i love me

Jeg elsker øynene mine, smilet mitt, de fine leppene mine og de perfekte tennene mine. Jeg elsker kroppen min, den er perfekt og det er ingenting jeg er misfornøyd med. Jeg ser fantastisk ut, jeg har en utstråling som ikke mange andre har. Jeg er et utrolig godt menneske som vil det beste for andre. Jeg elsker personligheten min, jeg er jordnær, empatisk og ydmyk og burde aldri tvile på meg selv. Jeg elsker familien min, mamma, pappa, mine brødre, besteforeldre, kusiner, fettere, tanter og onkler. Jeg har alltid følt meg elsket og fri til å være den jeg vil være. Jeg har mange talenter. Jeg er flink, jeg er en perfeksjonist, og jeg kan oppnå alt jeg ønsker. Det er mange som er misunnelige på meg, og det har de grunn til. Jeg setter stor pris på de små tingene, ord og blikk og kjærlighet fra mine nærmeste. Jeg er følsom, jeg er vakker og jeg er verdt å bli elsket. Jeg har vanvittig mye kjærlighet å gi.

Jeg er GOD nok til å ligge i armkroken til pusen min, det er helt feil at jeg skal føle meg utilstrekkelig. Jeg har all grunn til å kunne fortelle om tankene mine, for de er ikke teite eller dumme, men jeg burde likevel ikke tenke dem. Jeg har ingen grunn til å tenke negativt om meg selv. Jeg ser bra ut, jeg er et bra menneske på innsiden, og jeg er vanvittig heldig. Jeg er så forelsket at jeg innimellom ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg har noen HERLIGE VENNER!!!! Som jeg virkelig setter høyt. Jeg har alle klærne jeg kan ønske meg, jeg trenger egentlig ikke flere. Jeg kan dra på mange ferieturer hvert eneste år, oppleve og se verden. Jeg kan ligge på stranden og bare kjenne hvor godt jeg har det. Jeg har rett og slett et perfekt liv, og jeg har tusenvis av gode ting i vente. Jeg skal gifte meg, få noen nydelige barn og ha drømmejobben. Jeg skal tjene rikelig med penger slik at livet mitt ikke får noen begrensninger. Jeg skal oppleve alt jeg ønsker. Jeg skal være elsket, av mange. Jeg skal elske mange. Jeg skal sette pris på de små tingene, og jeg skal elske alt med livet og MEG SELV.

Jeg er lykkelig, og ved lykkefølelsen min kan jeg oppnå alt jeg ønsker meg. Ved tankene mine kan jeg styre livet mitt, og absolutt ingen andre skal kunne få kontrollere meg eller få meg til å tenke negativt om meg selv. De som prøver å dra meg ned er det selv synd på, for de har det ikke like bra med seg selv. Jeg har et fantastisk liv. Jeg elsker meg selv, og det er derfor andre gjør det også. Ved at jeg elsker meg selv unner jeg alle andre å ha det bra, og jeg føler aldri behov for å gjøre andre vondt. Ved å tenke disse tankene hver dag er det ingenting som er umulig.

ikke helt enda…

Det var veldig rart å komme hjem til et stille og tomt hus. I begynnelsen fikk jeg litt panikk, ikke fordi familien er borte men fordi jeg fikk sånn ensomhetsfølelse som spredte seg i hele kroppen. Det er fort at det blir slik når du blir vant til å ha noen rundt deg hele tiden… Så skrev jeg ned en liste på alt jeg må få gjort i dag, og fant ut at det er like greit å ha litt tid her hjemme til å få gjort disse tingene. Men så… kom tiltaksløsfølelsen. Jeg rett og slett orker ikke. Helt enda. Poffffffh, jeg bare la meg i sengen min og kjente hvor godt det var å være helt alene. I den store, myke dobbeltsengen min. Trenger ikke gjøre noe, bare se opp i taket. Egentlig trenger jeg å være alene iblant, ellers blir det så fort kaos i hodet. Det er så mange tanker jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med, den beste måten for meg for å få system i disse er å skrive dem ned. Det er terapien min. Å skrive innlegg som jeg sletter etterpå.

Jeg tror kanskje jeg vet hvorfor jeg ikke helt likte å komme hjem i sted. For som oftest ender disse tankene med en litt ubehagelig klump i magen. Åh, jeg blir i så rart humør. Ikke et dårlig ett, bare veldig… tankefullt.

Det er rart hvordan de enkleste ting kan føles utrolig slitsomme bare ved å tenke på å gjøre de. Det er faktisk mer slitsomt å TENKE på å gjøre dem, enn å gjøre dem…. Kan noen værsåsnill kurere meg fra utsette-syndromet før jeg starter på BI?

..

Hei. Unnskyld for dårlig blogging. Men jeg har det ikke så veldig bra i dag.. Satt oppe til klokken halv åtte i dag tidlig før jeg fikk sove. Vil bare forsvinne litt, orker ikke at alle skal vite alt om meg og tankene mine nå.

i dag føler jeg meg pen

…så hvorfor ikke si det høyt? Jeg skulle ønske jeg hadde god selvtillit hver dag, men slik er det dessverre ikke… Hvor bra syns du at du selv ser ut på en skala fra 1-10? Og hvis du føler deg som en tier, sier du en åtter for ikke virke som en selvdigger?

Jeg er egentlig ganske sikker på at de aller fleste undervurderer seg selv, og ser feil som ingen andre legger merke til. Inkludert meg selv. Utrolig dumt, i alle fall når det går utover selvfølelsen. Men hvor god selvtillit du har henger ikke nødvendigvis sammen med hvor bra du ser ut. Derfor blir jeg misunnelig når jeg ser jenter som jeg personlig ikke synes er billedskjønne, men de STRÅLER fordi de har det bra med seg selv. Det er det som er ekte skjønnhet, den utstrålingen.

om kjærlighet og bryllup ogsånn

En ting som er rart å tenke på er hvor forskjellig jeg er fra mamma og pappa. De to er sammen et av verdens mest uromantiske par… Det er derfor litt morsomt at jeg helt siden jeg gikk på barneskolen stadig var på jakt etter bøker om kjærlighet. Jeg elsket å gå rundt på biblioteket og finne bøker som «Lise + Petter = Sant», har alltid vært en liten romantiker. Og jeg har alltid forestilt meg å finne drømmemannen og ha drømmebryllupet.

Jeg tror jeg tenker veldig annerledes nå. Jeg mener bestemt at det ikke kun finnes ett annet menneske som er den riktige for meg. Det kan være mange, på forskjellige måter. Men det gjelder å finne en man kan like både det positive og negative med, og som har alle de grunnleggende egenskapene en god kjæreste skal ha. Som jeg mener er humor, trygghet, omtenksomhet, åpenhet og ærlighet.

Jeg tror de som sitter og venter på den perfekte matchen kommer til å slite. Ingen er perfekte, og la oss si du finner en som er oppmot det – vil han ha deg? Du er da ikke perfekt selv, er du? Det finnes mange, mange gutter med massevis av fine egenskaper. Man må være litt åpen for det, hvis man har kjærlighetssorg og tror man ikke klarer å puste igjen, alt som trengs er tid og ting vil bli bedre. Selv om du føler at en annen person er perfekt for deg, og den eneste i verden som kan gjøre deg så glad, så er det fortsatt en følelse. En gooooood og utrolig fin følelse, men… det er nok ikke fakta. Men selvfølgelig er ingenting bedre enn å være lykkelig forelsket, og at det forblir sånn. Livslang kjærlighet er mitt største ønske, ingenting er søtere enn å se to gamle mennesker hånd i hånd.

Jeg har siden jeg var liten gledet meg til å gifte meg. Ha den ene, perfekte dagen med den nydeligste kjolen, fantastisk hår, en mann jeg elsker, et stort tradisjonelt bryllup. I kirken. Er det jeg alltid har tenkt, og grunnen til det er nok alle filmene jeg har sett. Å gifte meg på et rådhus var uaktuelt, selv om jeg aldri har trodd på Gud. Men, jeg var ikke helt klar over at det går an å gifte seg borgelig andre steder enn på et offentlig kontor… Selv om det var det mamma og pappa gjorde, i en rød kjole og sort dress. Når jeg tenker over det nå, så er faktisk ikke det perfekte, store bryllupet så viktig for meg lengre. Jeg orker ikke bli en bridezilla. Og det tror jeg den jeg skal gifte meg med kommer til å være glad for. Hvis jeg finner en som vil gifte seg da, mitt inntrykk er at de fleste menn egentlig er veldig redde for å gifte seg…

I tiende klasse, før mitt første ball, var jeg helt i hundre. Planla alt månedsvis i forveien og hadde syke forventninger. Alt skulle være perfekt. Da russeballet var i februar i år kom jeg én time før vi ble kastet ut av lokalet, i en småtrashy «sydenkjole» som dere kalte det… Håret mitt hang rett ned, men det gjorde ikke noe. Det var ikke en spesiell kveld jeg vil huske for alltid uansett. Jeg tror det er viktig å ikke ha alt for store forventninger til slike ting, da er det så lett å bli skuffet. Jeg ser for meg at jeg skulle vært helt nazi med alle bryllupsdetaljer, og la oss si den store dagen kommer og noe ikke helt går etter planen. Det kan alltid skje. Jeg er så redd det ville ødelagt den fineste dagen i mitt liv… Som i hovedsak bare burde handle om å offentliggjøre sin kjærlighet til en annen person, ikke om serviettene matcher duken dårlig.

Sånn som jeg ser det nå, så er drømmebryllupet mitt kanskje på en karibisk øy. Jeg liker ikke kirker, det ville blitt feil for meg. Å gifte meg på en strand i en nydelig kjole virker mer enn bra nok. Kanskje med de aller nærmeste, kanskje bare med mannen min. Hvor romantisk er ikke det?  Og så begynne bryllupsreisen med en gang, bare tilbringe tid med hverandre på en eksotisk øy. Det hadde vært fantastisk tror jeg… Så kan man heller ordne en stor fest med bryllupskake og alle venner når man kommer hjem igjen.

Har dere lyst til å gifte dere, i så fall – hvordan? Er det i det hele tatt noe dere tenker på?