<3

OLYMPUS DIGITAL CAMERADet er ikke så ofte jeg tenker på det lenger, at Sander egentlig er tvilling. Eller, det blir kanskje feil å si – ettersom det aldri kom så langt at det hadde vært levedyktig. Men i går ble jeg liggende og tenke litt på det. Selv om vi har fått en veldig rolig, glad og «enkel» baby, så er det flere ganger jeg har tatt meg selv i å si høyt «åh, vi kan være glad vi ikke fikk to likevel..» Jeg hadde nok gått inn i sjokkmodus dersom jeg hadde blitt tvillingmamma. Men innerst inne så mener jeg det jo ikke helt. Jeg vet jo at dersom vi hadde fått det, så hadde vi elsket begge to og det hadde vært utenkelig å skulle miste en av dem. Sånn er det når man først har fått barn. Men sånn ble det ikke, og jeg tenker ikke så ofte på det, annet enn at jeg innimellom lurer på om den andre ville vært gutt eller jente, om de hadde lignet eller ikke.

Hadde vi ventet til den offentlige ultralyden i uke 19, så hadde vi aldri visst at det hadde vært tvillinger engang. Den ene bare forsvant, eller gikk i oppløsning, jeg merket i alle fall ikke noe til det på kroppen, og det er jeg egentlig glad for. Og så var jeg jo heldig som hadde én igjen – en som virket helt frisk og med et hjerte som fortsatt slo. Det tenkte jeg faktisk mye på de første ukene etter ultralyden i uke 6: nå var sjansen hvertfall litt større for at vi fikk beholde en av dem. Likevel ble jeg utrolig lei meg da det faktisk skjedde, det var en sorg over enda et lite liv jeg ikke skulle få bli kjent med. Da hadde jeg jo allerede gått gjennom en spontanabort, det skjedde i uke 11 sånn helt plutselig. Spontanabort er vanlig, men jeg visste ikke helt hva det gikk ut på, og det hadde vært umulig å forberede seg på det. Jeg vet ikke hvordan det er å oppleve det tidligere, eller senere for den saks skyld, men det var ikke sånn at jeg gikk på do og kjente en liten klump «falle ut», eller at det blødde litt. Jeg hadde ikke vondt i magen på forhånd, jeg kjente ikke på noen forvarsler, plutselig ble det bare vått og jeg gikk på do. Og så sluttet det aldri. Jeg satt der og så ned på at det bare rant og rant, og følte meg fanget fordi det aldri ble ferdig. Jeg beveget meg over i dusjen (anbefales ikke), og måtte til slutt bare hive mengder med dopapir ned i undertøyet, ta på meg flere truser og to par bukser, og få kommet meg til legevakten, som sendte meg videre til sykehuset.

Det blødde så ekstremt mye, et helt døgn i strekk. På Ullevål fikk jeg medisin som skulle sørge for at kroppen kvittet seg med alt, og da startet smertene på ordentlig. Men i tillegg til oppkast og sinnsyke magesmerter som jeg aldri fikk pause fra, så måtte jeg hele tiden frem og tilbake til do, kjenne hvordan det rant ut av meg, bytte bind, legge meg ned igjen, tilbake på do – og sånn fortsatte det hele natten. Blodet var både rennende og klumpete, og det var det det ekleste jeg har vært med på i hele mitt liv.

Jeg sov ikke et sekund. Det var fysisk vondt, men i tillegg forsvinner alle drømmene og planene for fremtiden som man har skapt seg. Spesielt som førstegangsgravid er det vanskelig å tenke på noe annet enn det som skjer inne i kroppen den første tiden. Det klarte hvertfall ikke jeg, det tok opp absolutt alle tankene mine disse elleve ukene. Jeg sjekket gravid-appen på telefonen morgen og kveld, og gjerne et par ganger ekstra i mellom der også. Det beste var å gå inn i en ny uke, når teksten plutselig hadde oppdatert seg og man kunne lese at det lille vesenet hadde økt noen cm i størrelse. Man planlegger alt som skal skje 9 måneder frem i tid. De tre første månedene er ikke bare de mest usikre, men også de månedene man er på sitt trøtteste og kvalmeste. Og selv om det er kjipt med småplager og symptomer – så er det jo nettopp det, symptomer – og man ser for seg en belønning til slutt. Når den belønningen ender opp med ingenting, føles det ganske tomt.

Det er faktisk det beste ordet for å beskrive det, for jeg har aldri følt meg så tom som etter den spontanaborten. Dessuten mistet jeg så mye blod (og jern) at jeg var sengeliggende i en uke etterpå, og kunne ikke reise meg uten at alt svartnet. Men, jeg er heldig som ikke har opplevd det flere ganger, jeg har aldri tatt eggløsningstester eller hatt problemer med å bli gravid og jeg sitter jo her i dag med verdens nydeligste barn. Jeg kan bare se for meg hvor mange som går gjennom lignende opplevelser som meg, kanskje flere ganger og mye verre situasjoner, og som dealer med det nesten helt alene. For selv om det er mange som opplever det, så er det kanskje ikke noe man snakker så høyt om. Eller går inn på detaljer rundt.

Da jeg lå der på sofaen og hadde det helt jævlig, gjorde jeg ikke annet enn å google. Jeg ville lese om andre som hadde opplevd det samme, eller mest mulig likt som meg. Jeg vet ikke hvorfor, men det var en slags trøst i det – så det er derfor jeg skriver dette innlegget. Akkurat når man opplever det, så hjelper det ingenting å høre at «det er sånn kroppen funker, den fikser opp i det når noe er galt». Fordi man vil jo ikke at noe skal være galt i utgangspunktet. Men jeg er selvfølgelig glad for at det heller skjedde i første trimester enn rett før termin, selv om jeg ikke klarte å tenke det akkurat den første tiden. Det er enklere når man har fått det mer på avstand. Jeg har ikke vært mye lei meg i ettertid, jeg kom meg videre fra det ganske fort, selv om det var en del netter i begynnelsen hvor jeg lå og gråt, først og fremst fordi jeg synes den overgangen fra gravid til ikke-gravid på ett døgn var litt vanskelig. Og fordi det var så mange visuelle minner rundt hele opplevelsen – noe jeg fortsatt kan bli litt kvalm av å tenke på i dag. Men jeg er så heldig som har blitt mamma, det er jeg så takknemlig for hver eneste dag. Og kroppen min fungerer, selv om jeg har hatt en spontanabort og en missed abortion, så er det ikke noe galt med meg. 

Man skal aldri tenke at det er sin egen skyld om man opplever noe sånt, selv om jeg har tenkt det selv. Og hvis man kjenner at man ikke klarer å komme seg videre fra det, så er det viktig at man prøver å snakke om det. Jeg tenker at selv om det kan være ubehagelig å dele så personlige ting med andre, så er det noe veldig fint med akkurat den åpenheten – det kan dessuten bidra til at flere andre også åpner seg, og ensomheten rundt det blir litt mindre <3

Det beste med å bli eldre

En av de tingene jeg har funnet ut om meg selv, spesielt de siste årene, er at jeg er en person som liker forandringer. Alt fra små til store. Det er mange som hater det, som bruker lang tid på venne seg til noe nytt. Men når jeg tenker på for eksempel de ulike leilighetene og husene jeg har bodd i, så har jeg alltid følt meg hjemme med én eneste gang. Til og med i leiligheten til broren min, der jeg bodde i 8 mnd som singel, så følte jeg meg skikkelig hjemme hver gang jeg gikk inn døra. Jeg dro på visninger hele tiden og var med i flere budrunder og gledet meg veldig til å få noe eget, men jeg var likevel ganske komfortabel med å ha alle tingene mine stående på et lager og to kofferter i et hjørne. Jeg tror kanskje det er derfor jeg aldri følte på en slags form for sjokk over å bli mamma, selv om livet ble fullstendig annerledes. Det er jo ikke noe rart om man blir overveldet over tanken på at hverdagene plutselig aldri kan bli sånn som de var før, at man aldri bare har seg selv å tenke på igjen. Jeg tror det er ganske vanlig å kjenne på det? Samtidig har man jo hatt 9 måneder til å forberede seg, selv om det jo aldri blir akkurat sånn man kanskje forventer at det skal bli.

Men jeg er heller ikke en person som blir rastløs eller som har behov for at det skal skje noe nytt hele tiden. Nå har jeg et mye tydeligere bilde av hvordan fremtiden min skal se ut, enn hva jeg hadde for noen år siden. Jeg føler meg aldri låst eller fanget av den tanken, det gjør meg bare glad og varm i kroppen av å tenke på. Det er gjerne i tjueårene at de store forandringene skjer, hvor man utvikler seg, får nye erfaringer og ender opp med å bli mer sikker på hvem man er, hva man liker og hva man vil. Jeg sammenligner ikke meg selv med andre lenger, det er ingen jeg er misunnelig på, og jeg har ikke tanker om at jeg skulle ønske jeg var mer sånn eller sånn – og det er så digg. Fordi man blir aldri fornøyd ellers, hvis man alltid skal tenke at man trenger å være den peneste, tynneste, smarteste, ryddigste, flinkeste…

Den tryggheten man får inni seg selv av å bli eldre er så fin, man aksepterer seg selv mer og slutter stresse over at man ikke er perfekt. Det er ikke så viktig å imponere andre. Det er som om det har vokst frem et usynlig skjold, som gjør at ting preller av mye lettere. Det er jo det beste med å bli eldre. Jeg har aldri hørt noen si at de skulle ønske de kunne vært 18 igjen. Kanskje utseendemessig (haha?) men absolutt ikke når det kommer til den indre tryggheten som har fått vokse seg mye større. Den beste tryggheten er den man har inni seg selv, den som ingen andre kan påvirke. Ung og usikker klinger godt sammen. Og det er fort gjort å forelske seg i person som gir deg den tryggheten du mangler, men det triste er at du da er blitt avhengig av et annet menneske for å selv ha det bra.

Men når man får barn? Da blir jo alt snudd på hodet. Den kjærligheten kan ikke engang kan sammenlignes med den villeste, mest intense forelskelsen – det er tusen ganger bedre og man vet at det vil vare for alltid. Det er ikke noe man bare sier, og håper at den skal. Man vet! Og av en eller annen grunn bare vet man hva som er det beste for barnet sitt, uten å trenge andre sine råd. Det er så rart. Jeg hadde såvidt tatt i en baby før jeg fikk Sander på brystet, og det var verdens mest naturlige ting. Jeg har alltid vært litt bortskjemt og liker å få det som jeg vil, og plutselig var er det et annet, lite menneske der som var fullstendig avhengig av meg. Noe som har vært helt fantastisk, men også skummelt. Fordi plutselig har man så mye mer å miste, og man vil aldri ha det bedre enn hvordan barnet sitt har det.. Noe jeg sikkert bare kommer til å kjenne mer og mer på etterhvert som årene går.

Jeg går ikke rundt og bekymrer meg hele tiden, men om jeg tenker etter… så er jeg faktisk livredd. Har jeg virkelig utsatt meg selv for dette? Fordi jeg trenger han for å puste. Det er ikke nok med den «tryggheten» og selvfølelsen som har fått vokse seg større for hvert år, jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd om det hadde skjedd han noe. Men så lenge han har det fint, så har jeg det bra. Bedre enn bra, jeg er så takknemlig over hvordan alle valgene i livet mitt har ført til at jeg er akkurat der jeg er nå. Det er ikke verdt å kaste bort tid på å angre over ting man skulle gjort annerledes, så lenge man gjør det beste ut av situasjonen man er i akkurat nå. Og jeg er glad jeg aldri mer skal være 18 år.

fbt

Ukens spørsmål & svar

rptSynes du virkelig det er så lett å bli mamma som du har fremstilt det som?
Det er litt vanskelig å svare på hvordan andre tolker det jeg skriver, ettersom jeg sikkert kan skrive én ting som kan bli oppfattet på tusen ulike måter – basert på hvem som leser og hva de selv sitter på av erfaringer. Men jeg har ikke hatt så mye å klage over heller. Jeg synes jeg har vært ganske åpen om de tingene jeg synes har vært vanskelig: spesielt ammingen og de første ukene etter keisersnittet som var litt tunge. Etter de første 6-8 ukene har jeg hatt det helt fantastisk hjemme i permisjon og vært heldig som har hatt det «lett», med et barn som har sovet hele natten siden han var 2,5 mnd. Jeg føler det blir skrevet mye om hvor slitsomt det er å bli mamma for første gang og selv var jeg nok innstilt på at det skulle bli tøffere enn det har vært. Og det er jeg veldig glad for!! <3

Kan du legge ut link til solbrille-etuiet? Finner det ikke på ebay
Ja det finnes her! Det er massevis av andre lignende varianter også, om du leter litt 🙂

Har du alltid vært sikker på at Emil var den rette?
Ikke i begynnelsen – men jeg var jo ikke akkurat på kjærestejakt da vi møttes. Det var ikke han heller. Men vi begynte jo å like hverandre mer og mer, og jeg skjønte etterhvert at det ikke var noen vei tilbake, vi hadde det så fint sammen og da vi ble kjærester var jeg helt sikker på at jeg ville at det skulle være oss for alltid. Han fridde jo bare 7 måneder senere, og det er jo egentlig liiitt crazy at vi både giftet oss og fikk barn så fort – men det er så deilig når det føles sånn. Jeg liker å leve på den måten, man skal følge hjertet sitt og ikke la andres meninger eller tanker styre hva man selv gjør. Det er jo IKKE sånn at hver dag er fantastisk, vi kan krangle og diskutere, misforstå hverandre og ha dårlig stemning som alle andre. Det er ingen som har gjort meg så sinna som han faktisk.. Vi er like på mye og forskjellige på minst like mye. Men jeg hadde aldri forpliktet meg så fort hvis ikke jeg kjente at det var riktig <3

Har du noen babynavn du liker, men ikke kommer til å bruke?
Jaa, jeg har en lang liste! Her er ti navn jeg likte da Sander lå inne i magen, men som (mest sannsynlig) ikke kommer til å bli brukt dersom vi får flere barn:
Jentenavn: Ellie, Thalia, Maya, Filippa & Alma
Guttenavn: Alvin, Matheo, Wille, Victor & Julian

Hvor er bilderammene dine i gull fra?
De kjøpte jeg her! Ser de er utsolgt på Asos nå, men merket er altså Paperchase. Så det er sikkert mulig å finne dem et annet sted!

Hva synes du er det beste å spise til frokost?
Amerikanske små pannekaker med nutella og bær, nam! Jeg er altfor glad i alt som er søtt. Ellers eggerøre, bacon og bagutter (ikke grove… lyyyyyse) med smør, gräddost, avocado og skinke. Mmm, med en kopp kakao eller chai latte til, og eplejuice. Yes!

rptHva er det tidligste/seneste du pleier å stå opp med Sander?
Dersom jeg har planer på morgenen pleier vi stå opp halv syv – åtte. Ellers kan det drøye til ni-halv ti.

Hva pleier du å kle på deg de dagene du ikke skal noe spesielt?
Jeg elsker de sorte byTimo-buksene mine som har strikk i livet, de er like komfortable som joggebukser. Så de bruker jeg mye hjemme og ute på trilletur. De dagene jeg ikke har noen spesielle planer tar jeg som regel på meg den samme genseren som dagen før, haha.

Hvor ofte tar du ansiktsmaske, hårkur osv?
Ansiktsmaske tar jeg gjerne et par ganger i uken, som regel når jeg ikke har brukt sminke på dagen i det hele tatt. Er så fort gjort å klæsje det på etter jeg har lagt Sander for kvelden 🙂 Hårkur er det verre med. Jeg har ikke tålmodighet til å la det virke ordentlig.. Ca annenhver gang jeg vasker håret pleier jeg ta sjampo, kur og balsam – men det går ikke så lang tid imellom der. Heldigvis har jeg nå ENDELIG booket meg en frisørtime, så neste uke skal det bli ordnings på dette bustehodet med én meter lang ettervekst.

Hvordan forbereder dere dere til utenlandsferie og lang flytur til USA?
Vi har booket et eget sete til han, og kjøpt en BedBox som man plasserer foran setet, slik at det blir en forlengning. Da kan han forhåpentligvis sove godt mesteparten av tiden, siden vi flyr på natten. På flyturen hjem får han egen babyseng på veggen foran. Forrige uke dro vi og kjøpte en barnevogn som er liten nok til å forhåpentligvis kunne gå som håndbagasje, og så pakker vi med bæresele og reiseseng. Har hørt at bleier, våtservietter og slike ting er mye dyrere der borte, så vi tar nok med alt dette + mat for hele oppholdet. Håååper det går fint, må innrømme at jeg gruer meg bittelitt siden det er aller første gang. Kan lage et innlegg i etterkant av turen om hvordan det gikk.

fbtGi meg en lyd i kommentarfeltet eller send en DM på insta om det er noe du lurer på, så tar jeg det med i neste innlegg!

Nå skal vi ta en pause fra malingen her hjemme og tømme godis-skuffen (håper ikke det bare er oss som har en egen skuff dedikert til snacks og godteri, haha). Vi ble ferdig med å male den ene veggen for noen dager siden, ble SÅ fint! Skal vise dere snart!

Ferdig med designervesker

28juli30Jeg har kjøpt meg en nye veske! Og det fikk meg til å tenke på designervesker, og at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å kjøpe en igjen.

Jeg husker faktisk ikke hvilken det var jeg kjøpte sist, men jeg har jo en liten samling fra årene 2010-2016. Jeg ser mange fine vesker overalt som jeg ikke hadde sagt nei til, men jeg har allerede brukt så altfor mye penger på det… Og det er helt ok, for jeg kjøpte dem da jeg hadde en mye bedre månedslønn enn jeg har i dag – og på den tiden hadde jeg egentlig bare meg selv å tenke på. Men man blir jo virkelig ikke lykkelig av ting, tipper heller det er sånn at man kan kjenne seg ulykkelig dersom det er massevis av ting man har lyst på, som er uoppnåelige. Nå snakker jeg såklart ikke om de basic tingene alle trenger, men alt det materialistiske man fint kan klare seg uten. Fine ting kan gi en kortvarig god følelse, men det går jo over på rekordtid. Og da er det kjipt å tenke på at man egentlig kunne ha brukt pengene på noe annet.

Mange er flinke til å spare og ofrer både det ene og det andre for å ta seg råd til noe dyrt – og det skjønner jeg veldig godt. Jeg hadde sikkert spart til en designerveske dersom jeg ikke hadde noen. Men jeg kommer aldri til å leve på nudler og knekkebrød i ukesvis for å kjøpe meg en dyr veske til, det er så fullstendig uaktuelt og jeg er fornøyd med de jeg har. Dessuten er det så mange fine vesker som ikke koster tusenvis. Denne er fra Mango 🙂

b33I dag har vi vært hele familien på Trampolineparken som ligger bare noen minutter unna her vi bor. Jeg er den ene personen som får strekk i nakken av å bare hoppe, jeg tok ikke salto engang, haha. Nemo synes det var stas, Sander sov mesteparten av tiden og virket sykt fascinert av hele opplegget da han våknet. Masse lys, masse musikk, masse mennesker… som plutselig snurret rundt høyt oppe i luften – han kan ikke ha skjønt stort.

Etterpå dro vi videre for lunsj og da vi kom hjem endte det med at overstimulien/overtrøttheten kicket inn. Blir imponert over de som klarer å farte rundt med babyene sine hele tiden, for det er jo ikke akkurat like lett å legge til rette for søvn når man plutselig må ta babyen inn/ut av vogn, bilstol osv 🙂 Ikke like lett som når man er hjemme hvertfall, men det blir jo litt ensidig om man ikke skal gjøre annet. Det har hvertfall vært en koselig dag som jeg avsluttet med å ligge ute i solen og jobbe med brunfargen, og nå regner det. ENDELIG, sier jeg bare. Perfekt at det kom nå på kvelden <3

Ukens spørsmål & svar // Fotobok, keisersnitt og fra amming til flaske

fotobok1Hvordan lager du fotobøkene dine?
Akkurat denne som jeg har vist frem på Instastory laget jeg hos JapanPhoto, synes det er så fint at man kan legge på gullfoliering!

Hvor shopper du mest klær og ting til Sander? Og hva er favorittmerkene dine innen babytøy?
Litt forskjellig, men jeg har nok handlet mest fra Jollyroom, Barnas Hus, Minikids, Lindex og Kappahl 🙂 Av merker har jeg blitt veldig glad i Hust & Claire, Absorba, Newbie og Reflex!

Hvilket UV-telt har dere, og er dere fornøyde? Er så mange å velge mellom!
Vi kjøpte et som var ganske basic og stort, det funker helt fint mtp at det gir god skjerming og er mye plass inni, til å legge babygym, tepper osv. Det ser sånn her ut. Men jeg er egentlig på utkikk etter et nytt som er enda mer «stabilt» og som dessuten også fungerer som en slags lekegrind/babygym. Har tittet litt på dette!

Vet ikke om du har skrevet om dette tidligere, men hvordan fant du ut at du var gravid?
Siden vi var midt oppi bryllupsplanlegging hadde vi ikke akkurat «gått inn for» å prøve å bli gravide rett før bryllupet kan du si. Men jeg visste jo at det var en mulighet for at det kunne skje, og sånn 1-2 dager før jeg skulle få mensen oppførte jeg meg plutselig helt merkelig, hvertfall i følge Emil, haha. Følelsene mine var litt overalt, så vi fant ut at jeg skulle ta en test. Jeg hadde en liggende hjemme, og vi klarte ikke helt å bli enige om den viste to svake streker eller ikke. Dette var den 9. juli i fjor. Jeg husker det var søndag, for vi kjørte rundt til søndagsåpne butikker for å finne en graviditetstest der man slipper å tolke strekene (jeg ville vite svart på hvitt om jeg var gravid eller ikke), og etter å ha kjørt innom 2-3 butikker dro vi ned på apoteket på Oslo S. Så kom vi hjem, og fikk det bekreftet. Ettersom det ikke var så altfor mange måneder siden jeg spontanaborterte, så kom ikke det store lykkeruset som vi kjente på den aller første gangen. Men etter noen uker dro vi på ultralyd (den 22. juli faktisk), fikk vite at det var 2 stk og da følte jeg på en måte at det var dobbelt så stor sjanse for at det ville gå bra. Hvertfall med én av dem.

gr0

Har dere tenkt å ta med Sander på babysvømming?
Ja, det virker sååå koselig! Tenker vi begynner på det mot slutten av sommeren og utover.

Jeg er uke 32 og lillegutt ligger i seteleie. Jeg håper han snur seg innen uke 36, men forbereder meg på at det ikke skjer. Angrer du på at du valgte keisersnitt? Du hadde en del smerter og litt komplikasjoner i etterkant og lurer derfor på om du ville valgt setefødsel om du kunne valgt igjen?
Hei! Nei, jeg angrer ikke på valget mitt, så jeg hadde gjort det igjen om det var seteleie. Men det er meg, det finnes sikkert mange andre som ville valgt annerledes 🙂 Det kan godt hende at setefødsel hadde vært en bedre opplevelse, men det får jeg jo aldri vite. Keisersnitt er vondt, men det er ikke intenst vondt som jeg kan forestille meg at en «vanlig fødsel» er. Jeg var uheldig som hostet såpass mye i dagene etterpå og at jeg fikk infeksjon, men det kunne ha vært verre. Noen har sikkert like mye vondt etter en vaginal fødsel også, det kan jeg ikke uttale meg om. Ulempene er riktignok mange med keisersnitt, jeg ville googlet litt om det negative rundt det, sånn at du tar det med i en eventuell vurdering (kanskje droppe forum-innlegg og heller finne litt mer generell informasjon). Det er vanskelig å skjønne hva det innebærer å bruke «lengre tid på å komme seg» før man plutselig er i situasjonen selv og hver minste lille bevegelse er vond, samtidig som du skal ta vare på en liten baby og amme hver 2-3 time. Men – det går jo over!! Jeg tror det er ganske vanlig med seteleie i uke 32, men uansett om det blir setefødsel, keisersnitt eller «vanlig vaginal fødsel», så kommer det helt sikkert til å gå kjempebra. Snakk med jordmoren din <3

Jeg lurer på om du er redd for at sønnen din skal få sol på seg? De skal jo ikke være i direkte sol, men noen ganger er det jo uungåelig når man f eks skal bære dem til skyggen eller en labb kommer i sola. Selv er jeg litt hysterisk..
Jeg synes ikke det er så vanskelig å unngå at han skal få sol på seg. Enten ligger han i UV-teltet, oppi vognen eller på babygym i skyggen med solhatt, eller så er vi innendørs. Om han får litt sol på vei inn-ut steder, så er det jo snakk om få sekunder og det stresser jeg ikke over!

Har du fortsatt vondt i keisersnitt-såret?
Nei. Jeg kan på en måte «kjenne det» litt innimellom, men som regel tenker jeg ikke over det. Det tok jo over 2 måneder før det grodde ordentlig pga infeksjonen, og det er fortsatt rødt og ikke så veldig pent. Men jeg tror de med vilje la snittet under en tatovering jeg har, så arret er laangt under bikinilinjen, lavere enn gjennomsnittet såvidt jeg har skjønt – så det er ikke akkurat synlig. Det er uansett ikke vondt eller plagsomt lenger.

Har du lyst å fortelle mer om overgangen fra amming til flaske og da Sander havnet på sykehuset?
Vi kjørte til legevakten midt på natten fordi han virket veldig dårlig og slapp. Den bilturen var noe av det verste jeg har vært med på, fordi jeg var så usikker på om han pustet eller ikke. Sånn i ettertid kan det høres hysterisk ut – men der og da var jeg så redd. På legevakten fikk vi beskjed om å kjøre til A-hus, hvor det ble tatt blodprøve (husker jeg gråt så mye, syntes så synd på han stakkars), og så ble vi liggende på barneavdelingen til neste dag. Etter hver amming veide vi han for å se hvor mye han fikk i seg, og siden det var såpass lite ga vi flaske i tillegg. Husker det plutselig gikk opp for meg på sykehuset at han hadde blitt så tynn. Som en liten fuglebaby. Jeg fikk så dårlig samvittighet over at jeg ikke hadde oppdaget det tidligere, at jeg ikke hadde skjønt det i det hele tatt! Men han hadde jo ikke vært noe annerledes eller sutrete på tross av at han nesten ikke fikk i seg melk. Det hadde vært noen slitsomme uker med ammingen og jeg bestemte meg for at NÅ gir jeg bare flaske fremover, og det var ingen gradvis overgang – jeg tror han bare var lykkelig og fornøyd over å endelig få nok mat igjen 🙂