Gravid: Dagbok fra uke 4 – 14

Uke 4 + 5
Jeg merker at jeg ikke har klart å ta det ordentlig innover meg enda, men det siste døgnet har jeg hatt en del stikninger i magen, og da føles det plutselig litt mer virkelig. Hittil har jeg ingen andre graviditetssymptomer, jeg vet ikke om det er fordi jeg prøver å ikke «kjenne» så mye på det? Kanskje det smeller til om et par ukers tid. Ellers tenker jeg jo litt på dette med at det sikkert hadde vært en fordel om kroppen hadde fått litt mer tid på seg til å hente seg inn ordentlig fra sist gang. Jeg har lest at det anbefales å vente minst 18 måneder med å bli gravid på nytt etter fødsel.. Samtidig er det mange før meg som har fått to tette. Jeg vet ikke om det har noe å si at det ble keisersnitt sist. Magen kommer sikkert til å bli dobbelt så stor i størrelse denne gangen, nå som det bare er et halvt år siden jeg faktisk var høygravid, haha. Rart å være gravid, men plutselig ikke «førstegangsfødende». Kanskje det blir naturlig fødsel denne gang, det blir jo isåfall helt nytt for meg.

Selv om jeg vet at jeg er gravid og skriver om det nå, så har jeg en slags sperring i hodet som ikke helt lar meg få kjenne på det ordentlig. Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å innstille meg helt på det som skal skje før uke 12, siden jeg vet hvor trist det er når man har så tydelige forestillinger og forventninger, som plutselig ender med å ikke bli noe av. Det er fortsatt veldig veldig tidlig. Samtidig kjenner jeg at dersom jeg skulle gått gjennom en spontanabort nå, så ville jeg taklet det bedre. Fordi jeg har allerede verdens fineste barn, jeg er så heldig fra før av og å få flere barn vil bare være en ekstra bonus i livet. Det er jo litt skummelt også, at alt plutselig skal bli helt forandret igjen. Den siste tiden har jeg følt at livet har vært SÅ perfekt, alt har vært så vanvittig bra og det kommer sikkert til å bli mer slitsomt å gå gravid denne gangen som jeg er i mammaperm? Men det er jo slitsomt å være i full jobb som gravid også,  og det er jo ikke sikkert det ville blitt mindre slitsomt om vi ventet 2-3 år.

Uke 4+6
Denne gangen har jeg funnet ut at vi ikke skal ta ultralyd så tidlig som uke 6-7, men vente til nærmere tre måneder. Jeg synes det er litt for lenge å vente heelt til ordinær ultralyd, men det føles fint å ta en sjekk rundt uke elleve eller tolv. Og nå… har trøttheten begynt å komme for fullt. Emil stod opp med Nemo og Sander og lot meg sove til kl 10 i dag, og så sovnet jeg to timer på ettermiddagen også. Ææ… Hvis du ser for deg at man normalt sett synker «ett nivå» ned i søvnen, så var jeg nede på nivå 10, om det gir mening. Kjentes ut som jeg stupte ned i det dypeste, mørkeste – og da jeg våknet skjønte jeg såvidt hvem jeg selv var.

Uke 5+4
Trøttheten kommer og går, men nå kjennes det plutselig ikke ut som om jeg er gravid i det hele tatt. Eller, Emil mener at jeg er hormonell… Selv mener jeg ikke det. Lurer på hvem som har rett, haha. Tenk om jeg kunne hatt det sånn her gjennom hele svangerskapet, det hadde vært ma-gi-sk. Den største forskjellen på denne graviditeten og forrige er at jeg ikke har full kontroll på uker og dager, slik som sist. Jeg tenker heller ikke like mye på det, fordi det foreløpig er veldig, veldig tidlig. Nå gjelder det bare å holde ut første trimester og satse på at det går bra.

Uke 6+2 
For noen dager siden kom kvalmen for fullt! Siden det har jeg vært dårlig omtrent annenhver dag, får si meg fornøyd med at det ikke er hver eneste. Litt slitsomt å løpe inn og ut på badet for å kaste opp når man har en baby å ta vare på da, det skal sies. Gjett hvem som har ombestemt seg på dette med ultralyden forresten. Nå er det ikke så lenge til vi reiser på ferie, så jeg tenker å ta en liten sjekk i forkant, bare for å se om det er som det skal (og få bekreftet at det er bare én, som jeg håper på denne gangen for å være ærlig.. Men sjansen for å bli gravid med tvillinger flere ganger er vel ikke så stor).

Uke 7+5
I dag er jeg 7+5, og i går var vi på ultralyd. Det er så rart å være gravid disse første ukene, hvor alt skal være hemmelig og man ikke kan se det på kroppen i det hele tatt: men ALT føles annerledes på innsiden. Hvertfall føler jeg det sånn akkurat nå. Jeg er utrolig trøtt, slapp, kvalm, tiltaksløs, og synes tiden går enormt sakte på dagen. Det er så stor kontrast sammenlignet med hvordan jeg hadde det for bare noen uker siden. Jeg følte meg bra, med masse energi, godt humør hele tiden og koste meg hver dag. Jeg koser meg fortsatt masse hjemme med Sander, men jeg blir så sliten. Det å være gravid-sliten kan ikke sammenlignes med å bli sliten av ytre ting, det er liksom på innsiden alt foregår. Nå er den lille bare 1 cm lang. Og likevel påvirker det meg hele dagen. Akkurat sånn jeg håper det IKKE skulle bli. Dessuten er det litt krevende å føle seg sånn når man har en liten en på 7 mnd samtidig, jeg vet ikke om det er fordi jeg er gravid eller fordi han tross alt er blitt mye større (sover mindre på dagtid, klarer å krype seg frem til ting, NEKTER å ligge på ryggen under stell), men jeg blir så utslitt. Som regel sover han 1 gang her hjemme per dag, og tidligere ville jeg utnyttet hvert sekund til å fikse ting, rydde, ordne ++. Men nå legger jeg meg bare i sengen på soverommet og lukker øynene til han våkner igjen. Jeg synes det kan være litt vanskelig å skille mellom hva jeg føler og tenker pga graviditeten, og hva som bare … «er meg..» Noen ganger har jeg blitt irritert på meg selv som ikke ventet litt lenger, fordi jeg hadde det så utrolig bra for bare noen uker siden – jeg elsket virkelig hvert sekund av hver dag. Det gjør jeg ikke nå, for å være ærlig. Det høres sikkert dumt ut, nå som jeg er så heldig at jeg faktisk skal få mitt andre barn, men likevel er det en stemme inni meg som sier «du kommer aldri til å få det så fantastisk igjen». Jeg tenker mye sånne ting. At med to så tette, små barn, kommer det til å bli fullstendig kaos, det kommer til å bli tøft og slitsomt og jeg blir nesten litt redd av tanken.

Dagene føles plutselig litt tregere og mer slitsomme – men det er jo ikke pga den fine gutten min. Det er bare hodet og kroppen min som ikke helt klarer å henge med for tiden. Og det VERSTE som finnes er denne kvalmen. Å være gravid og kvalm om morgenen når du ikke har baby er én ting, det er noe ganske annet når du MÅ komme deg opp for å skifte en bleie og du kjenner at du brekker deg samtidig som du prøver å vri den sprelske kroppen tilbake på ryggen. «Wææææ wæææ» – vanligvis er jeg ganske fornøyd med tålmodigheten min, men nå er den ikke helt som den pleier. Her om dagen begynte tårene å renne da jeg skulle legge han, fordi jeg gledet meg sånn til å få en mental pause. Og så fikk jeg dårlig samvittighet.

Uke 9+1
Humøret er mye bedre igjen – jeg har nok vært litt mer hormonell enn jeg ville innse selv. Ellers har jeg hatt tidenes runde med sykdom (må være noe sannhet i at immunforsvaret blir svekket som gravid?!) og kjenner jeg er mye trøtt igjen. Men tror jeg er ferdig med de ukene der jeg MÅTTE sove noen timer på dagtid. Er veldig vimsete og det er som om jeg ikke klarer å få med meg alt som skjer eller blir sagt rundt meg. Faller ofte ut av samtaler og kan begynne å snakke om noe helt annet.. Jeg tenker alltid at det er masse jeg skal få gjort når Sander har lagt seg for kvelden kl 19, men da er jeg helt skutt selv… Og orker ikke annet enn å ligge på sofaen og stirre på tven.

Jeg tror ikke jeg kommer til å «savne» vin på samme måte som første gang, bortsett fra kanskje akkurat de kveldene vi får barnevakt og drar ut for å spise og kose oss. Men det jeg definitivt kommer til å savne denne gangen er å kunne spise alt på ost & kjeks-kvelder.. Smøreost funker da. Og chevre spiser jeg så lenge den har blitt varmet i ovnen.. Men det er litt rart å plutselig måtte huske på alt som er «trygt» og ikke – jeg tror egentlig at det som regel går fint uansett, MEN det er jo forferdelig om man lar være å tenke på det, og det ikke skulle gå bra likevel.. Så jeg har det alltid i bakhodet, men hysterisk er jeg ikke.

Uke 10+4
Formen har egentlig blitt ganske mye bedre. Noe som bare gjør meg sykt nervøs og får meg til å tenke missed abortion. Så jeg gleder meg til det første trimesteret er over. Jeg har ikke like store humørsvingninger når jeg sammenligner med forrige gang, men jeg er veeeeldig mye mer sliten. Vanskelig å vite om det har med Sander å gjøre eller ikke. Føler meg litt dritt pga det – at jeg ofte går og gleder meg til kvelden. Forresten! Jeg MISTER håret. Har aldri opplevd lignende!? Det faller av masse i dusjen, hver gang jeg grer det og ja, egentlig hele tiden.

Uke 11+3
Snaaart tre måneder nå… Er morgenkvalm og litt redusert, MEN egentlig superfornøyd med at disse tre første månedene er overstått. Spesielt sammenlignet med da det var Sander som lå inne i magen. Mener å huske at jeg var mye mer kvalm og dårlig sist. Kanskje fordi forrige svangerskap startet med tvillinger (høyere hcg?), eller at jeg levde meg mer inn i den gravid-boblen. Jeg vet ikke. Føler meg ganske sikker på at det er en gutt til hvertfall!

Uke 13+4
Herregud! Tiden går jo så fort. Det føles sikkert sånn fordi jeg allerede har en fra  før, jeg har liksom ikke like mye tid til å fokusere på graviditeten. Dessuten er formen min sååå mye bedre?! Det kjipeste er at jeg fortsatt mister masse hår. Jeg dro på en ultralyd i uke 12 og var ganske forberedt på at det ikke kom til å være noe liv der. Jeg føler meg for bra – energinivået mitt er absolutt ikke på topp, jeg er fortsatt litt kvalm og uggen på starten av dagen, men jeg er veldig fornøyd. Så jeg ble helt overlykkelig over å se at alt så HELT fint ut. Tenk det! <3 Nå har jeg fått fødeplass på Ahus, og skal på ordinær ultralyd i begynnelsen av januar.

Uke 14+2
Nå begynner jeg å glede meg mer, blir ikke like fort sliten som tidligere og er i mye bedre humør (selv om joda, det kan svinge litt). Jeg koser meg sååå mye mer hjemme med Sander nå, og skal virkelig nyte denne tiden hvor jeg kan fokusere på han. I begynnelsen fikk jeg nesten dårlig samvittighet ettersom han skal få et søsken til så fort – som om han på en måte ikke skulle være «nok» for meg.  Men sånn er det jo ikke i det hele tatt. Og jeg tror de kommer til å få så mye glede av hverandre, forhåpentligvis blir de jo bestevenner. Nå er jeg i andre trimester og 36% av graviditeten har passert. Så jeg krysser fingrene for at ukene og månedene fremover kommer til å gå greit. Det er først nå de siste dagene jeg synes at magen har begynt å vises litt, spesielt uten klær. Jeg trodde egentlig det skulle skje fortere ettersom dette er nr 2, men jeg fikk jo ikke så stor mage sist så det er vel genene som spiller inn. Er fortsatt stooor forskjell på morgenen og kvelden da, men foreløpig ser jeg kanskje mer oppblåst enn gravid ut. Forhåpentligvis begynner jeg å kjenne liv om ikke så altfor lenge <3

Uke 14+6

Comments

  1. Karen says

    Er jo ganske hyggelig med to tette da 🙂 kanskje spesielt om dere får en gutt til! Felles venner og interesser sikkert 🙂 De to blir jo pseudotvillinger og greier 🙂 Lykke til med resten av svangerskapet!

  2. I says

    Jeg setter så pris på ærligheten din, du er modig som deler negative tanker også. Takk for at du nyansere bildet av å gå gravid. Kjenner meg veldig igjen i tankene du deler fra tidlig i graviditeten. Jeg prøver å bli gravid selv og har nettopp vært gjennom en spontanabort. Finner trøst i at du har vært gjennom det samme tidligere, men likevel har lyktes ❤️

    • I says

      Må bare svare deg på denne 💛
      jeg har to nære venninder som begge har gått igjennom spontanabort, hun ene i uke 9 og hun andre i uke 12. Veldig trist, men håpet er ikke ute for det, er ganske vanlig å få en SA, selvom det er utrolig trist og smertefullt.
      Begge mine venninder har og skal få barn, hun ene er snart 7 mnd på vei (ett år etter SA ble hun gravid igjen), og hun andre har en liten på 1 år 💛 Så ikke grav deg ned i tanken på at du kanskje ikke kan få barn, når du mest sannsynlig kan det. Ønsker deg lykke til.

  3. Julie says

    Åh, gratulerer så mye!☺️ Dette var et skikkelig fint innlegg å lese med mye følelser. Jeg er selv gravid med termin om bare 2 uker, og dette tok meg rett tilbake i tid til starten av min graviditet – alle tankene, bekymringene, forventninger osv. Masse lykke til videre! Gleder meg til å følge deg fremover😘

  4. Victoria says

    Jeg har termin 12 mai, dette er vår første 🙂 Antar at du kanskje ikke vil bli med i noe termin gruppe på Facebook siden du er en offentlig person, men ´hvis du har lyst får du sende meg en mail så skal jeg legge deg til 🙂

  5. Camilla says

    Hei! Gratulerer så mye med en til! De får nok mye glede av hverandre! Hvis du mister mye hår kan det være du har jernmangel, som også er vanlig for gravide, evt en annen mangel. Hvis ikke det er sjekket allerede da 🙂

  6. Ida Helene says

    Jeg fant ut at jeg var gravid med nr 2 når eldste var 7 mnd, så det er 15 mnd mellom våre. Nå er yngste 7 mnd. Og jeg hadde mange av de samme tankene som deg, hadde dårlig samvittighet for eldste som ikke fikk være enebarn lenger enn hun var osv. Og jeg hadde mye negative tanker før yngste kom, at det bare kom til å bli slit og «hvordan skal jeg klare det?». Men jeg må si det har gått over all forventning. Det er selvfølgelig slitsomt, men jeg tenker det er mye mer fordeler enn ulemper ved å få to så tette. De har allerede så mye glede av hverandre, jeg føler nå at en lillebror var den største gaven vi kunne gi jenta vår. Lykke lykke til videre i svangerskapet!

  7. Christine M says

    Du skriver så bra, all kred til deg for å være ærlig om følelsene dine.
    Ei jordmor på barsel sa noe til meg før vi dro fra sykehuset med nr 2; «husk at du har gitt ditt barn den største gaven du noen gang kunne ha gitt henne, søsken. Det må du minne deg selv på når den dårlige samvittigheten kommer snikende, for den kommer».
    Så det minner jeg meg selv på hver dag, for det er jo så sant ❤ Masse lykke til i graviditeten fremover!

  8. Ingis says

    Man kan likesågodt få to tette, slitsomt det første året med to barn uannsett siden man har en bebis, en liten fordel er jo at Sander er jo så liten at du trenger ikke å tenke så alvorlig på den sjalusien som kan oppstå. Samdre vil være litt over året når dere får andremann, så det går nok veldig greit. Er barnet to-tre år så kan de jo bli veldig sjalu.
    Så får sønnen din en bestevenn for livet, familie er det viktigste, det er de man har fra livets start til slutt. Jeg er såå glad i mine søsken, og barna mine har så mye glede i hverandre at det er en fryd å se på 🙂💛

  9. Ingis says

    Men vil så veldig gjerne spørre deg, du bor jo på Kolbotn, mannen min har jo foreslått å flytte ut av sentrum her i Oslo og har foreslått Kolbotn.
    Men jeg er jo så redd for å flytte et sted med dårlig miljø, er det det på Kolbotn? Er du fornøyd med å bo der, og tenker dere å fortsette å bo der med barna når de begynner på skole osv?
    Jeg har lissom fått det for meg at Holmlia miljøet og gjengene som er nå brer seg utover hele Oslo øst.
    Hadde vært takksam for svar ☺️❄️

    • Annette Haga says

      Heei! Takk for flere fine kommentarer! Angående Kolbotn så trives jeg veldig godt med å bo her, først og fremst fordi resten av familien min også gjør det 🙂 og jeg har mange venner som tenker å flytte tilbake hit om noen år. Det er vanskelig for meg å svare på hva slags miljø det er her, ettersom jeg ikke har barn i skolealder enda osv. Men Kolbotn er virkelig noe helt annet enn Holmlia hvertfall 🙂 Vi har veldig mange flotte naboer, så sånn sett har jeg ikke noe negativt å si!

  10. Thea says

    Sitter nå å leser dette innlegget og vil bare takke deg for at du er fullstendig ærlig og skriver akkurat hva du føler og tenker. For eksempel 7+5; akkurat sånn følte jeg det også. Men hadde ingen jeg kunne snakke med det om. Følte det ikke var akseptabelt å ha negative tanker og følelser i forhold til en graviditet. Venter mitt andre barn selv. Det var bare så utrolig godt å lese at jeg ikke er alene om det, og at man ikke er helt sprø fordi man har slike tanker. Andre har det også sånn og det er normalt. Det hjalp meg mye og gjorde dagen min bedre. Takk for at du deler!

  11. I says

    Men måå bare skrive enda en kommentar, ikke for å bombadere deg 😬
    Men du er full av hormoner nå, så la det bare gå seg til, la deg selv få lov til å ha det litt dritt. Jeg hadde det heelt likt når jeg var gravid med lille jenta mi, var helt syykt trøtt, bare jeg satte meg ned så sovnet jeg, og humøret gikk i berg og dalbane.
    Men dette gikk seg til etterhvert, og når det går over litt så blir det bedre (men er jo alltid litt dritt å gå gravid, men samtidig så innmari koselig når man er 5-9 mnd på vei☺️).
    Og det virker som om du er livredd for at livet deres skal bli heelt snudd opp ned når andremann kommer, men livet er jo allerede snudd opp ned, slik er det å få barn, andremann gjør det bare enda bedre i alt kaoset.
    Dessuten er dere to stk,deg og mannen din, og dere samarbeider 🙂
    Man blir utrolig sterk som mor, og blir man mor til 2 blir man sterkere, jeg ville aldri vært foruten det kaoset, det er livet vårt nå, men jeg digger det, det er alltid koselig, og barna har alltid hverandre å leke med.
    Bare gled deg du, se de positive sidene, Sander begynner jo mest sannsynlig i barnehagen før du får andremann, så man er jo veldig heldig der, og det er bare bra for Sander å være med andre barn og oppleve nye ting og lære. Da er du i permisjon, du kan hente Sander tidlig de dagene du orker, å så tilbringe kvalitetstid sammen uten å få dårlig samvittighet for at du går hjemme med minsten, noe man ikke skal ha. Sander kommer uannsett bare til å syns det er topp med søsken etter 6 måneder ☺️ (de første 6 mnd er jo babyen så liten å bare sover, men så begynner de å intressere hverandre) 🙂
    Så bare godta at livet er litt kasos iblant, det slipper man ikke unna om man har 1 eller 2. Men fy søren så herlig livet er med barn, det er ikke en hindring eller begrensning, livet blir jo så mye mer morsommere, så må man ta vare på hverandre 💛

  12. Anna says

    Takk for at du deler, er veldig godt å lese om andre sine opplevelser og følelser rundt graviditet og at man ikke er alene om dette. Du er utrolig tøff, stå på!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *