Kroppen etter fødsel

Når man går gravid i 9 måneder kan det være ganske tungt til tider, og selv om jeg syntes magen min var kjempefin så kunne jeg ha en del dager hvor jeg kjente meg blubbete og lite attraktiv. Nå er jeg i utgangspunktet trygg på meg selv og i forholdet mitt, så jeg går jo rundt uten klær, uten sminke, osv uten å tenke over hvordan jeg ser ut. Det er jo befriende å ha det sånn. Men som gravid vekslet jeg veldig mellom å føle meg kjempefin, og å ha dager der jeg prøvde å ikke se på meg selv så mye i speilet. Selv om jeg bar frem et BARN, så klarte ikke hjernen å fokusere 100% på det absolutt hele tiden. Det er så mange forandringer som skjer, og ikke minst hormoner i sving.

Jeg så for meg at magen min kom til å bli flat igjen fort. Eller, jeg håpet på det! Men hva er egentlig fort…? En ting jeg har lært som gravid er at så og si alt er normalt, vi er så utrolig forskjellige. Noen får kjempestore mager, noen får små mager, noen får masse strekkmerker, noen får ingen, noen få (SVÆRT få) ser ut som supermodeller kun dager etter fødsel, mens andre bruker lang tid på å få kroppen «tilbake». Da graviditeten min nærmet seg slutten tenkte jeg ikke på stort annet enn at jeg endelig snart skulle få møte babyen min, men i underbevisstheten hadde jeg nok håpet på at gravidmagen skulle forsvinne med én gang (urealistisk.. I know..). Jeg kjente at jeg ble litt skuffet over meg selv etter fødselen, fordi jeg plutselig, selv i den altoppslukende babyboblen, også ble opptatt av hvordan kroppen min så ut. Og syntes det var litt kjipt. Jeg så fortsatt gravid ut. På dag 1, dag 2, dag 3, dag 4..

Men det er jo det som er VANLIG!

9370Ca to uker etter fødsel fikk jeg endelig på plass holdningen min igjen etter keisersnittet, og plutselig innså jeg at jeg så nesten helt lik ut som jeg gjorde før jeg ble gravid. Magen var ikke stor lenger, den er fortsatt litt mykere enn før jeg ble gravid (ikke akkurat så veldig rart!) – men jeg synes ikke forskjellen er stor.

Og nå kjenner jeg meg bare dum og fryktelig irritert på meg selv over at jeg hadde disse tankene. Fordi det betyr jo ingenting. Som om jeg hadde fått et bedre liv av å ha en stram mage vs å ha en mage som ikke er det. Men kanskje de fleste av oss er skrudd sammen slik at vi tror vi hadde følt oss sååå mye bedre om bare ting var sånn eller sånn, men med én gang det blir akkurat «sånn», så kjenner man at det virkelig ikke betyr noe. Det betyr bare noe når man ikke har det.

Jeg synes jo det er godt å føle meg som meg selv igjen, men jeg skulle ønske jeg ikke hadde hatt noen av disse tankene i det hele tatt, selv om det sikkert er ganske normalt. Det er så merkelig hvordan man kan føle seg som verdens lykkeligste når man ser ned på det fineste i verden, for så gå inn på badet og møte seg selv: et blekt fjes med mørke ringer under øynene, fett hår, pupper som sprenger og lekker, verdens største bind i verdens største truse og en kropp som verker overalt – det er vel de absolutt færreste som klarer å se (og ikke minst FØLE) seg freshe de første dagene etter fødsel. Virkeligheten er ikke Instagram. Det vet jo alle, men likevel – det er fort gjort å kjenne på følelsen «hvorfor er det ikke sånn for meg, eller hvorfor klarer ikke jeg å se ut som henne».

Jeg tror de aller fleste av oss kjenner på sånne tanker til tider, det kan være vanskelig å la være uansett hvor mye man prøver å skjerpe seg. Det er ikke så rart man aldri blir 100% fornøyd egentlig, fordi hvis man først blir det… da har man jo ikke noe å strekke seg etter lenger. Og vi er jo gjerne sånn at vi aldri blir helt fornøyde uansett, er det ikke det ene så er det det andre. Heldigvis spiller alderen inn som en faktor her – og jeg er blitt så mye mer avslappet med tanke på hvordan jeg ser ut nå, sammenlignet med for noen år siden. Men jeg legger jo ut bilder tatt fra de beste vinklene, hvor jeg retter meg opp i ryggen og holder inn magen, fordi jeg vil jo se finest mulig ut jeg også. Og jeg synes ikke det er noe galt i det – de fleste er klar over at alle gjør det, men det kan være greit å minne seg selv på at det ikke er det som er hele virkeligheten.

930Jeg hadde egentlig ikke en intensjon om å poste noe sånn «her er kroppen min etter fødsel-bilde» – og det ødelegger kanskje hele dette innlegget? Fordi jeg skulle ønske at jeg ville vært fornøyd med kroppen min (eventuelt ikke brydd meg..) dersom jeg fortsatt hadde sett gravid ut 2 mnd etter fødsel. At det ikke ville plaget meg et dugg om jeg ikke klarte å gå ned i vekt så fort, eller hadde fått masse strekkmerker. Man har tross alt fått verdens nydeligste barn i gave, herregud – DET SPILLER INGEN ROLLE. Men jeg tror dessverre at jeg ikke helt hadde klart å la være å kjenne litt på det. Jeg skjønner godt at man ved å legge ut «mindre flatterende bilder» av kroppen sin etter fødsel høster mer cred, fordi de aller fleste kan kjenne seg igjen i det uperfekte og det er ofte bedre for selvfølelsen vår.

Selv turte jeg jo ikke å publisere kun det øverste bildet, og det er skikkelig feigt av meg! Jeg ønsker egentlig ikke å åpne opp for en debatt om kroppspress fordi helt ærlig har jeg ikke tid til å prioritere det (er forøvrig enig i at det er mye kropp overalt, og bare det å snakke om kropp bidrar til mer fokus på kropp etc..), men jeg ville uansett skrive ned noen av tankene mine. Og så håper jeg at neste gang jeg blir gravid – om jeg er så heldig å bli det igjen, at jeg virkelig IKKE lar dette temaet ta plass i hodet mitt. Vi blir jo eldre for hvert sekund alle sammen, rynkene kommer, forbrenningen blir dårligere – men det er livet og det bør man klare å akseptere (haha, har jo egentlig ikke noe valg der)

Dette er så overfladiske tanker og jeg er klar over det, fordi om Sander ikke hadde vært en frisk baby ville jeg jo med glede sett ut som en 250 kg hvalross med strekkmerker over hele kroppen og brannskader i ansiktet – hvis det bare kunne gjort han frisk. Utseendet mitt ville vært det siste jeg brydde meg om i verden. Så det er virkelig et luksusproblem å gå rundt og være «litt misfornøyd» med seg selv, når man sitter der med et levende, fantastisk lite vesen som man har skapt sammen med den man elsker. Jeg klarer egentlig ikke å skjønne det helt, at jeg har vært med på å lage noe så fint…Eller vent. Vært med på..? Har i stor grad gjort mesteparten av jobben, si 99 %? Tror de fleste gravide til tider kan kjenne seg litt misunnelige på pappaene som slipper «billig» unna, men selv ville jeg jo aldri byttet på rollene. For det var jeg som kjente alle sparkene innenfra, som hadde to hjerter bankende inne i kroppen på samme tid, men jeg tror ikke jeg skjønte det helt før jeg fikk han i armene mine på ekte. Det føles ut som om Sander er meg… Vi er ett. Jeg kan ikke forestille meg hva jeg skulle gjort dersom noe hadde skjedd med han, det er en bekymring jeg vil ha hver dag resten av livet, en tusen ganger større bekymring enn hvordan kroppen forandrer seg.

Det å by på seg selv

OLYMPUS DIGITAL CAMERAJeg liker veldig godt å snakke om ting akkurat sånn som de er. Det er typisk meg, å alltid begynne å skravle i vei om ting på detaljnivå, selv enkle spørsmål som egentlig ikke krever noe annet enn ja eller nei. Men jeg liker det også litt, at jeg ikke er så opptatt av å svare sånn som det kanskje forventes. Med vennene mine er jeg en åpen bok, på godt og vondt, og denne boken, aka meg, tar aldri slutt…

Jeg har ikke helt forstått meg på det å skulle opprettholde noen form for fasade – i alle fall ikke for menneskene i livet mitt som jeg er glad i. Jeg liker å fortelle om ting som går bra, og jeg liker å prate om ting som er kjipt. Både fordi jeg synes det er godt for min egen del, men også fordi jeg synes det er viktig å ikke skulle fremstille ting annerledes enn de er. Det gagner jo ingen? Jeg har inntrykk av at mange føler de ikke vil dele det som er vanskelig med andre, fordi de ikke vil «bry andre med sine problemer», men der er jeg nok heller litt egoistisk som sier ting som det er. Synes egentlig ikke det er egoistisk – det er å være ærlig. Og det bør de som er glad i deg tåle å høre på.

Alle trenger riktignok ikke å vite alt.. Og jeg har virkelig ikke telling på hvor mange ganger jeg har følt meg teit. Møter jeg et nytt menneske for første gang og jeg synes kjemien er god, så kan jeg utlevere meg selv så til de grader for å få den andre personen til å le. Og etterpå tenker jeg bare… herregud… Det der var virkelig ikke nødvendig. Værsåsnill, noen som kjenner seg igjen her?! Etter at jeg ble mamma har jeg tenkt utallige ganger at neste gang noen spør hvordan det går, så skal jeg bare svare «kjempebra!!» og smile. For det gjør jo det. Men svaret mitt blir heller noe lignende: åååh det er så koselig, men nå skal du få høre her… bla, bla, bla. Om Sander hadde hatt kolikk eller jeg var fødselsdeprimert, så kan jeg love at jeg ikke hadde snakket om noe annet. Jaja. Når jeg skriver dette innser jeg at jeg kanskje bør være flinkere til å snakke mindre om meg selv, hehe. Typisk blogger? Heldigvis er ikke behovet mitt for oppmersomhet like stort som da jeg startet i 2008.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

T-SKJORTE & JEANS: ASOS // SNEAKERS: PUMA

Ikke mye spennende outfits fra denne kanten for tiden, men jeg er fornøyd de dagene jeg kommer meg ut av joggisen. Det varer riktignok ikke så altfor mange timer.. 🙂 FOR et fantastisk vær vi har hatt i dag forresten! Jeg elsket hvert sekund, frem til allergien kom og slo meg ned. Tenkte jeg skulle sole meg toppløs på terrassen i sted, men planen gikk i vasken 5 sekunder senere da det ramlet ut syv russegutter på balkongen til naboene ved siden av.. Nå er Emil i bursdag, Nemo sover i sengen sin, Sander sover i babynestet ved siden av meg og det føles ut festen til naboene er inne i huset vårt. Nesten så jeg vurderer å ta meg et glass vin her i ensomheten, neida. Selv om jeg liker å være sosial og utadvendt så elsker jeg mitt eget selskap enda mer, uansett hvor tragisk det høres ut. ALENETID <3

HELG1

Nettenestea – 10 år

Tenk at i år er det ti år (!) siden jeg startet med blogging. Tiden har gått så fort! Samtidig føles det ut som en evighet siden. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle få noe særlig med lesere – derfor var ikke akkurat bloggnavnet mitt noe jeg brukte lang tid på. Men jeg har aldri hatt lyst til å bytte det heller. Tenk å kalle opp en blogg etter en drikke, og så faktisk ende opp med å kunne leve av hobbyen sin senere, haha. Drømmen var å bli sponset med en kasse Nestea hver uke, men det skjedde aldri 🙁 Og nå er det på vei ut av butikk! Jaja…

Jeg tenkte å lage en kort oppsummering og mimring av denne lille bloggreisen min. Det hadde vært gøy å høre hvordan akkurat du oppdaget meg – og hvor lenge det er siden?

2008:

2008---2008 – Jeg var 17 år og gikk i 2. klasse på vgs da jeg oppdaget blogging ved en tilfeldighet – og startet en selv med det samme. Var ikke så lett å knipse bilder på den tiden husker jeg, haha! Det gikk mye i poseringer på trampolinen eller speilrefleks i speilet (jeg syns blogging var så flaut, så turte ikke be noen om hjelp). Jeg startet ikke på blogg.no slik de fleste andre bloggerne gjorde, men likevel tok det ikke så altfor lang tid før lesertallene begynte å øke – mye takket være at jeg var veldig aktiv på andre sine blogger.

2009:

2009---22009 – Det ble slutt mellom meg og min første kjæreste, og jeg var med i Det Store Korslaget (Team Vinni), etterfulgt av russetid! Fikk ikke med meg så altfor mye ettersom jeg ble syk og sengeliggende i 1,5 uke etter treffet i Stavanger.. I sommerferien dro vi blant annet på jentetur til Kos – og så begynte jeg på BI for å studere markedsføring. Flyttet hjemmefra og inn i min første leilighet, for deretter å slutte på BI allerede i oktober. Dette var dessuten året jeg fikk kontrakt med Nettavisen, og faktisk begynte å tjene mine første kroner på blogging.

2010:

2010--2010 – Jeg begynte å jobbe deltid i klesbutikken Guess på Frogner og ellers jobbet jeg med bloggen og som freelancer for Nettavisen. Der fikk jeg blant annet dra på min aller første pressetur, til Tenerife. Hadde også mitt første foredrag om blogging, på Gulltaggen! Tok mine første tatoveringer dette året og var skikkelig flink til å trene fire-fem ganger i uken.

2011:

2011---2011 – Etter mye usikkerhet rundt hva jeg skulle studere, endte jeg opp med å velge Høgskolen i Oslo og linjen Medier&Kommunikasjon. Det er jeg så glad for! Hadde tre fine og morsomme år der, og ble kjent med mange fine mennesker. Ellers jobbet jeg litt som modell for Miinto, og bloggen fikk mer fokus på mote og outfits. Kjøpte min første Chanel – en materialistisk følelse jeg aldri kommer til å glemme, hehe. Fikk nyrestein for første gang under en weekendtur i London (hatt det tre ganger siden, og det er virkelig et rent helvete).

2012:

2012---2012 – Kanskje det året jeg var på mitt mest… kreative når det kom til antrekk? Haha, gleder meg til å vise Emil disse bildene. I 2012 balanserte jeg studier og blogg med nettbutikken Never Naked, som jeg startet opp med med min daværende kjæreste og en kompis av han. Jeg var ansvarlig for innkjøp, photoshoots, grafisk design og markedsføring. Veldig gøy, men mye jobb!

2013:

2013-2013 – Dette året jobbet jeg ekstremt mye, var på messe i Kina, spilte inn reklamefilm for NVRNKD, kjøpte verdens fineste valp og flyttet fra byen og ut til Bærum. Dette året byttet jeg plattform over til Stylista og Bonnier, et valg jeg aldri har angret på. At jeg klippet pannelugg derimot – haha, det kommer aldri til å skje igjen.

2014:

2014---42014 – Uff, begynnelsen på det året her.. Jeg var så utbrent og sliten, og hadde det tungt i mange måneder. Heldigvis gikk det over av seg selv – det hjalp å bli ferdig med bachelor, få tatt lappen (riktignok med automat..) og til slutt legge ned nettbutikken.

 2015:

2015-52015 – Jeg tror aldri jeg har reist så mye som det jeg har gjort i 2015. Blant annet dro jeg med Nelly.com til Cape Town på fotoshoot (der jeg fikk teste paragliding, såå gøy!), og senere designet jeg min egen festkolleksjon for NLY One ❤️Jeg fikk faktisk høre for ikke så lenge siden at det er den bloggkolleksjonen som har solgt aller mest, og det er jo ganske stas! Ellers var dette året jeg ble singel igjen – og endte faktisk opp med å bo 8 måneder i broren min sin leilighet før jeg flyttet til Majorstua.

2016:

2016---2016 – Dette året hadde jeg bloggpause! Og det er jeg så glad for. Jeg fikk drømmejobben i Bonnier og møtte mannen i mitt liv, flyttet inn i ny leilighet, arrangerte masse temafester, var sosial og glad. Det var så deilig å ikke føle noe stress over å måtte dokumentere hverdagen min – jeg åpnet såvidt macen… Hadde noen kjempefine reiser til Venezia og Filippinene som jeg aldri kommer til å glemme.

2017:

2017-222017 – Det mest innholdsrike året i livet mitt så langt. Jeg ble både forlovet og gift! Dessuten var jeg gjennom to graviditeter, og var emosjonell, kvalm og trøtt mesteparten av året. Masse følelser på godt og vondt, og spontanaborten i februar er det absolutt verste jeg har opplevd. Samtidig har jeg så mange fine minner fra 2017, med frieriet, planleggingen, selve bryllupet og bryllupsreisen – og alle forventningene rundt det at vi snart blir foreldre sammen. Det var så fint å feire nyttårsaften og gå inn i 2018 ❤️

My Valentine // Å være bonusmamma

Jo, det er jo egentlig mannen min som er det. My Valentine, altså.

Men jeg har jo faktisk to gutter i livet mitt, snart tre – og i går var det spesielt én av dem som smeltet meg helt, helt bort.

valentine566Tegningen var egentlig en forsinket morsdag-gave, for jeg er jo i følge ham «litt mammaen hans jeg også». Jeg har egentlig ikke blogget så mye om hvordan det er å være bonusmamma, men helt ærlig: jeg er så heldig.

Jeg husker da det begynte å bli seriøst mellom Emil og meg, og jeg googlet alt jeg kunne om «hvordan møte barnet til kjæresten for første gang» og leste andres erfaringer rundt det å plutselig skulle gå inn i rollen som stemamma. Og… Det er mye negativt der ute. Jeg kan virkelig forstå at mange har store utfordringer med det, og at det kan være utrolig vanskelig. Jeg var egentlig forberedt på at det kom til å bli sånn for meg også.

Men alle familier og relasjoner er forskjellige, og jeg har nok hatt flaks på veldig mange måter. Jeg møtte Nemo da han var fem år, og han er med hånden på hjertet den nydeligste, fineste gutten jeg vet om. Ett av mange eksempler var en gang han snakket med Emil mens jeg holdt på med noe annet, og jeg hørte han si «pappa, du er verdens beste». Så var det som at han plutselig husket at jeg også var i rommet, og han så bort på meg og bare «det er du også Annette! Dere er verdens beste!» ❤️

Det har vært et par småting som jeg har funnet ut av underveis, ettersom det ikke er bare-bare å gå fra å bo alene til å plutselig ha et barn hos seg 50% av tiden. Men da mener jeg situasjoner som gjorde meg litt usikker helt i begynnelsen… Sånn som «skal jeg bli med Emil og gi han nattakos på sengen hver kveld, eller skal jeg trekke meg litt unna?». Det har egentlig ikke vært noen store utfordringer, og det er jo fordi han godtok meg og ble glad i meg omtrent umiddelbart. Jeg tror kanskje han syns det var på tide at pappaen hans fikk en kjæreste 🙂

For meg var det hakket vanskeligere med tanker som at siden Emil har opplevd å få barn – mens jeg ikke har det – ville kanskje det å få barn sammen ikke føles like spesielt for begge. Men den følelsen har jeg ikke lenger i det hele tatt, og jeg ville aldri i verden forandret på situasjonen vi har. Det har dessuten gjort at jeg gleder meg ekstra mye til å få en gutt selv nå (tidligere ønsket jeg meg helst en jente, hehe). Det er jo ikke sikkert at vår mini kommer til å være lik storebroren sin i det hele tatt, men det er lov å håpe.

Must-haves & guilty pleasures

OLYMPUS DIGITAL CAMERA10 ting jeg har gjort i dag:
Lunsjet med Selma, hentet julegaver på posten, vært på kino med Emil, shoppet i Bogstadveien, spist på Burger King (BLT-baguett som alltid), sett en episode av Vita&Wanda, drukket julebrus, tatt ansiktsmaske, fyrt i peisen og pyntet treet med flere julekuler.

9 ting jeg skal den kommende uken:
Julebord med de jeg studerte sammen med, bake pepperkaker med Emil og Nemo, feire at Nora er ferdig med eksamen, møte en venninne som akkurat har blitt mamma (<3), se filmen Love Actually, finne ut hva mannen skal få i gave (hjeeelp..), bestille ny almanakk for 2018, spise klementiner og pakke inn resten av julegavene før julaften! Tiden har gått så fort!

8 klesmerker jeg liker:
Gestuz, Isabel Marant, Acne, Zara, Ganni, Holzweiler, ByTimo, Helmut Lang.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA7 steder jeg vil reise til:
Hellas (Santorini og Oia), Vietnam (Phú Quốc), Italia (Toscana, Amalfikysten, Firenze og Capri), Maldivene (Moofushi), Seychellene, Tokyo og Barcelona.

6 ting jeg gleder meg til:
Å spise pinnekjøtt og feire julaften med de jeg er glad i, late romjulsdager med familieselskaper + julegodis og filmer på sofaen, nyttårsfeiring med vennegjengen, å komme i gang med gravidyoga, flytte inn i det nye huset (1. februar!!) og aller mest: møte den lille som kommer i mars ❤️

5 ting jeg savner med å ikke være gravid:
Overskudd, spekemat (generelt å kunne spise hva jeg vil), å ta noen glass vin når jeg føler for det, å ligge på magen og å få på meg alle de vanlige klærne mine.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA4 ting jeg har kjøpt i dag:
Verdens mykeste kosegenser, en ny blonde-bh, en blomstrete kjole og en svart pologenser med glitter.

3 ting jeg har irritert meg over i dag:
Hvordan mennesker kan være så jævlige at de pakker inn søppel (!!) som julegaver og gir til frivillige organisasjoner, at jeg alltid fryser uansett hva jeg har på meg og hvor slitsomt det har blitt å gå opp trappene til leiligheten.

2 must-haves på badet:
BarePro Performance Wear Liquid fra bareMinerals og Double Serum fra Clarins.

1 guilty pleasure:
Sjokolade om morgenen!