste årstiden å ha permisjon

I dag kom vi oss på bussen for første gang! Lille S «fyller» hele to måneder i dag, så det feiret vi med en Oslotur i finværet. Lenge siden det har vært så koselig å gå rundt i byen som nå, og jeg er så glad jeg har permisjon akkurat på denne årstiden. Det er først nå jeg egentlig legger merke til at det er barnevogner typ… overalt? 

oslo-1455maiI dag fikk jeg endelig tatt turen innom jobben for å hilse på kollegaene mine, etterfulgt av en lunsj med Anette, Kaja og fine lille Oliver <3

kaffebrenneriet93k0Etterpå ble det en trilletur gjennom Slottsparken og opp Bogstadveien, der vi møtte Nora for en smoothie-date. Vi ble sittende noen timer og skravle, og så plukket Emil oss opp på vei hjem igjen :) I følge appen min skal vi være midt inne i en slags «tordensky-uke» med mye urolighet og gråt, men jeg synes det er helt motsatt. Sander er så BLID! Smiler og smiler, sover og sover. Og synes det er så gøy å se på ting, spesielt Emil og meg som tuller (og lyset… det lyset altså..)

Ammepress og stress

Etter at jeg sluttet med ammingen var jeg usikker på om jeg ville dele det eller ikke. Fordi jeg synes det var ganske dritt. Det som startet som verdens koseligste ting endte opp med å være det jeg gruet meg til hele dagen. Og jeg har aldri, aldri fått i nærheten så mye tilbakemeldinger som etter jeg publiserte en instastory om at det var vondt. Har du sjekket tungebåndet, kan det være sopp, dytter du brystknoppen riktig slik at han får tak, prøv denne stillingen, gjør dette, gjør datt, dette funker, dette funker ikke, bare HOLD UT – fordi det blir bedre! Og jeg skjønner godt at alle tipsene er skrevet i beste mening, fordi det er visst utrolig mange som opplever både det ene og det andre med utfordringer når det kommer til amming.

Jeg ser for meg at noen kanskje kan tenke at jeg ga opp for lett – selv om jeg egentlig ikke bryr meg om akkurat det. Fordi det var ingen andre enn jeg som satt der dag inn og ut, og hadde det både fysisk og psykisk mer og mer fælt, og fikk ut mindre og mindre melk. Av alle tårene jeg gråt de første ukene handlet kanskje 10% om smertene etter operasjonen og andre ting, og 90% av tårene handlet om ammingen. Jeg var innom Ammehjelpen sine nettsider daglig. Og ja – jeg snakket faktisk med x antall jordmødre, leger og helsesøster før jeg gikk over til morsmelkerstatning.

amming948Dette med amming er noe som virkelig opptar folk. Og man blir på det sterkeste oppfordret til å aldri gi opp. Nesten som om det å slutte å amme betyr at man ikke vil det beste for barnet sitt. Jeg har faktisk blitt stoppet på gaten av andre damer som har spurt meg om jeg ammer (!) – og jeg løy tilbake «jaaada, det går så bra så». «Så bra! Har du mye melk?» «Jada, hehe…» Dette er en sann dialog mellom meg og en fremmed. Sikker på at hun ikke mente noe vondt med spørsmålet, men jeg så ikke helt poenget med å skulle utlevere alle grunnene til at jeg ikke ammer ute på en offentlig plass, til et menneske jeg aldri skal se igjen. Hadde jeg blitt spurt i dag hadde jeg bare svart nei, det gjør jeg ikke. Og det er ikke noe jeg skal føle at jeg må skamme meg over heller, ikke I DET HELE TATT.

Jeg vil på ingen måte oppfordre til å gi erstatning i stedet for morsmelk. Selv om jeg synes det er litt spesielt at Helsedirektoratet anbefaler morsmelk selv om man røyker eller snuser over erstatning. Fordi fordelene med morsmelk er såpass mange! Men erstatning gjør også babyen METT, og en mett baby er en glad baby. Morsmelk er bra. Erstatning er også bra – mye bedre enn en underernært liten baby som ikke får i seg melk i det hele tatt og som gråter eller er slapp hele dagen fordi det er sultent..

Frukt og grønnsaker er også bra å få i seg etterhvert, men det er ikke akkurat like vanlig å spørre alle foreldre til litt eldre barn om hva middagstallerkenen består av. Bare for å sette et lite eksempel.. Når man akkurat har fått en liten baby er man på sitt mest sårbare og følsomme, og da kan dette med å ikke få til ammingen føles ut som verdens største nederlag. Dersom man er åpen om det vil man kanskje oppleve å få veldig mange råd og tips på veien. Gjerne selv om man ikke ber om det også. Det er lov å si ifra på et tidspunkt at – nei, nå ønsker jeg faktisk ikke råd om dette. Jeg har prøvd alt, jeg er sliten, og jeg ønsker ikke å snakke om det mer fordi det får meg til å føle meg dårlig. Selv om alle tipsene gjerne sies i beste mening, så kan det oppleves litt sårt. Alle vet hvordan man googler i 2018, og klarer å innhente informasjon på egenhånd eller oppsøke profesjonelle på eget initiativ.

Bare man tar et lite googlesøk på «ammepress» ser man hvor mye negativt som kommer ut av det. Det er ikke hensiktsmessig for noen å skulle gå rundt og føle seg som en utilstrekkelig mamma dersom man ikke ammer, går man for lenge med disse følelsene kan det sikkert føre til angst og depresjon. Babyen har det jo fint når h*n får den næringen den trenger, uansett om det er fra pupp eller flaske! Så ble kanskje ikke forventningene om den perfekte ammingen innfridd, men livet blir ikke alltid akkurat sånn som man planlegger, håper eller ønsker seg.

Og for å være helt ærlig: det er IKKE verdens største problem å gi babyen sin erstatning. Det er i alle fall min mening. Jeg skulle ønske at ammingen gikk supert, først og fremst på grunn av den nærheten og at det kan være veldig fint – men sånn var det ikke her, ferdig med det, ikke noe poeng å tenke mer på det nå. Uansett: jeg vil ikke oppfordre noen til å skulle slutte med ammingen dersom det ikke funker med én gang, fordi mange har problemer i starten som går seg til – og ved å «gi opp tidlig» kan det godt være at man vil angre seg senere. Noen ønsker ikke å amme i det hele tatt heller, vi er alle forskjellige og har ulike grunner for det vi gjør og valgene vi tar. Det er aldri noe man skal trenge å forsvare ovenfor andre at man ikke gjør.

Noe av det verste jeg vet er mom-shaming, vi gjør alle så godt vi kan!! Og man skal ikke være så hard mot seg selv. Det er din kropp, din baby, ditt valg – ingen andre sitt! Man kjenner når nok er nok. Jeg går til en veldig fin helsesøster som sa til meg at mamming er bedre enn amming, det er så sant. Alle vil det beste for barna sine. Om man gir erstatning, så er det fordi det er det beste å gjøre i den situasjonen man er i. Rett og slett! <3

Kroppen etter fødsel

Når man går gravid i 9 måneder kan det være ganske tungt til tider, og selv om jeg syntes magen min var kjempefin så kunne jeg ha en del dager hvor jeg kjente meg blubbete og lite attraktiv. Nå er jeg i utgangspunktet trygg på meg selv og i forholdet mitt, så jeg går jo rundt uten klær, uten sminke, osv uten å tenke over hvordan jeg ser ut. Det er jo befriende å ha det sånn. Men som gravid vekslet jeg veldig mellom å føle meg kjempefin, og å ha dager der jeg prøvde å ikke se på meg selv så mye i speilet. Selv om jeg bar frem et BARN, så klarte ikke hjernen å fokusere 100% på det absolutt hele tiden. Det er så mange forandringer som skjer, og ikke minst hormoner i sving.

Jeg så for meg at magen min kom til å bli flat igjen fort. Eller, jeg håpet på det! Men hva er egentlig fort…? En ting jeg har lært som gravid er at så og si alt er normalt, vi er så utrolig forskjellige. Noen får kjempestore mager, noen får små mager, noen får masse strekkmerker, noen får ingen, noen få (SVÆRT få) ser ut som supermodeller kun dager etter fødsel, mens andre bruker lang tid på å få kroppen «tilbake». Da graviditeten min nærmet seg slutten tenkte jeg ikke på stort annet enn at jeg endelig snart skulle få møte babyen min, men i underbevisstheten hadde jeg nok håpet på at gravidmagen skulle forsvinne med én gang (urealistisk.. I know..). Jeg kjente at jeg ble litt skuffet over meg selv etter fødselen, fordi jeg plutselig, selv i den altoppslukende babyboblen, også ble opptatt av hvordan kroppen min så ut. Og syntes det var litt kjipt. Jeg så fortsatt gravid ut. På dag 1, dag 2, dag 3, dag 4..

Men det er jo det som er VANLIG!

9370Ca to uker etter fødsel fikk jeg endelig på plass holdningen min igjen etter keisersnittet, og plutselig innså jeg at jeg så nesten helt lik ut som jeg gjorde før jeg ble gravid. Magen var ikke stor lenger, den er fortsatt litt mykere enn før jeg ble gravid (ikke akkurat så veldig rart!) – men jeg synes ikke forskjellen er stor.

Og nå kjenner jeg meg bare dum og fryktelig irritert på meg selv over at jeg hadde disse tankene. Fordi det betyr jo ingenting. Som om jeg hadde fått et bedre liv av å ha en stram mage vs å ha en mage som ikke er det. Men kanskje de fleste av oss er skrudd sammen slik at vi tror vi hadde følt oss sååå mye bedre om bare ting var sånn eller sånn, men med én gang det blir akkurat «sånn», så kjenner man at det virkelig ikke betyr noe. Det betyr bare noe når man ikke har det.

Jeg synes jo det er godt å føle meg som meg selv igjen, men jeg skulle ønske jeg ikke hadde hatt noen av disse tankene i det hele tatt, selv om det sikkert er ganske normalt. Det er så merkelig hvordan man kan føle seg som verdens lykkeligste når man ser ned på det fineste i verden, for så gå inn på badet og møte seg selv: et blekt fjes med mørke ringer under øynene, fett hår, pupper som sprenger og lekker, verdens største bind i verdens største truse og en kropp som verker overalt – det er vel de absolutt færreste som klarer å se (og ikke minst FØLE) seg freshe de første dagene etter fødsel. Virkeligheten er ikke Instagram. Det vet jo alle, men likevel – det er fort gjort å kjenne på følelsen «hvorfor er det ikke sånn for meg, eller hvorfor klarer ikke jeg å se ut som henne».

Jeg tror de aller fleste av oss kjenner på sånne tanker til tider, det kan være vanskelig å la være uansett hvor mye man prøver å skjerpe seg. Det er ikke så rart man aldri blir 100% fornøyd egentlig, fordi hvis man først blir det… da har man jo ikke noe å strekke seg etter lenger. Og vi er jo gjerne sånn at vi aldri blir helt fornøyde uansett, er det ikke det ene så er det det andre. Heldigvis spiller alderen inn som en faktor her – og jeg er blitt så mye mer avslappet med tanke på hvordan jeg ser ut nå, sammenlignet med for noen år siden. Men jeg legger jo ut bilder tatt fra de beste vinklene, hvor jeg retter meg opp i ryggen og holder inn magen, fordi jeg vil jo se finest mulig ut jeg også. Og jeg synes ikke det er noe galt i det – de fleste er klar over at alle gjør det, men det kan være greit å minne seg selv på at det ikke er det som er hele virkeligheten.

930Jeg hadde egentlig ikke en intensjon om å poste noe sånn «her er kroppen min etter fødsel-bilde» – og det ødelegger kanskje hele dette innlegget? Fordi jeg skulle ønske at jeg ville vært fornøyd med kroppen min (eventuelt ikke brydd meg..) dersom jeg fortsatt hadde sett gravid ut 2 mnd etter fødsel. At det ikke ville plaget meg et dugg om jeg ikke klarte å gå ned i vekt så fort, eller hadde fått masse strekkmerker. Man har tross alt fått verdens nydeligste barn i gave, herregud – DET SPILLER INGEN ROLLE. Men jeg tror dessverre at jeg ikke helt hadde klart å la være å kjenne litt på det. Jeg skjønner godt at man ved å legge ut «mindre flatterende bilder» av kroppen sin etter fødsel høster mer cred, fordi de aller fleste kan kjenne seg igjen i det uperfekte og det er ofte bedre for selvfølelsen vår.

Selv turte jeg jo ikke å publisere kun det øverste bildet, og det er skikkelig feigt av meg! Jeg ønsker egentlig ikke å åpne opp for en debatt om kroppspress fordi helt ærlig har jeg ikke tid til å prioritere det (er forøvrig enig i at det er mye kropp overalt, og bare det å snakke om kropp bidrar til mer fokus på kropp etc..), men jeg ville uansett skrive ned noen av tankene mine. Og så håper jeg at neste gang jeg blir gravid – om jeg er så heldig å bli det igjen, at jeg virkelig IKKE lar dette temaet ta plass i hodet mitt. Vi blir jo eldre for hvert sekund alle sammen, rynkene kommer, forbrenningen blir dårligere – men det er livet og det bør man klare å akseptere (haha, har jo egentlig ikke noe valg der)

Dette er så overfladiske tanker og jeg er klar over det, fordi om Sander ikke hadde vært en frisk baby ville jeg jo med glede sett ut som en 250 kg hvalross med strekkmerker over hele kroppen og brannskader i ansiktet – hvis det bare kunne gjort han frisk. Utseendet mitt ville vært det siste jeg brydde meg om i verden. Så det er virkelig et luksusproblem å gå rundt og være «litt misfornøyd» med seg selv, når man sitter der med et levende, fantastisk lite vesen som man har skapt sammen med den man elsker. Jeg klarer egentlig ikke å skjønne det helt, at jeg har vært med på å lage noe så fint…Eller vent. Vært med på..? Har i stor grad gjort mesteparten av jobben, si 99 %? Tror de fleste gravide til tider kan kjenne seg litt misunnelige på pappaene som slipper «billig» unna, men selv ville jeg jo aldri byttet på rollene. For det var jeg som kjente alle sparkene innenfra, som hadde to hjerter bankende inne i kroppen på samme tid, men jeg tror ikke jeg skjønte det helt før jeg fikk han i armene mine på ekte. Det føles ut som om Sander er meg… Vi er ett. Jeg kan ikke forestille meg hva jeg skulle gjort dersom noe hadde skjedd med han, det er en bekymring jeg vil ha hver dag resten av livet, en tusen ganger større bekymring enn hvordan kroppen forandrer seg.

8 uker i dag!

8kjTiden har gått så fort. I dag er lille S åtte uker gammel! I går hadde jeg han med på jentekveld for å feire bursdagen til Tina, og det er så deilig at det ikke er noe problem å ha han med seg overalt. Jeg husker i begynnelsen (før jeg kunne løfte bilstolen og bilvognen selv – man må jo vente 6 uker etter operasjonen..) at jeg gruet meg litt til å ta med han ut på ting alene.. For tenk om jeg ikke klarer å feste bilsetet riktig, om jeg står på en parkeringsplass og ikke klarer å slå opp barnevognen, eller om han plutselig skulle begynne å hylgråte ute blant folk osv osv. Er heldigvis en stund siden disse tankene nå.

jentekveld84
Jeg hadde det hvertfall SÅ koselig i går kveld, og fikk enda mer følelse av sommer av at vi spiste reker og loff.. Tidligere på dagen hadde jeg besøk av Susanne og da lå vi ute og solte oss på terrassen her, trodde nesten jeg skulle smelte vekk. Håper virkelig det blir en skikkelig bra norsk sommer i år!

8uker-bloggI dag skal jeg og mamma besøke besteforeldrene mine, blir koselig å endelig vise frem Sander til dem også <3 Det er vel egentlig dagens «plan» (føler meg litt som en pensjonist i denne permisjonen jeg – med ett gjøremål per dag som utgangspunkt)

Det å by på seg selv

OLYMPUS DIGITAL CAMERAJeg liker veldig godt å snakke om ting akkurat sånn som de er. Det er typisk meg, å alltid begynne å skravle i vei om ting på detaljnivå, selv enkle spørsmål som egentlig ikke krever noe annet enn ja eller nei. Men jeg liker det også litt, at jeg ikke er så opptatt av å svare sånn som det kanskje forventes. Med vennene mine er jeg en åpen bok, på godt og vondt, og denne boken, aka meg, tar aldri slutt…

Jeg har ikke helt forstått meg på det å skulle opprettholde noen form for fasade – i alle fall ikke for menneskene i livet mitt som jeg er glad i. Jeg liker å fortelle om ting som går bra, og jeg liker å prate om ting som er kjipt. Både fordi jeg synes det er godt for min egen del, men også fordi jeg synes det er viktig å ikke skulle fremstille ting annerledes enn de er. Det gagner jo ingen? Jeg har inntrykk av at mange føler de ikke vil dele det som er vanskelig med andre, fordi de ikke vil «bry andre med sine problemer», men der er jeg nok heller litt egoistisk som sier ting som det er. Synes egentlig ikke det er egoistisk – det er å være ærlig. Og det bør de som er glad i deg tåle å høre på.

Alle trenger riktignok ikke å vite alt.. Og jeg har virkelig ikke telling på hvor mange ganger jeg har følt meg teit. Møter jeg et nytt menneske for første gang og jeg synes kjemien er god, så kan jeg utlevere meg selv så til de grader for å få den andre personen til å le. Og etterpå tenker jeg bare… herregud… Det der var virkelig ikke nødvendig. Værsåsnill, noen som kjenner seg igjen her?! Etter at jeg ble mamma har jeg tenkt utallige ganger at neste gang noen spør hvordan det går, så skal jeg bare svare «kjempebra!!» og smile. For det gjør jo det. Men svaret mitt blir heller noe lignende: åååh det er så koselig, men nå skal du få høre her… bla, bla, bla. Om Sander hadde hatt kolikk eller jeg var fødselsdeprimert, så kan jeg love at jeg ikke hadde snakket om noe annet. Jaja. Når jeg skriver dette innser jeg at jeg kanskje bør være flinkere til å snakke mindre om meg selv, hehe. Typisk blogger? Heldigvis er ikke behovet mitt for oppmersomhet like stort som da jeg startet i 2008.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

T-SKJORTE & JEANS: ASOS // SNEAKERS: PUMA

Ikke mye spennende outfits fra denne kanten for tiden, men jeg er fornøyd de dagene jeg kommer meg ut av joggisen. Det varer riktignok ikke så altfor mange timer.. :) FOR et fantastisk vær vi har hatt i dag forresten! Jeg elsket hvert sekund, frem til allergien kom og slo meg ned. Tenkte jeg skulle sole meg toppløs på terrassen i sted, men planen gikk i vasken 5 sekunder senere da det ramlet ut syv russegutter på balkongen til naboene ved siden av.. Nå er Emil i bursdag, Nemo sover i sengen sin, Sander sover i babynestet ved siden av meg og det føles ut festen til naboene er inne i huset vårt. Nesten så jeg vurderer å ta meg et glass vin her i ensomheten, neida. Selv om jeg liker å være sosial og utadvendt så elsker jeg mitt eget selskap enda mer, uansett hvor tragisk det høres ut. ALENETID <3

HELG1