My Valentine // Å være bonusmamma

Jo, det er jo egentlig mannen min som er det. My Valentine, altså.

Men jeg har jo faktisk to gutter i livet mitt, snart tre – og i går var det spesielt én av dem som smeltet meg helt, helt bort.

valentine566Tegningen var egentlig en forsinket morsdag-gave, for jeg er jo i følge ham «litt mammaen hans jeg også». Jeg har egentlig ikke blogget så mye om hvordan det er å være bonusmamma, men helt ærlig: jeg er så heldig.

Jeg husker da det begynte å bli seriøst mellom Emil og meg, og jeg googlet alt jeg kunne om «hvordan møte barnet til kjæresten for første gang» og leste andres erfaringer rundt det å plutselig skulle gå inn i rollen som stemamma. Og… Det er mye negativt der ute. Jeg kan virkelig forstå at mange har store utfordringer med det, og at det kan være utrolig vanskelig. Jeg var egentlig forberedt på at det kom til å bli sånn for meg også.

Men alle familier og relasjoner er forskjellige, og jeg har nok hatt flaks på veldig mange måter. Jeg møtte Nemo da han var fem år, og han er med hånden på hjertet den nydeligste, fineste gutten jeg vet om. Ett av mange eksempler var en gang han snakket med Emil mens jeg holdt på med noe annet, og jeg hørte han si «pappa, du er verdens beste». Så var det som at han plutselig husket at jeg også var i rommet, og han så bort på meg og bare «det er du også Annette! Dere er verdens beste!» ❤️

Det har vært et par småting som jeg har funnet ut av underveis, ettersom det ikke er bare-bare å gå fra å bo alene til å plutselig ha et barn hos seg 50% av tiden. Men da mener jeg situasjoner som gjorde meg litt usikker helt i begynnelsen… Sånn som «skal jeg bli med Emil og gi han nattakos på sengen hver kveld, eller skal jeg trekke meg litt unna?». Det har egentlig ikke vært noen store utfordringer, og det er jo fordi han godtok meg og ble glad i meg omtrent umiddelbart. Jeg tror kanskje han syns det var på tide at pappaen hans fikk en kjæreste :)

For meg var det hakket vanskeligere med tanker som at siden Emil har opplevd å få barn – mens jeg ikke har det – ville kanskje det å få barn sammen ikke føles like spesielt for begge. Men den følelsen har jeg ikke lenger i det hele tatt, og jeg ville aldri i verden forandret på situasjonen vi har. Det har dessuten gjort at jeg gleder meg ekstra mye til å få en gutt selv nå (tidligere ønsket jeg meg helst en jente, hehe). Det er jo ikke sikkert at vår mini kommer til å være lik storebroren sin i det hele tatt, men det er lov å håpe.

Comments

  1. Elisabeth L says

    Det er virkelig så fint det du skriver <3 at du i hele tatt hadde så mange bekymringer, googlet deg fram og var forsiktig i starten betyr jo hvor mye du bryr deg, og det er i hvertfall ikke noe man skal ta for gitt :) du virker som en utrolig kjærlig person, så er sikker på at Nemo føler seg heldig med deg <3

  2. says

    Hei!

    Så fint innlegg <3

    Jeg har vært i samme situasjon som deg med å bli bonusmamma til en gutt på fem. Jeg hadde en gutt på seks fra før og har hatt mange av de samme tankene som deg. Veldig mye negativt å lese der ute, men jeg fikk også en helt annen opplevelse og erfaring <3 :-)

    Å være bonusmamma er en berikelse og en fin pekepinn på hvordan kjæresten er som far for felles barn. :-)

    Klem fra meg

  3. Ida says

    Dette var skikkelig fint og rørende å lese :-) Jeg er selv «bonusmamma» til en liten jente på to år, og husker at det var litt utfordrende for meg i starten. Er 24 år og følte meg vel egentlig ikke helt klar for denne rollen, eller hvordan et barn påvirker forholdet. Nå har vi derimot blitt godt kjent og det er fantastisk å danne en relasjon til denne nydelige jenta. Har blitt veldig glad i henne <3

  4. Ingvild says

    Dette var veldig rørende å lese <3 spesielt for en medgravid som også venter en liten gutteskatt :D Godheten din skinner gjennom, heldige Nemo og lille S som får deg som (bonus)mamma

  5. T says

    Hva skjer med Wilma nå som du flytter til Kolbotn og har ny familie og alt? Skal dere fortsette å dele på henne?

  6. Annette says

    Så herlig å lese :D du kommer til å bli en fantastisk mamma!
    Hvordan er forholdet ditt med Nemo’s mamma?

  7. X says

    Så fint å lese! Jeg er i samme situasjon og klarte å rote meg inn på kvinneguiden, og der var det bare dritt å lese om hvor skadelig det er for barnet å møte en ny kjæreste.. Det gjorde meg bevisst på veldig mye, noe som nok er bra å være bevisst på, men også mye som vanskeliggjorde det hele. Har hatt mange tanker rundt hvordan barnet skal føle seg komfortabel og trygg, men det har kanskje gjort at det blir vanskeligere å være naturlig rundt barnet (som jo ofte er det beste).
    Kan jeg få lov til å spørre hvordan du gikk frem i starten? Var du mot han slik du ville vært mot for eksempel et tantebarn? Eller gikk du rett inn i oppdragelsesrollen?
    Håper vi kan få en god relasjon slik du og Nemo har fått, virkelig herlig å lese <3 Et barn, eller en voksen for den saks skyld, kan vel aldri få for mye kjærlighet!

    • Annette Haga says

      Heei! Jeg gikk iallefall ikke rett inn i noen oppdragelsesrolle eller tenkte at jeg skulle bli en slags «ekstra-mamma», jeg tenkte mer at jeg bare skulle være en snill og kul voksenperson i livet hans. Det har aldri vært noe naturlig for meg å skulle kjefte på han for ting feks.. Jeg tenker at det er først og fremst pappaen hans sin jobb å sette grensene (selv om vi jo egentlig gjør det sammen – det har vært viktig for Emil at jeg skal føle at vi er 2 voksne om beslutninger osv). Selv om man er forelska i kjæresten sin betyr ikke det at man automatisk blir glad i et barn man ikke kjenner sånn ved første møte – det tar littegrann tid å bli ordentlig kjent først, så overgangen til å bli «stemamma» har gått veldig gradvis og naturlig føler jeg! Nå er jo alle barn helt forskjellige, og jeg har vært veldig heldig med hvor godt Nemo har tatt imot meg – og aldri sett på meg som en trussel eller noe som har ødelagt feks forholdet mellom foreldrene hans (han har ikke vært vant til at de har vært kjærester). Men det er uansett ikke noe poeng å høre på alle andres erfaringer – fordi de vil alle være såå forskjellige – og man må nesten bare kjenne etter selv og ta en dag av gangen:) Stor klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *