Q&A: Mammaperm, jobb, reise med barn og gravid-spørsmål

Synes du det er litt kjedelig at du allerede er ferdig med alle de «store» tingene i livet, som å gifte seg og få barn?
For noen år siden ville jeg kanskje tenkt at jeg kom til å føle det sånn, men det gjør jeg ikke i det hele tatt. Man skal ikke ta noe for gitt, og jeg føler meg bare veldig heldig som har rukket å finne mannen i mitt liv og at jeg får mine første to barn i tjueårene.. Da har vi jo bare enda mer tid igjen av livet til å skape fine minner sammen som en familie.

Skal du ut i jobb igjen før du får neste barn?
Nei, planen min var i utgangspunktet å være hjemme med Sander frem til april. Men etter at jeg fant ut at jeg var gravid igjen føltes det litt unødvendig å komme tilbake på jobb som høygravid i kun fire uker før den nye permisjonen starter. Men den dagen jeg hadde tenkt å fortelle kollegaene mine om det, fikk jo alle beskjed om at Bonnier legges ned i Norge – så nå har jeg ikke en fast jobb å komme tilbake til. Men det er uansett en stund til det blir aktuelt for meg å jobbe igjen, kanskje i begynnelsen eller midten av 2020, vi får se!

Hva pakker du med til Sander når dere skal USA? Og hva er lurt og ha med på flyreisen?
På flyreisen: Vi reiser med vogn og Jetset Bedbox + den store stellebagen. Her har vi oppi myyye. Pledd, kosedyr, smokker og leker 🙂 Snacks og polarbrød, morsmelkerstatning og 5-6 tomme flasker (kjøp flaskevann på flyplassen og be om kokende vann på flyet, så blander du til riktig temperatur i flaskene), klemmeposer, smekke, bleier, stellematte og våtservietter. Sa jeg smokker? Ta med ekstra.. Sokker forsvinner fort av, så lurt å ta med ekstra par + body, genser og bukse. Lue hvis det blir kjølig på flyet. En plastpose til å legge skitne ting oppi kan også være kjekt. Men prøv å ikke overpakk, for det er irriterende å lete etter ting når man sitter trangt!
I kofferten: Klær, babycall, dyne, leker, bleier, våtservietter og mat (selv om det kan kjøpes her, så foretrekker jeg å ha det med). Har også med baby-paracet, solkrem med faktor 50, badebleier, uv-drakt, babysaks og reiseutgaver av diverse kremer.

Har du gjort noen spesielle undersøkelse hos lege/jordmor i forkant av turen mtp blodpropp, blodtrykk eller andre ting. Beveger du deg mye på flyet for å få sirkulasjon, eller er ikke dette noe man kanskje trenger å stresse så mye med. Spiser du som normalt eller er du veldig forsiktig med mat? 
Nei det har jeg ikke gjort! Det ble litt ekstra gåing rundt på flyet denne gangen pga Sander, men hadde jeg reist uten han tror jeg ikke at jeg ville tenkt på det. Forrige gang jeg var gravid kjøpte jeg et par støttestrømper til flyreisen, men de brukte jeg ikke nå. Spiser normalt og utelukker ikke så mye, det jeg dropper er myke oster og spekemat, rødt kjøtt, rå fisk (bortsett fra laks) 🙂 Jeg spiser lakris og drikker brus med koffein uten å stresse over det, ettersom det ikke er snakk om store mengder.

Er dere redd for meslinger når dere reiser med Sander? Jeg spurte helsesøster om å reise med min sønn når han blir 5 måneder og hun begynte å snakke om at det kan være farlig på grunn av meslinger.
Jeg har ikke vært bekymret for det.. Det er vel enkelte land som innebærer mer risiko å dra til enn andre, men jeg har aldri fått noen advarsler om å reise til USA.

Hvordan er det å reise så mye som gravid?
Det har gått kjempefint! Jeg syntes det var mye mer slitsomt å reise i forrige svangerskap enn dette.

Hvordan blir det med foreldrepenger ettersom at barna er så tett og du ikke er ute i jobb? Jeg vil så gjerne vite hvordan dere løser det ettersom at vi også ønsker to tette, men det kan være vanskelig pga det økonomiske.
Jeg har ikke søkt om foreldrepenger for neste barn enda, siden det har vært for tidlig. Men på papiret er jeg tilbake på jobb nå, siden jeg har inngått en sluttpakke der jeg får betalt i oppsigelsesperioden uten arbeidsplikt. Jeg har sett at det har kommet nye foreldrepenge-regler for 2019, som du finner her!

Hvilke gravidsymptomer hadde du før du visste at du var gravid? jeg og min samboer har begynt prøvetiden og jeg føler jeg blir paranoid og føler jeg kjenner symptomer, selv om fornuften sier at det bare er innbilning og håp :p
Du kan se denne videoen om du ikke har sett den allerede 😀 Jeg hadde ingen symptomer før en god stund etter positiv test denne gangen, det eneste jeg la merke til var at jeg ikke fikk PMS den måneden jeg ble gravid… Men tidligere har stikninger i livmoren vært et tidlig symptom for meg!

Hvorfor deltok du ikke i debatten om å eksponere barna sine i sosiale medier?
Jeg har vel egentlig ikke behov for å forsvare valgene mine i en debatt. Jeg ønsker heller ikke å bli sett på som en representant for «alle» som legger ut bilder av barna sine, det er mye jeg ikke synes er ok og som jeg ikke ville gjort selv.

Skal Sander begynner i barnehage til høsten?
Ja, planen er at han skal begynne i august 🙂

Skal straks ha samme turen med mini som er like gammel som Sander. Har du noen tips til hva jeg bør ta høyde for, kjøpe osv eller noe dere skulle ønske dere hadde?
Ta med mer bleier og mat enn du tror dere trenger, og et ekstra skift! Det fikk vi bruk for… Gutten vår er veldig glad i snacks, så det samlet jeg mye av i en pose. Jeg er veldig glad for at vi reiser med en vogn som er liten nok til å få plass som håndbagasje (Carena Kobbe heter vognen), og den kan vi trille helt frem til vi går på flyet. Jetset Bedbox er perfekt for å gjøre setet hans til en «soveplass», og det er kanskje mitt aller beste tips til lange flyturer: eget sete!! Og «overraske» med 1-2 helt nye leker på flyet. Masse lykke til <3

Vil du anbefale andre å få barn så fort som Emil og du gjorde?
Jeg vil egentlig ikke anbefale noen andre noe som helst 🙂 Jeg tenker man skal gjøre ting i sitt eget tempo og ikke la seg verken stresse eller holde tilbake. Jeg har aldri angret på at vi fikk barn fort, men det er nok ikke for alle.

Hvor er de dekkebrikkene fra nyttårsbordet fra?
Jeg hadde seks stk fra Zgallerie og 8 stk fra Kid. De fra Kid kjøpte jeg nå i romjulen!

Hvorfor får Sander middagsglass og ikke vanlig mat som du moser?
Jeg synes det er lettvint og greit. Jeg har ikke ambisjoner om å lage hjemmelaget babymat til alle måltider, haha. Men han får mye av det også, og pleier å smake på det meste vi spiser. Av og til er enkle løsninger GULL VERDT etter min mening 🙂

Har fulgt bloggen din ei stund, og har vært veldig spennende å følge med når jeg har vært prøver selv. Men nå har jeg fått positiv test💕 men hva gjør jeg nå liksom? Det går å veksler mellom å tenke på det å «glemme det ut», og glede meg og ikke helt tro at det er sant. Hva gjorde du/dere dagene/ukene etter positive tester? Hvor lenge gikk det før det faktisk gikk opp for deg at det var en spire i magen?
Sånn tror jeg de fleste opplever det, man er både glad og usikker på samme tid. Men som regel kommer det jo til å gå fint, så jeg synes man skal la seg selv få «lov» til å glede seg selv om det er tidlig! For min del ble det først ordentlig virkelig når jeg begynte å kjenne sparkene i magen.

Skal gifte meg til sommeren, og ønsker å gjøre noe lignende med tanke på å gi hverandre løfter, syntes det er så nydelig. Hvordan gjorde dere dette? Hvor plasserte dere det inn? Har du lyst å dele deres løfter og eventuelt hvor du fant inspirasjon? Jeg er litt usikker på hvor grensen går. Hvor mye man skal si og hva man skal si, for ikke å gjøre det om til en tale liksom.
Vielsen vår var lagt opp slik: Velkomst, sang, tale fra vigsler, sang, utveksling av løfter og så utveksling av ringer. Vi leste altså opp løftene til hverandre rett før selve ekteskapsinngåelsen. Hva og hvor mye man vil si er jo nesten noe man må kjenne på selv, jeg var faktisk mer fornøyd med det jeg sa under vielsen enn hvordan selve talen min under middagen var. Det er masse fine filmer på youtube som du kan hente inspirasjon fra, det gjorde jeg! Men det viktigste av alt er jo at det er personlig og ekte, og da spiller ikke lengden så stor rolle synes jeg.

Gravid: Dagbok fra uke 4 – 14

Uke 4 + 5
Jeg merker at jeg ikke har klart å ta det ordentlig innover meg enda, men det siste døgnet har jeg hatt en del stikninger i magen, og da føles det plutselig litt mer virkelig. Hittil har jeg ingen andre graviditetssymptomer, jeg vet ikke om det er fordi jeg prøver å ikke «kjenne» så mye på det? Kanskje det smeller til om et par ukers tid. Ellers tenker jeg jo litt på dette med at det sikkert hadde vært en fordel om kroppen hadde fått litt mer tid på seg til å hente seg inn ordentlig fra sist gang. Jeg har lest at det anbefales å vente minst 18 måneder med å bli gravid på nytt etter fødsel.. Samtidig er det mange før meg som har fått to tette. Jeg vet ikke om det har noe å si at det ble keisersnitt sist. Magen kommer sikkert til å bli dobbelt så stor i størrelse denne gangen, nå som det bare er et halvt år siden jeg faktisk var høygravid, haha. Rart å være gravid, men plutselig ikke «førstegangsfødende». Kanskje det blir naturlig fødsel denne gang, det blir jo isåfall helt nytt for meg.

Selv om jeg vet at jeg er gravid og skriver om det nå, så har jeg en slags sperring i hodet som ikke helt lar meg få kjenne på det ordentlig. Jeg tror ikke jeg kommer til å klare å innstille meg helt på det som skal skje før uke 12, siden jeg vet hvor trist det er når man har så tydelige forestillinger og forventninger, som plutselig ender med å ikke bli noe av. Det er fortsatt veldig veldig tidlig. Samtidig kjenner jeg at dersom jeg skulle gått gjennom en spontanabort nå, så ville jeg taklet det bedre. Fordi jeg har allerede verdens fineste barn, jeg er så heldig fra før av og å få flere barn vil bare være en ekstra bonus i livet. Det er jo litt skummelt også, at alt plutselig skal bli helt forandret igjen. Den siste tiden har jeg følt at livet har vært SÅ perfekt, alt har vært så vanvittig bra og det kommer sikkert til å bli mer slitsomt å gå gravid denne gangen som jeg er i mammaperm? Men det er jo slitsomt å være i full jobb som gravid også,  og det er jo ikke sikkert det ville blitt mindre slitsomt om vi ventet 2-3 år.

Uke 4+6
Denne gangen har jeg funnet ut at vi ikke skal ta ultralyd så tidlig som uke 6-7, men vente til nærmere tre måneder. Jeg synes det er litt for lenge å vente heelt til ordinær ultralyd, men det føles fint å ta en sjekk rundt uke elleve eller tolv. Og nå… har trøttheten begynt å komme for fullt. Emil stod opp med Nemo og Sander og lot meg sove til kl 10 i dag, og så sovnet jeg to timer på ettermiddagen også. Ææ… Hvis du ser for deg at man normalt sett synker «ett nivå» ned i søvnen, så var jeg nede på nivå 10, om det gir mening. Kjentes ut som jeg stupte ned i det dypeste, mørkeste – og da jeg våknet skjønte jeg såvidt hvem jeg selv var.

Uke 5+4
Trøttheten kommer og går, men nå kjennes det plutselig ikke ut som om jeg er gravid i det hele tatt. Eller, Emil mener at jeg er hormonell… Selv mener jeg ikke det. Lurer på hvem som har rett, haha. Tenk om jeg kunne hatt det sånn her gjennom hele svangerskapet, det hadde vært ma-gi-sk. Den største forskjellen på denne graviditeten og forrige er at jeg ikke har full kontroll på uker og dager, slik som sist. Jeg tenker heller ikke like mye på det, fordi det foreløpig er veldig, veldig tidlig. Nå gjelder det bare å holde ut første trimester og satse på at det går bra.

Uke 6+2 
For noen dager siden kom kvalmen for fullt! Siden det har jeg vært dårlig omtrent annenhver dag, får si meg fornøyd med at det ikke er hver eneste. Litt slitsomt å løpe inn og ut på badet for å kaste opp når man har en baby å ta vare på da, det skal sies. Gjett hvem som har ombestemt seg på dette med ultralyden forresten. Nå er det ikke så lenge til vi reiser på ferie, så jeg tenker å ta en liten sjekk i forkant, bare for å se om det er som det skal (og få bekreftet at det er bare én, som jeg håper på denne gangen for å være ærlig.. Men sjansen for å bli gravid med tvillinger flere ganger er vel ikke så stor).

Uke 7+5
I dag er jeg 7+5, og i går var vi på ultralyd. Det er så rart å være gravid disse første ukene, hvor alt skal være hemmelig og man ikke kan se det på kroppen i det hele tatt: men ALT føles annerledes på innsiden. Hvertfall føler jeg det sånn akkurat nå. Jeg er utrolig trøtt, slapp, kvalm, tiltaksløs, og synes tiden går enormt sakte på dagen. Det er så stor kontrast sammenlignet med hvordan jeg hadde det for bare noen uker siden. Jeg følte meg bra, med masse energi, godt humør hele tiden og koste meg hver dag. Jeg koser meg fortsatt masse hjemme med Sander, men jeg blir så sliten. Det å være gravid-sliten kan ikke sammenlignes med å bli sliten av ytre ting, det er liksom på innsiden alt foregår. Nå er den lille bare 1 cm lang. Og likevel påvirker det meg hele dagen. Akkurat sånn jeg håper det IKKE skulle bli. Dessuten er det litt krevende å føle seg sånn når man har en liten en på 7 mnd samtidig, jeg vet ikke om det er fordi jeg er gravid eller fordi han tross alt er blitt mye større (sover mindre på dagtid, klarer å krype seg frem til ting, NEKTER å ligge på ryggen under stell), men jeg blir så utslitt. Som regel sover han 1 gang her hjemme per dag, og tidligere ville jeg utnyttet hvert sekund til å fikse ting, rydde, ordne ++. Men nå legger jeg meg bare i sengen på soverommet og lukker øynene til han våkner igjen. Jeg synes det kan være litt vanskelig å skille mellom hva jeg føler og tenker pga graviditeten, og hva som bare … «er meg..» Noen ganger har jeg blitt irritert på meg selv som ikke ventet litt lenger, fordi jeg hadde det så utrolig bra for bare noen uker siden – jeg elsket virkelig hvert sekund av hver dag. Det gjør jeg ikke nå, for å være ærlig. Det høres sikkert dumt ut, nå som jeg er så heldig at jeg faktisk skal få mitt andre barn, men likevel er det en stemme inni meg som sier «du kommer aldri til å få det så fantastisk igjen». Jeg tenker mye sånne ting. At med to så tette, små barn, kommer det til å bli fullstendig kaos, det kommer til å bli tøft og slitsomt og jeg blir nesten litt redd av tanken.

Dagene føles plutselig litt tregere og mer slitsomme – men det er jo ikke pga den fine gutten min. Det er bare hodet og kroppen min som ikke helt klarer å henge med for tiden. Og det VERSTE som finnes er denne kvalmen. Å være gravid og kvalm om morgenen når du ikke har baby er én ting, det er noe ganske annet når du MÅ komme deg opp for å skifte en bleie og du kjenner at du brekker deg samtidig som du prøver å vri den sprelske kroppen tilbake på ryggen. «Wææææ wæææ» – vanligvis er jeg ganske fornøyd med tålmodigheten min, men nå er den ikke helt som den pleier. Her om dagen begynte tårene å renne da jeg skulle legge han, fordi jeg gledet meg sånn til å få en mental pause. Og så fikk jeg dårlig samvittighet.

Uke 9+1
Humøret er mye bedre igjen – jeg har nok vært litt mer hormonell enn jeg ville innse selv. Ellers har jeg hatt tidenes runde med sykdom (må være noe sannhet i at immunforsvaret blir svekket som gravid?!) og kjenner jeg er mye trøtt igjen. Men tror jeg er ferdig med de ukene der jeg MÅTTE sove noen timer på dagtid. Er veldig vimsete og det er som om jeg ikke klarer å få med meg alt som skjer eller blir sagt rundt meg. Faller ofte ut av samtaler og kan begynne å snakke om noe helt annet.. Jeg tenker alltid at det er masse jeg skal få gjort når Sander har lagt seg for kvelden kl 19, men da er jeg helt skutt selv… Og orker ikke annet enn å ligge på sofaen og stirre på tven.

Jeg tror ikke jeg kommer til å «savne» vin på samme måte som første gang, bortsett fra kanskje akkurat de kveldene vi får barnevakt og drar ut for å spise og kose oss. Men det jeg definitivt kommer til å savne denne gangen er å kunne spise alt på ost & kjeks-kvelder.. Smøreost funker da. Og chevre spiser jeg så lenge den har blitt varmet i ovnen.. Men det er litt rart å plutselig måtte huske på alt som er «trygt» og ikke – jeg tror egentlig at det som regel går fint uansett, MEN det er jo forferdelig om man lar være å tenke på det, og det ikke skulle gå bra likevel.. Så jeg har det alltid i bakhodet, men hysterisk er jeg ikke.

Uke 10+4
Formen har egentlig blitt ganske mye bedre. Noe som bare gjør meg sykt nervøs og får meg til å tenke missed abortion. Så jeg gleder meg til det første trimesteret er over. Jeg har ikke like store humørsvingninger når jeg sammenligner med forrige gang, men jeg er veeeeldig mye mer sliten. Vanskelig å vite om det har med Sander å gjøre eller ikke. Føler meg litt dritt pga det – at jeg ofte går og gleder meg til kvelden. Forresten! Jeg MISTER håret. Har aldri opplevd lignende!? Det faller av masse i dusjen, hver gang jeg grer det og ja, egentlig hele tiden.

Uke 11+3
Snaaart tre måneder nå… Er morgenkvalm og litt redusert, MEN egentlig superfornøyd med at disse tre første månedene er overstått. Spesielt sammenlignet med da det var Sander som lå inne i magen. Mener å huske at jeg var mye mer kvalm og dårlig sist. Kanskje fordi forrige svangerskap startet med tvillinger (høyere hcg?), eller at jeg levde meg mer inn i den gravid-boblen. Jeg vet ikke. Føler meg ganske sikker på at det er en gutt til hvertfall!

Uke 13+4
Herregud! Tiden går jo så fort. Det føles sikkert sånn fordi jeg allerede har en fra  før, jeg har liksom ikke like mye tid til å fokusere på graviditeten. Dessuten er formen min sååå mye bedre?! Det kjipeste er at jeg fortsatt mister masse hår. Jeg dro på en ultralyd i uke 12 og var ganske forberedt på at det ikke kom til å være noe liv der. Jeg føler meg for bra – energinivået mitt er absolutt ikke på topp, jeg er fortsatt litt kvalm og uggen på starten av dagen, men jeg er veldig fornøyd. Så jeg ble helt overlykkelig over å se at alt så HELT fint ut. Tenk det! <3 Nå har jeg fått fødeplass på Ahus, og skal på ordinær ultralyd i begynnelsen av januar.

Uke 14+2
Nå begynner jeg å glede meg mer, blir ikke like fort sliten som tidligere og er i mye bedre humør (selv om joda, det kan svinge litt). Jeg koser meg sååå mye mer hjemme med Sander nå, og skal virkelig nyte denne tiden hvor jeg kan fokusere på han. I begynnelsen fikk jeg nesten dårlig samvittighet ettersom han skal få et søsken til så fort – som om han på en måte ikke skulle være «nok» for meg.  Men sånn er det jo ikke i det hele tatt. Og jeg tror de kommer til å få så mye glede av hverandre, forhåpentligvis blir de jo bestevenner. Nå er jeg i andre trimester og 36% av graviditeten har passert. Så jeg krysser fingrene for at ukene og månedene fremover kommer til å gå greit. Det er først nå de siste dagene jeg synes at magen har begynt å vises litt, spesielt uten klær. Jeg trodde egentlig det skulle skje fortere ettersom dette er nr 2, men jeg fikk jo ikke så stor mage sist så det er vel genene som spiller inn. Er fortsatt stooor forskjell på morgenen og kvelden da, men foreløpig ser jeg kanskje mer oppblåst enn gravid ut. Forhåpentligvis begynner jeg å kjenne liv om ikke så altfor lenge <3

Uke 14+6

Gravid igjen – 6 mnd etter fødsel <3


11. september 2018
I dag skulle jeg fått mensen, men i stedet sitter jeg her med en graviditetstest hvor det står Gravid 2-3 uker på. Jeg har ikke fortalt det til Emil enda, og det er egentlig ganske utrolig at jeg klarte å holde det for meg selv i natt. I går kveld før vi la oss snek jeg meg til å ta en test da han gikk ned for å pusse tennene, og rakk akkurat å se at det lyste to streker til meg, før jeg gjemte den i en skuff og gikk ned selv. Jeg lå våken nesten hele natten.. Denne gangen har jeg nemlig lyst til å fortelle han det på en annen måte enn sist, men jeg er jo ikke den personen som klarer å holde sånt for meg selv.. Eller, tydeligvis er jeg det, for nå har det gått tolv timer og jeg har ikke sagt det enda. Men aller først var jeg nødt til å SE ordene «Gravid», svart på hvitt, så i dag tidlig tok jeg med meg Sander på apoteket rett etter at det åpnet, kjøpte en digitaltest og dro hjem igjen. Og nå har jeg fått det svart på hvitt. Gravid. Likevel klarer jeg ikke helt å tro det, men det går sikkert opp for meg snart.

Foreløpig har jeg ingen symptomer. Grunnen til at jeg bestemte meg for å ta en test i går var fordi jeg plutselig stusset over at jeg ikke har kjent noe til PMS denne måneden (har vært i mye bedre humør enn vanlig, haha). Nå krysser jeg bare fingrene for at denne graviditeten skal gå greit. Jeg vet jo mer om hva som venter meg, likevel kan det jo hende dette svangerskapet blir noe helt annet enn første. HERREGUD. Sander skal bli storebror. Han er litt under seks måneder og jeg er allerede 4 uker gravid ifølge Preglife-appen min. Nemo skal få enda et søsken, han som allerede har tre brødre. Og Emil skal bli trebarnspappa. Ca to måneder etter at Sander fyller ett år kommer det en lillebror eller lillesøster. Om vi er så heldige at alt går bra denne gangen. Åh, nå kommer alle bekymringene til å doble seg igjen. Og rekker jeg i det hele tatt å begynne å jobbe igjen før jeg skal ut i ny permisjon?

Nå er jeg ganske utålmodig på å fortelle det til Emil, men jeg har lyst til å ta et polaroidbilde med Sander som holder graviditetstesten, skrive et kort og gi det til han som en overraskelse senere i kveld. Dette er HELT sykt. Nå kommer kolikkbabyen, jeg lover dere… Tenk at jeg er så heldig som skal få bli mamma til et lite menneske til.

<3

OLYMPUS DIGITAL CAMERADet er ikke så ofte jeg tenker på det lenger, at Sander egentlig er tvilling. Eller, det blir kanskje feil å si – ettersom det aldri kom så langt at det hadde vært levedyktig. Men i går ble jeg liggende og tenke litt på det. Selv om vi har fått en veldig rolig, glad og «enkel» baby, så er det flere ganger jeg har tatt meg selv i å si høyt «åh, vi kan være glad vi ikke fikk to likevel..» Jeg hadde nok gått inn i sjokkmodus dersom jeg hadde blitt tvillingmamma. Men innerst inne så mener jeg det jo ikke helt. Jeg vet jo at dersom vi hadde fått det, så hadde vi elsket begge to og det hadde vært utenkelig å skulle miste en av dem. Sånn er det når man først har fått barn. Men sånn ble det ikke, og jeg tenker ikke så ofte på det, annet enn at jeg innimellom lurer på om den andre ville vært gutt eller jente, om de hadde lignet eller ikke.

Hadde vi ventet til den offentlige ultralyden i uke 19, så hadde vi aldri visst at det hadde vært tvillinger engang. Den ene bare forsvant, eller gikk i oppløsning, jeg merket i alle fall ikke noe til det på kroppen, og det er jeg egentlig glad for. Og så var jeg jo heldig som hadde én igjen – en som virket helt frisk og med et hjerte som fortsatt slo. Det tenkte jeg faktisk mye på de første ukene etter ultralyden i uke 6: nå var sjansen hvertfall litt større for at vi fikk beholde en av dem. Likevel ble jeg utrolig lei meg da det faktisk skjedde, det var en sorg over enda et lite liv jeg ikke skulle få bli kjent med. Da hadde jeg jo allerede gått gjennom en spontanabort, det skjedde i uke 11 sånn helt plutselig. Spontanabort er vanlig, men jeg visste ikke helt hva det gikk ut på, og det hadde vært umulig å forberede seg på det. Jeg vet ikke hvordan det er å oppleve det tidligere, eller senere for den saks skyld, men det var ikke sånn at jeg gikk på do og kjente en liten klump «falle ut», eller at det blødde litt. Jeg hadde ikke vondt i magen på forhånd, jeg kjente ikke på noen forvarsler, plutselig ble det bare vått og jeg gikk på do. Og så sluttet det aldri. Jeg satt der og så ned på at det bare rant og rant, og følte meg fanget fordi det aldri ble ferdig. Jeg beveget meg over i dusjen (anbefales ikke), og måtte til slutt bare hive mengder med dopapir ned i undertøyet, ta på meg flere truser og to par bukser, og få kommet meg til legevakten, som sendte meg videre til sykehuset.

Det blødde så ekstremt mye, et helt døgn i strekk. På Ullevål fikk jeg medisin som skulle sørge for at kroppen kvittet seg med alt, og da startet smertene på ordentlig. Men i tillegg til oppkast og sinnsyke magesmerter som jeg aldri fikk pause fra, så måtte jeg hele tiden frem og tilbake til do, kjenne hvordan det rant ut av meg, bytte bind, legge meg ned igjen, tilbake på do – og sånn fortsatte det hele natten. Blodet var både rennende og klumpete, og det var det det ekleste jeg har vært med på i hele mitt liv.

Jeg sov ikke et sekund. Det var fysisk vondt, men i tillegg forsvinner alle drømmene og planene for fremtiden som man har skapt seg. Spesielt som førstegangsgravid er det vanskelig å tenke på noe annet enn det som skjer inne i kroppen den første tiden. Det klarte hvertfall ikke jeg, det tok opp absolutt alle tankene mine disse elleve ukene. Jeg sjekket gravid-appen på telefonen morgen og kveld, og gjerne et par ganger ekstra i mellom der også. Det beste var å gå inn i en ny uke, når teksten plutselig hadde oppdatert seg og man kunne lese at det lille vesenet hadde økt noen cm i størrelse. Man planlegger alt som skal skje 9 måneder frem i tid. De tre første månedene er ikke bare de mest usikre, men også de månedene man er på sitt trøtteste og kvalmeste. Og selv om det er kjipt med småplager og symptomer – så er det jo nettopp det, symptomer – og man ser for seg en belønning til slutt. Når den belønningen ender opp med ingenting, føles det ganske tomt.

Det er faktisk det beste ordet for å beskrive det, for jeg har aldri følt meg så tom som etter den spontanaborten. Dessuten mistet jeg så mye blod (og jern) at jeg var sengeliggende i en uke etterpå, og kunne ikke reise meg uten at alt svartnet. Men, jeg er heldig som ikke har opplevd det flere ganger, jeg har aldri tatt eggløsningstester eller hatt problemer med å bli gravid og jeg sitter jo her i dag med verdens nydeligste barn. Jeg kan bare se for meg hvor mange som går gjennom lignende opplevelser som meg, kanskje flere ganger og mye verre situasjoner, og som dealer med det nesten helt alene. For selv om det er mange som opplever det, så er det kanskje ikke noe man snakker så høyt om. Eller går inn på detaljer rundt.

Da jeg lå der på sofaen og hadde det helt jævlig, gjorde jeg ikke annet enn å google. Jeg ville lese om andre som hadde opplevd det samme, eller mest mulig likt som meg. Jeg vet ikke hvorfor, men det var en slags trøst i det – så det er derfor jeg skriver dette innlegget. Akkurat når man opplever det, så hjelper det ingenting å høre at «det er sånn kroppen funker, den fikser opp i det når noe er galt». Fordi man vil jo ikke at noe skal være galt i utgangspunktet. Men jeg er selvfølgelig glad for at det heller skjedde i første trimester enn rett før termin, selv om jeg ikke klarte å tenke det akkurat den første tiden. Det er enklere når man har fått det mer på avstand. Jeg har ikke vært mye lei meg i ettertid, jeg kom meg videre fra det ganske fort, selv om det var en del netter i begynnelsen hvor jeg lå og gråt, først og fremst fordi jeg synes den overgangen fra gravid til ikke-gravid på ett døgn var litt vanskelig. Og fordi det var så mange visuelle minner rundt hele opplevelsen – noe jeg fortsatt kan bli litt kvalm av å tenke på i dag. Men jeg er så heldig som har blitt mamma, det er jeg så takknemlig for hver eneste dag. Og kroppen min fungerer, selv om jeg har hatt en spontanabort og en missed abortion, så er det ikke noe galt med meg. 

Man skal aldri tenke at det er sin egen skyld om man opplever noe sånt, selv om jeg har tenkt det selv. Og hvis man kjenner at man ikke klarer å komme seg videre fra det, så er det viktig at man prøver å snakke om det. Jeg tenker at selv om det kan være ubehagelig å dele så personlige ting med andre, så er det noe veldig fint med akkurat den åpenheten – det kan dessuten bidra til at flere andre også åpner seg, og ensomheten rundt det blir litt mindre <3

Det beste med å bli eldre

En av de tingene jeg har funnet ut om meg selv, spesielt de siste årene, er at jeg er en person som liker forandringer. Alt fra små til store. Det er mange som hater det, som bruker lang tid på venne seg til noe nytt. Men når jeg tenker på for eksempel de ulike leilighetene og husene jeg har bodd i, så har jeg alltid følt meg hjemme med én eneste gang. Til og med i leiligheten til broren min, der jeg bodde i 8 mnd som singel, så følte jeg meg skikkelig hjemme hver gang jeg gikk inn døra. Jeg dro på visninger hele tiden og var med i flere budrunder og gledet meg veldig til å få noe eget, men jeg var likevel ganske komfortabel med å ha alle tingene mine stående på et lager og to kofferter i et hjørne. Jeg tror kanskje det er derfor jeg aldri følte på en slags form for sjokk over å bli mamma, selv om livet ble fullstendig annerledes. Det er jo ikke noe rart om man blir overveldet over tanken på at hverdagene plutselig aldri kan bli sånn som de var før, at man aldri bare har seg selv å tenke på igjen. Jeg tror det er ganske vanlig å kjenne på det? Samtidig har man jo hatt 9 måneder til å forberede seg, selv om det jo aldri blir akkurat sånn man kanskje forventer at det skal bli.

Men jeg er heller ikke en person som blir rastløs eller som har behov for at det skal skje noe nytt hele tiden. Nå har jeg et mye tydeligere bilde av hvordan fremtiden min skal se ut, enn hva jeg hadde for noen år siden. Jeg føler meg aldri låst eller fanget av den tanken, det gjør meg bare glad og varm i kroppen av å tenke på. Det er gjerne i tjueårene at de store forandringene skjer, hvor man utvikler seg, får nye erfaringer og ender opp med å bli mer sikker på hvem man er, hva man liker og hva man vil. Jeg sammenligner ikke meg selv med andre lenger, det er ingen jeg er misunnelig på, og jeg har ikke tanker om at jeg skulle ønske jeg var mer sånn eller sånn – og det er så digg. Fordi man blir aldri fornøyd ellers, hvis man alltid skal tenke at man trenger å være den peneste, tynneste, smarteste, ryddigste, flinkeste…

Den tryggheten man får inni seg selv av å bli eldre er så fin, man aksepterer seg selv mer og slutter stresse over at man ikke er perfekt. Det er ikke så viktig å imponere andre. Det er som om det har vokst frem et usynlig skjold, som gjør at ting preller av mye lettere. Det er jo det beste med å bli eldre. Jeg har aldri hørt noen si at de skulle ønske de kunne vært 18 igjen. Kanskje utseendemessig (haha?) men absolutt ikke når det kommer til den indre tryggheten som har fått vokse seg mye større. Den beste tryggheten er den man har inni seg selv, den som ingen andre kan påvirke. Ung og usikker klinger godt sammen. Og det er fort gjort å forelske seg i person som gir deg den tryggheten du mangler, men det triste er at du da er blitt avhengig av et annet menneske for å selv ha det bra.

Men når man får barn? Da blir jo alt snudd på hodet. Den kjærligheten kan ikke engang kan sammenlignes med den villeste, mest intense forelskelsen – det er tusen ganger bedre og man vet at det vil vare for alltid. Det er ikke noe man bare sier, og håper at den skal. Man vet! Og av en eller annen grunn bare vet man hva som er det beste for barnet sitt, uten å trenge andre sine råd. Det er så rart. Jeg hadde såvidt tatt i en baby før jeg fikk Sander på brystet, og det var verdens mest naturlige ting. Jeg har alltid vært litt bortskjemt og liker å få det som jeg vil, og plutselig var er det et annet, lite menneske der som var fullstendig avhengig av meg. Noe som har vært helt fantastisk, men også skummelt. Fordi plutselig har man så mye mer å miste, og man vil aldri ha det bedre enn hvordan barnet sitt har det.. Noe jeg sikkert bare kommer til å kjenne mer og mer på etterhvert som årene går.

Jeg går ikke rundt og bekymrer meg hele tiden, men om jeg tenker etter… så er jeg faktisk livredd. Har jeg virkelig utsatt meg selv for dette? Fordi jeg trenger han for å puste. Det er ikke nok med den «tryggheten» og selvfølelsen som har fått vokse seg større for hvert år, jeg vet ikke hvordan jeg skulle overlevd om det hadde skjedd han noe. Men så lenge han har det fint, så har jeg det bra. Bedre enn bra, jeg er så takknemlig over hvordan alle valgene i livet mitt har ført til at jeg er akkurat der jeg er nå. Det er ikke verdt å kaste bort tid på å angre over ting man skulle gjort annerledes, så lenge man gjør det beste ut av situasjonen man er i akkurat nå. Og jeg er glad jeg aldri mer skal være 18 år.

fbt