Sovedyret er tilbake

Det tok litt lengre tid enn forventet for alle sammen å komme tilbake i normal døgnrytme, men er vi endelig back on track! Med andre ord: Sander har sluttet å våkne annenhver time gjennom natten, og har begynt å sove som vanlig igjen. Var noen dager der hvor jeg nesten angret på reisen, i frykt for at vi hadde ødelagt «sovedyret» for alltid, haha.

Og det føles nesten ut som om vi har fått med oss en ny baby hjem fra USA. Eller, han har blitt mer som et lite barn i stedet for en baby jo!? Han krabber kjemperaskt, setter seg opp selv, sitter og klapper, smiler og har latterkrampe om hverandre – altsååå denne tiden er SÅ fin! Og i dag «dro han seg» opp etter sofaen for å stå på føttene for første gang. Veldig glad for at han er ferdig med den perioden der han ligger på gulvet og veiver med armer og bein, samtidig som han skriker misfornøyd fordi han ikke kommer seg noe sted. Må løpe en del etter han riktignok, fordi LEDNINGER er tydeligvis det mest spennende livet har å by på. Venter fortsatt på at han skal begynne å si mamma da… Foreløpig er det bare «dah-da-dah» som går på repeat 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERAJeg har ikke klart å logge meg inn på bloggen som vanlig den siste tiden, så en del blogginnlegg jeg hadde planlagt har helt gått i vasken. Og jeg har helt glemt hvilke ting det var jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om. Det som har opptatt tankene mine den siste tiden har stort sett handlet om jobb og hva jeg planlegger å gjøre fremover. Men ingenting er avklart helt enda, og jeg skal koooose meg resten av tiden jeg skal være hjemme i permisjon. Selv om det er noe helt annet nå på høsten enn på våren, jeg har plutselig mistet litt av gleden med å gå lange trilleturer.. Men jeg GLEDER meg sånn til denne julen. Det blir så koselig at Sander skal få oppleve sin første julaften! Juletreet skal opp den første desember for å si det sånn. Og julebrusen har jeg allerede begynt å helle innpå. Nå har vi fått planlagt nyttårsaften også – vi blir en liten gjeng med vennepar og babyer/barn hjemme på middag her hos oss. Ikke full fest med andre ord, men god mat og spillkveld – passer meg perfekt <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERANå skal Emil lage taco til oss, og Nemo og jeg skal planlegge litt hemmeligheter til farsdagen på søndag. Og senere i kveld gleder jeg meg til å se noen flere episoder av The Bodyguard. Har dere sett den? Sykt bra.

Vil forresten si tusen takk for tilbakemeldinger på forrige innlegg, dere er en gjeng med fine lesere <3

<3

OLYMPUS DIGITAL CAMERADet er ikke så ofte jeg tenker på det lenger, at Sander egentlig er tvilling. Eller, det blir kanskje feil å si – ettersom det aldri kom så langt at det hadde vært levedyktig. Men i går ble jeg liggende og tenke litt på det. Selv om vi har fått en veldig rolig, glad og «enkel» baby, så er det flere ganger jeg har tatt meg selv i å si høyt «åh, vi kan være glad vi ikke fikk to likevel..» Jeg hadde nok gått inn i sjokkmodus dersom jeg hadde blitt tvillingmamma. Men innerst inne så mener jeg det jo ikke helt. Jeg vet jo at dersom vi hadde fått det, så hadde vi elsket begge to og det hadde vært utenkelig å skulle miste en av dem. Sånn er det når man først har fått barn. Men sånn ble det ikke, og jeg tenker ikke så ofte på det, annet enn at jeg innimellom lurer på om den andre ville vært gutt eller jente, om de hadde lignet eller ikke.

Hadde vi ventet til den offentlige ultralyden i uke 19, så hadde vi aldri visst at det hadde vært tvillinger engang. Den ene bare forsvant, eller gikk i oppløsning, jeg merket i alle fall ikke noe til det på kroppen, og det er jeg egentlig glad for. Og så var jeg jo heldig som hadde én igjen – en som virket helt frisk og med et hjerte som fortsatt slo. Det tenkte jeg faktisk mye på de første ukene etter ultralyden i uke 6: nå var sjansen hvertfall litt større for at vi fikk beholde en av dem. Likevel ble jeg utrolig lei meg da det faktisk skjedde, det var en sorg over enda et lite liv jeg ikke skulle få bli kjent med. Da hadde jeg jo allerede gått gjennom en spontanabort, det skjedde i uke 11 sånn helt plutselig. Spontanabort er vanlig, men jeg visste ikke helt hva det gikk ut på, og det hadde vært umulig å forberede seg på det. Jeg vet ikke hvordan det er å oppleve det tidligere, eller senere for den saks skyld, men det var ikke sånn at jeg gikk på do og kjente en liten klump «falle ut», eller at det blødde litt. Jeg hadde ikke vondt i magen på forhånd, jeg kjente ikke på noen forvarsler, plutselig ble det bare vått og jeg gikk på do. Og så sluttet det aldri. Jeg satt der og så ned på at det bare rant og rant, og følte meg fanget fordi det aldri ble ferdig. Jeg beveget meg over i dusjen (anbefales ikke), og måtte til slutt bare hive mengder med dopapir ned i undertøyet, ta på meg flere truser og to par bukser, og få kommet meg til legevakten, som sendte meg videre til sykehuset.

Det blødde så ekstremt mye, et helt døgn i strekk. På Ullevål fikk jeg medisin som skulle sørge for at kroppen kvittet seg med alt, og da startet smertene på ordentlig. Men i tillegg til oppkast og sinnsyke magesmerter som jeg aldri fikk pause fra, så måtte jeg hele tiden frem og tilbake til do, kjenne hvordan det rant ut av meg, bytte bind, legge meg ned igjen, tilbake på do – og sånn fortsatte det hele natten. Blodet var både rennende og klumpete, og det var det det ekleste jeg har vært med på i hele mitt liv.

Jeg sov ikke et sekund. Det var fysisk vondt, men i tillegg forsvinner alle drømmene og planene for fremtiden som man har skapt seg. Spesielt som førstegangsgravid er det vanskelig å tenke på noe annet enn det som skjer inne i kroppen den første tiden. Det klarte hvertfall ikke jeg, det tok opp absolutt alle tankene mine disse elleve ukene. Jeg sjekket gravid-appen på telefonen morgen og kveld, og gjerne et par ganger ekstra i mellom der også. Det beste var å gå inn i en ny uke, når teksten plutselig hadde oppdatert seg og man kunne lese at det lille vesenet hadde økt noen cm i størrelse. Man planlegger alt som skal skje 9 måneder frem i tid. De tre første månedene er ikke bare de mest usikre, men også de månedene man er på sitt trøtteste og kvalmeste. Og selv om det er kjipt med småplager og symptomer – så er det jo nettopp det, symptomer – og man ser for seg en belønning til slutt. Når den belønningen ender opp med ingenting, føles det ganske tomt.

Det er faktisk det beste ordet for å beskrive det, for jeg har aldri følt meg så tom som etter den spontanaborten. Dessuten mistet jeg så mye blod (og jern) at jeg var sengeliggende i en uke etterpå, og kunne ikke reise meg uten at alt svartnet. Men, jeg er heldig som ikke har opplevd det flere ganger, jeg har aldri tatt eggløsningstester eller hatt problemer med å bli gravid og jeg sitter jo her i dag med verdens nydeligste barn. Jeg kan bare se for meg hvor mange som går gjennom lignende opplevelser som meg, kanskje flere ganger og mye verre situasjoner, og som dealer med det nesten helt alene. For selv om det er mange som opplever det, så er det kanskje ikke noe man snakker så høyt om. Eller går inn på detaljer rundt.

Da jeg lå der på sofaen og hadde det helt jævlig, gjorde jeg ikke annet enn å google. Jeg ville lese om andre som hadde opplevd det samme, eller mest mulig likt som meg. Jeg vet ikke hvorfor, men det var en slags trøst i det – så det er derfor jeg skriver dette innlegget. Akkurat når man opplever det, så hjelper det ingenting å høre at «det er sånn kroppen funker, den fikser opp i det når noe er galt». Fordi man vil jo ikke at noe skal være galt i utgangspunktet. Men jeg er selvfølgelig glad for at det heller skjedde i første trimester enn rett før termin, selv om jeg ikke klarte å tenke det akkurat den første tiden. Det er enklere når man har fått det mer på avstand. Jeg har ikke vært mye lei meg i ettertid, jeg kom meg videre fra det ganske fort, selv om det var en del netter i begynnelsen hvor jeg lå og gråt, først og fremst fordi jeg synes den overgangen fra gravid til ikke-gravid på ett døgn var litt vanskelig. Og fordi det var så mange visuelle minner rundt hele opplevelsen – noe jeg fortsatt kan bli litt kvalm av å tenke på i dag. Men jeg er så heldig som har blitt mamma, det er jeg så takknemlig for hver eneste dag. Og kroppen min fungerer, selv om jeg har hatt en spontanabort og en missed abortion, så er det ikke noe galt med meg. 

Man skal aldri tenke at det er sin egen skyld om man opplever noe sånt, selv om jeg har tenkt det selv. Og hvis man kjenner at man ikke klarer å komme seg videre fra det, så er det viktig at man prøver å snakke om det. Jeg tenker at selv om det kan være ubehagelig å dele så personlige ting med andre, så er det noe veldig fint med akkurat den åpenheten – det kan dessuten bidra til at flere andre også åpner seg, og ensomheten rundt det blir litt mindre <3

Ingen vinter uten…

Annonse

OLYMPUS DIGITAL CAMERAGOODBYE SNEAKERS – HELLO WINTER BOOTS <3

De siste årene har jeg brukt vintersko fra ECCO 6 av 7 dager i uken gjennom vinterhalvåret. Dette er nemlig ikke et par sko man tar bilder av til bloggen og så gjemmer bort innerst i skapet. De er SÅ gode! Ikke bare er de varme og komfortable, men de er også bra for føttene ergonomisk. Noe som kanskje høres kjedelig ut… Men det er så viktig! ECCO lager nemlig sko som føttene ELSKER, og sålene er robuste og stabile. For vi har vel alle eid et par digge vintersko med myke såler tidligere, som kanskje verken var vanntette eller holdt på fasongen spesielt bra…?

OLYMPUS DIGITAL CAMERASko som ikke gir nok støtte har nemlig ikke bare påvirkning på føttene, men også for hele holdningen din, knærne og ryggen. Så det beste du kan gjøre for føttene er å velge et par vintersko med en solid såle, noe som også vil gjøre deg stødigere på isen 🙂 Disse har en yttersåle i slitesterk gummi som gir kjempegod demping, lammeskinnet er vannavvisende og det innvendige foret er mykt og holder deg varm på selv de kaldeste dagene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAJo eldre man blir, jo mer opptatt av komfort, ja? Og kvalitet! Og nettopp derfor elsker jeg ECCO sine UKIUK-sko når det er kaldt og guffent ute, fordi jeg er en frysepinne som elsker at skoene føles som en varm klem. Det er seriøst umulig å ikke elske disse – prøv dem i butikken om du ikke tror meg! I år har jeg blitt sponset med denne nye modellen med snøring, som også kommer i beige! <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Halloween

OLYMPUS DIGITAL CAMERABrunchSkulle gjerne spist egg, bacon og pannekaker hver dag, men det gjør jeg jo ikke akkurat. Når man leier feriehus er det fort gjort å kjøpe de «frossenvaflene» og slenge dem ned i toasteren om morgenen, syyykt lettvint og digg! Men enda bedre er det å dra ut på ordentlig brunch <3 Verdens beste frokost får du på Wilma&Frieda. Her var det kø for å få bord hver dag, men vi måtte dra dit flere ganger likevel..

OLYMPUS DIGITAL CAMERAVerdens fineste lille sjiraff! Har fått med meg at det er mange som har gått helt crazy med Halloween-antrekk den siste uken, gøy å se hvor kreative folk har vært i år 🙂 Neste år tenker jeg det hadde vært morsomt om Emil og jeg kledde oss ut – selv om vi bare er hjemme for å åpne opp for alle barna, haha… Flere som ser for seg den Modern Family-episoden?

Vi er hjemme etter en lang og slitsom reise, selv om det egentlig ikke kunne gått bedre. Han sov mesteparten av tiden og det gikk egentlig superfint – bortsett fra den siste lille bilturen hjem fra Gardermoen, da var han helt utkjørt stakkars. Vi hadde flyseng på veggen foran oss på hjemreisen, men endte opp med å bare bruke Bedbox’en istedet. Han er avhengig av å ligge og vri seg til magen, så heldigvis glad vi hadde med denne! Ellers er mitt beste tips å gi sånne mais»pops» (snacks for babyer), det er hvertfall gull verdt for oss når S blir litt sutrete 🙂

FlyreiseVi er jetlagged, slitne og kvalme alle sammen – og jeg håååper vi får Sander tilbake til vanlig døgnrytme asap! Natten var nemlig litt tøff. Men jeg har jo en baby som sover alle netter ellers, så det blir nesten for dumt å si det høyt. Ellers da? Jobben min skal legges ned, så det var ikke drømmebeskjeden å komme hjem til. Kjenner at jeg ikke orker å ta det helt innover meg akkurat i dag (jeg kommer fortsatt til å være influencer hos Stylista, men jeg tenker på den faste ansettelsen min). Så nå skal vi mekke oss noe lasagne og «slite ut» Sander med litt leking før han skal bade og legge seg om noen timer. Har begynt å se på Making Murderer 2 og synes den er spennende så langt!

Takeout

USA-tips & ferie med baby

sol-sander-megA-E-S-FA-S-ferieE-ferie3A-ferie2Først må jeg si: Glem In-N-Out (du får bedre burgere på McDonalds bare så det er sagt), og dra innom Five Guys neste gang du er i USA. Cheeseburgeren med bacon + jordbærmilkshake til… det er HELT magisk!

Her er noen bilder fra de siste dagene! Vi koser oss masse og Sander eeelsker å bade. Å være på ferie med baby er kanskje litt annerledes enn jeg hadde sett for meg da, det må jeg være ærlig på! Han sover 2 ganger på dagen, mellom 30-45 minutter og da løper jeg til solsengen med airpodsene og babycall i hånden, uten å egentlig bry meg om hvor Emil er – hodet er kun innstilt på at «NÅ kan jeg ligge stille og sole meg litt»

Fordi dette med å ha han liggende i skyggen mens jeg ligger i solen.. Det funket i sommer da han var 3 mnd, men ikke nå. Han krabber overalt. Og han har blitt så rask!! Og ikke minst utforskende. Nå vil han helst bort til ledninger og ta på alt han ikke får ta på. Gjelder å følge med hele tiden. Så når vi kommer hjem er det én ting som gjelder: barnesikring i hele huset 😀

Sander-ferie1Mye av det vi hadde planlagt å gjøre her har vi endt opp med å droppe, rett og slett fordi det blir så altfor mye kjøring i bil. Disneyland i Anaheim for eksempel, det hadde vært kjempestas å gjøre om Sander hadde vært et par år gammel, men nå ser jeg egentlig for meg at det hadde blitt masete. Tre timer bilkjøring hver vei, og så trille han rundt i en stor, varm park uten at han kan få glede av noe som helst – det får jeg bare dårlig samvittighet av å tenke på. Selv om det hadde vært koselig å ta bilder av han sammen med Disney-figurene da… <3 Men det hadde jo vært for ille å dra dit bare pga det, haha.

S-36Forresten! Føler meg som den eneste med en baby på 7,5 mnd, som allerede er litt lei av disse grøt-måltidene. Og nei, jeg mener ikke han: men meg!! HAHA, jeg savner å bare gi flaske med melk hver tredje time for å være ærlig. Han var så flink i begynnelsen, men nå veiver armene rundt konstant, hånden skal inn i munnen samtidig med skjeen, ansiktet skal ned i bordet. Jaada. Det blir mye søl for å si det sånn, både på han selv, meg og alt rundt. Men det er vel bare å bli vant til. 🙂 Skulle gjerne ha stoppet tiden litt, synes han vokser så utrolig fort.

De siste kveldene har Emil og jeg dratt ut på kveldene etter han har sovnet, blant annet dro vi på kino igjen og så First Man med Ryan Gosling. Den var veldig bra! Men det som skjedde i begynnelsen ga meg en så vond følelse i kroppen som varte hele resten av filmen, det var så altfor trist. Så klarte egentlig ikke å konsentrere meg om handlingen etterpå… Tror jeg har blitt mye mer skjør for sånne ting etter jeg ble mamma. Dere skjønner det om dere har sett filmen. Vil absolutt anbefale den! <3 Nå kom vi akkurat hjem fra middag og skal finne en ny tv-serie å se på i sengen. God natt!