Det beste med å bli eldre

En av de tingene jeg har funnet ut om meg selv, spesielt de siste årene, er at jeg er en person som liker forandringer. Alt fra små til store. Det er mange som hater det, som bruker lang tid på venne seg til noe nytt. Men når jeg tenker på for eksempel de ulike leilighetene og husene jeg har bodd i, så har jeg alltid følt meg hjemme med én eneste gang. Til og med i leiligheten til broren min, der jeg bodde i 8 mnd som singel, så følte jeg meg skikkelig hjemme hver gang jeg gikk inn døra. Jeg dro på visninger hele tiden og var med i flere budrunder og gledet meg veldig til å få noe eget, men jeg var likevel ganske komfortabel med å ha alle tingene mine stående på et lager og to kofferter i et hjørne. Jeg tror kanskje det er derfor jeg aldri følte på en slags form for sjokk over å bli mamma, selv om livet ble fullstendig annerledes. Det er jo ikke noe rart om man blir overveldet over tanken på at hverdagene plutselig aldri kan bli sånn som de var før, at man aldri bare har seg selv å tenke på igjen. Jeg tror det er ganske vanlig å kjenne på det? Samtidig har man jo hatt 9 måneder til å forberede seg, selv om det jo aldri blir akkurat sånn man kanskje forventer at det skal bli.

Men jeg er heller ikke en person som blir rastløs eller som har behov for at det skal skje noe nytt hele tiden. Nå har jeg et mye tydeligere bilde av hvordan fremtiden min skal se ut, enn hva jeg hadde for noen år siden. Jeg føler meg aldri låst eller fanget av den tanken, det gjør meg bare glad og varm i kroppen av å tenke på. Det er gjerne i tjueårene at de store forandringene skjer, hvor man utvikler seg, får nye erfaringer og ender opp med å bli mer sikker på hvem man er, hva man liker og hva man vil. Jeg sammenligner ikke meg selv med andre lenger, det er ingen jeg er misunnelig på, og jeg har ikke tanker om at jeg skulle ønske jeg var mer sånn eller sånn – og det er så digg. Fordi man blir aldri fornøyd ellers, hvis man alltid skal tenke at man trenger å være den peneste, tynneste, smarteste, ryddigste, flinkeste…

Den tryggheten man får inni seg selv av å bli eldre er så fin, man aksepterer seg selv mer og slutter stresse over at man ikke er perfekt. Det er ikke så viktig å imponere andre. Det er som om det har vokst frem et usynlig skjold, som gjør at ting preller av mye lettere. Det er jo det beste med å bli eldre. Jeg har aldri hørt noen si at de skulle ønske de kunne vært 18 igjen. Kanskje utseendemessig (haha?) men absolutt ikke når det kommer til den indre tryggheten som har fått vokse seg mye større. Den beste tryggheten er den man har inni seg selv, den som ingen andre kan påvirke. Ung og usikker klinger godt sammen. Og det er fort gjort å forelske seg i person som gir deg den tryggheten du mangler, men det triste er at du da er blitt avhengig av et annet menneske for å selv ha det bra.

Men når man får barn? Da blir jo alt snudd på hodet. Den kjærligheten kan ikke engang kan sammenlignes med den villeste, mest intense forelskelsen – det er tusen ganger bedre og man vet at det vil vare for alltid. Det er ikke noe man bare sier, og håper at den skal. Man vet! Og av en eller annen grunn bare vet man hva som er det beste for barnet sitt, uten å trenge andre sine råd. Det er så rart. Jeg hadde såvidt tatt i en baby før jeg fikk Sander på brystet, og det var verdens mest naturlige ting. Jeg har alltid vært litt bortskjemt og liker å få det som jeg vil, og plutselig var er det et annet, lite menneske der som var fullstendig avhengig av meg. Noe som har vært helt fantastisk, men også skummelt. Fordi plutselig har man så mye mer å miste, og man vil aldri ha det bedre enn hvordan barnet sitt har det.. Noe jeg sikkert bare kommer til å kjenne mer og mer på etterhvert som årene går.

Jeg går ikke rundt og bekymrer meg hele tiden, men om jeg tenker etter… så er jeg faktisk livredd. Har jeg virkelig utsatt meg selv for dette? Fordi jeg trenger han for å puste. Det er ikke nok med den «tryggheten» og selvfølelsen som har fått vokse seg større for hvert år, jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd om det hadde skjedd han noe. Men så lenge han har det fint, så har jeg det bra. Bedre enn bra, jeg er så takknemlig over hvordan alle valgene i livet mitt har ført til at jeg er akkurat der jeg er nå. Det er ikke verdt å kaste bort tid på å angre over ting man skulle gjort annerledes, så lenge man gjør det beste ut av situasjonen man er i akkurat nå. Og jeg er glad jeg aldri mer skal være 18 år.

fbt

Comments

  1. Cam says

    Så fint innlegg! Godt å se at du har det så bra<3 Hva er det du har savnet tidligere som du har med Emil nå?

  2. ANH says

    Så deilig lesning her jeg sitter en lørdagskveld. Jeg er gravid med min første. Jeg syns det er helt skremmende, men samtidig utrolig godt å tenke på hvor mye man har forandret seg fra tyveårene, til nå – jeg er 31 år. Fra å ikke ville ha barn, bo i en mindre by i Norge (gud bedre jeg skulle ikke forlate Oslo), hate hverdagen og levde fra et eventyr til et annet, har jeg funnet en enorm ro i å flytte hjem hvor jeg har masse familie, jeg elsker hverdagsøyeblikk som en god kopp kaffe, latterkuler med venninner, brettspill med kjæresten eller de dagene havregrøten blir ekstra god. Jeg elsker fremdeles eventyr i form av reiser, men nå kjenner jeg en stor glede over å skal dele reiseøyeblikk med min egen familie (dersom babyen sitter, er bare ni uker enda). Tenk at man skal sette en person til verden som man forhåpentligvis skal gjøre til et selvstendig menneske som selv skal få oppleve egne eventyr med venner, utdanning, jobb, kjærester og reiser. Jeg ville ikke vært foruten den tiden som har ledet opp til nå, men er så sprøtt å tenke over hvor mye man kan endre seg over bare en tiårs periode, den tryggheten du beskriver er bare så sant. Og da tenker jeg også hvor uendelig spennende det blir å se tilbake hit om ti år igjen. Livet er et spennende, skummelt, verdifullt prosjekt:)

    • Annette Haga says

      Så koselig kommentar, tusen takk! Og helt enig med deg, gratulerer så mye med graviditeten <3

  3. Oda says

    Så utrolig fint skrevet! <3 elsker at du blogger igjen og har vært så gøy å følge med deg gjennom graviditeten og tiden etter ettersom jeg har vært gjennom det samme selv, fått mange gode tips gjennom å scrolle ned denne bloggen!
    Keep it up <3

  4. sandra says

    Åh så koselig innlegg! Jeg kjenner selv på at det er veldig godt å bli tryggere på seg selv og hva man liker. Jeg har begynt å glede meg til å bli gammel og få rynker, haha! Føler endelig jeg har begynt å akseptere at livet er livet. Om noen dager er jeg 27 år, og føler at jeg har full kontroll. Det er så godt!

  5. Cathrine says

    Hei. Jeg har lest bloggen din siden du gikk på vgs, og synes det har vært veldig gøy å ha få vært med på reisen du har hatt siden da (det du har valgt å dele selvfølgelig). Er så godt å lese og se at du er på en bra plass, og at du har fått deg en så fin familie <3 Det unner jeg deg inderlig! Også veldig fint skrevet at valgene du har tatt har ført deg dit du er nå. For det er jo sånn livet er, valg og tilfeldigheter som fører deg akkurat dit du er ment å være. Klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *