Tips til vaginal fødsel og min opplevelse med keisersnitt

Tusen takk til dere som tok dere tid til å kommentere under forrige innlegg. Føler meg faktisk litt beroliget av det! Veldig hyggelig å få litt respons tilbake og jeg vil bare si at jeg setter stor pris på det. Hadde absolutt ikke forventet at jeg kom til å kjenne på «fødselsangst» denne gangen – det er bare en mild variant, men jeg tenker på det daglig og kjenner at jeg gruer meg såpass mye rett og slett fordi jeg ikke vet hva jeg går til. Redd for at jeg skal få psycho-sjokk av smertene og masse problemer med kroppen etterpå.. Men fødsel er jo en av de tingene i livet man virkelig ikke kan planlegge. Både når det gjelder fødsel og barseltiden tror jeg det er viktig å ikke ha for mange forventninger til at det skal bli på den ene eller andre måten.. Men samtidig er det nok lurt å prøve å forberede seg mest mulig mentalt. Noen av de tingene jeg har plukket opp fra det dere har skrevet har jeg lagt inn under her.

TIPS/ERFARINGER RUNDT VAGINAL FØDSEL:

Pass på at du puster skikkelig under riene og slapper av så godt du kan i musklene – sånn at du jobber med, og ikke mot kroppen.

Det jeg skulle ønske jeg visste på forhånd var hvor lang tid syingen etterpå kan ta. Jeg lå 3 timer etter fødsel og ble sydd, men er glad for at det ble gjort ordentlig og at jordmor tok seg så god tid. Men trodde de tulla da de sa det kom til å ta noen timer… Og har hørt flere si det er vondt å få ut morkaka, det synes ikke jeg. Så det er individuelt.

Det verste er ikke pressingen, men riene. Vær forberedt på at det kan ta lang tid, men det kan også gå fortere enn du tror.

Alle som har erfaring sier at de som forbereder seg godt på fødsel ofte får en bedre opplevelse. Så mitt første råd er å lese mye om det. Boken «Fødsel» av Eva Rose er helt fantastisk, dessuten ville jeg lest «Guide to Childbirth» av Ina May. I del 2 står det mange gode tips til hva man bør gjøre, blant annet når man har smerter.

Ikke ha for høye forventinger eller planer om hvordan du vil alt skal foregå, babyen har som regel en egen plan.

Husk at man alltid hører om de det gikk galt med, de har ofte behov for å snakke høyest. Men med de aller fleste går det veldig fint.

Jo mer du spenner deg, desto mer smerte. Jo mer du spenner deg under riene, jo dårligere utbytte får du av riene og du vil få en lenger fødsel.

Husk at man alltid hører om de det gikk galt med, de har ofte behov for å snakke høyest. Folk liker å prate om katastrofer.

Prøv å holde fokus og Ikke press om du ikke har ordentlige rier! Jeg begynte å få dårlige rier på slutten av utdrivelsen og ble veldig stresset over å få ut barnet, klarte derfor ikke å skille helt mellom riene og presset før jeg burde.

Jeg synes det var litt ubehagelig å tisse i noen dager etter fødsel, men fikk tips om å gjøre det i dusjen med rennende vann og da gikk det helt fint.

Sekundet jeg fikk epidural gikk smertene «over». Epidural må jeg bare si er livets oppfinnelse!

Det første døgnet etter fødsel kjente jeg ikke når jeg måtte tisse og måtte da tisse etter klokka. Det første halve døgnet gikk ikke det en gang og de måtte komme inn og tømme meg med kateter. Har i etterkant fått inntrykk av at dette er ganske vanlig og skulle gjerne ha likt å vite akkurat det på forhånd.

Helt ærlig syns jeg det «verste» med fødselen var å bli sydd etterpå.

Mitt tips som jeg leste og hørte om på forhånd som hindrer 99% av alle revninger er å høre på jordmor. Ikke press når hun sier du ikke skal presse. Ta pause og pust (selv om trykketrangen er STOR) og vent på klarsignal, så går det uten både rifter og endetarmsrevn eller fremfall (hvor det er vel så viktig å ikke løpe og hoppe osv i tiden etter fødsel for å unngå).

MIN OPPLEVELSE MED Å TA KEISERSNITT:

Jeg fikk innvilget keisersnitt pga seteleie, og det gikk bare noen få dager fra jeg fikk vite det til det selve operasjonen. Keisersnitt er en heavy operasjon, men siden det er så «vanlig» er det kanskje lett å tenke at det ikke er så big deal. Det er på en måte vanskelig å sette seg inn i hva det faktisk innebærer at kroppen bruker lenger tid på å hente seg inn… De ordene beskriver ikke så veldig mye, man må nesten oppleve det for å skjønne hva det betyr å være så «låst fast» i sin egen kropp samtidig som man skal ta vare på babyen sin og takle alle hormoner og følelser som er i sving. Men jeg vil skrive om hvordan jeg opplevde det, og hva jeg skulle ønske jeg hadde vært forberedt på.

Selve operasjonen:

Når man skal ha et planlagt keisersnitt får man beskjed om å dusje med en spesiell såpe og ta klyster i forkant. Dette med klyster var jo en artig erfaring, hahah… Da jeg ble trillet inn på operasjonsbordet og skulle få spinalbedøvelse ble jeg plutselig veldig redd. Jeg var ikke helt forberedt på at jeg skulle bli det, men jeg fikk en akutt frykt for at bedøvelsen ikke skulle fungere og at jeg skulle kjenne alt. Sprøyten i ryggen var vond, men det var fort over og plutselig var jeg fullstendig lammet i hele underkroppen. Jeg kjente INGENTING, men jeg vet at flere andre sitter med en erfaring av at de kjenner hender som «river inne i magen», og jeg er så glad jeg slapp det.

Den første uken:

Etter keisersnittet ble jeg overrasket over hvor lenge jeg måtte ligge på overvåkning, før jeg kom ned på barsel. Det var flere lange timer, hvor jeg måtte ligge der helt alene – fordi Sander måtte «varmes opp» litt, og Emil var derfor sammen med han. Det synes jeg var ganske ensomt… Jeg hadde keisersnitt onsdag morgen og reiste hjem fredagen, så vi var ikke lenge på sykehuset. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle mislike å ligge på barsel, jeg hadde heller sett for meg at jeg ville ha lyst til å være der lengst mulig. Men jeg hatet å ligge på tomannsrom, jeg var bokstavelig talt lenket til sengen og måtte ringe etter hjelp til absolutt alt. Følte meg så hjelpesløs. Ville bare hjem til min egen seng og ha Emil sammen med meg og Sander 24/7. Å reise seg opp for første gang var et helvete, jeg gråt av sjokk over smertene – og kom meg ikke inn på badet for å dusje før på fredagen. Da jeg begynte å gå litt rundt på sykehuset føltes det som om jeg hadde blitt påkjørt av en buss, og jeg klarte absolutt ikke å rette seg opp i ryggen. Det tok to uker før jeg fikk holdningen min «tilbake» og kunne stå oppreist normalt igjen.

Da vi kom hjem var jeg veldig forkjølet og hostet som en gal. Det er så syyyykt vondt å hoste rett etter et keisersnitt. Det er vondt å le også, forresten. Men en ting som hjelper er å faktisk legge seg ned med magen over en pute akkurat når man hoster, det trikset lærte jeg av en jordmor. Det gjør fortsatt vondt, men det er den mest behagelige stillingen å hoste i. Men det VIKTIGSTE å huske på dersom man har tatt keisersnitt er hvordan du bruker magemusklene etterpå. Jeg fikk ikke helt den infoen med meg, så jeg gikk fra liggende til sittende stilling på «vanlig» måte, altså å lene meg opp og frem. Det er helt jævlig. Det du må gjøre er å legge deg over sidelengs, og reise deg opp på den måten, slik at du bruker magemusklene annerledes. Om jeg forklarte dette dårlig så vil jeg anbefale å google det om du skal ta keisersnitt for første gang.

På dag 3 begynte jeg å få veldig problemer med ammingen i tillegg til smertene i resten av kroppen, og jeg ble rett og slett veldig trist og lei meg fordi jeg hadde så vondt overalt. Gråt masse, og fikk omtrent ingen søvn (noe som ikke hadde med Sander å gjøre, men all hostingen og smertene i magen og ryggen). Etter en-to uker følte jeg meg endelig mer oppegående igjen, så mitt beste tips er å bare holde ut og huske at det går over – be om masse hjelp fra partner/familie og husk at keisersnitt er en stor operasjon som kan være tøff å takle i dagene etterpå med en nyfødt baby. Det er mange som tipser om å komme seg kjappest mulig ut av sengen og gå rundt fordi da går det fortere over, men kjenn selv etter hvilket tempo som føles riktig for deg.

Infeksjon:

Infeksjon er ganske vanlig, og det skjedde med meg. Ca 2,5 uke etter operasjonen fikk jeg høy feber og oppdaget at såret hadde åpnet seg og verket. Dro derfor til sykehuset, hvor det ble påvist gule stafylokokker. Jeg fikk antibiotika-kur og renset såret hver dag, byttet bandasjer flere ganger daglig og styrte på. Det tok nesten tre måneder før arret hadde grodd ordentlig, men jeg hadde ikke noe problemer med smerter eller stikkinger i det. Vil uansett si at en infeksjon ikke er det verste i verden, men det var litt kjipt og irriterende at det tok så lang tid før arret grodde.

Arret:

Det er litt genetisk hvor godt kroppen «reparerer» et operasjonssår, og noen får mer arrdannelse/arrvev enn andre. Her havner jeg i den kategorien som får mye arrdannelse, så jeg hadde ikke forventninger til at jeg skulle få et «fint» arr. Det har jeg heller ikke fått! Ettersom såret åpnet seg på den ene siden har det blitt ganske mye bredere, tykkere og «klumpete» der det var åpent. Ca 80% av arret mitt er fortsatt rødt/rosa. Snart elleve måneder etterpå! Ca 20% av det har bleknet og det kjenner jeg ikke så mye til når jeg tar på det, men mesteparten ser ganske stygt ut og føles hardt og bulkete ut. MEN det som er positivt med arret mitt er hvor langt nede det er. Det er jo absolutt ingen som ser det, ettersom det er under bikinilinjen. På operasjonssalen kommenterte de den lille tatoveringen som jeg har, og jeg tror kanskje det er grunnen til at snittet mitt ble litt lavere enn vanlig. Jeg fikk tips om å bruke store truser etter operasjonen fordi det kunne være ubehagelig med noe som treffer rett på såret, det var ikke noe problem for meg men jeg vil generelt anbefale å låne kjærestens boxere og ikke bruke stramme underdeler 🙂

Hvor lenge var det vondt? Hvordan har magen forandret seg?

Jeg husker ikke akkurat når smertene gikk over, men de første 2 ukene etter fødselen var de verste. Jeg har hørt om flere som sliter med smerter i arret i laaang tid etterpå, men det har jeg ikke hatt. Det skjer kanskje en gang i måneden at jeg plutselig «kjenner» det, men det er mulig det har noe å gjøre med at jeg er gravid igjen. Det er uansett bare snakk om sekunder eller minutter, og ellers merker jeg ingenting til det. Magen forandret seg egentlig ikke etter forrige graviditet og fødsel, og jeg slapp unna overheng, som jeg har hørt kan være vanlig. De første ukene var magen ganske myk, men et par måneder senere syntes jeg at kroppen ble seende ut som «før» – frem til jeg ble gravid igjen da, selvfølgelig. Dette er jo veldig individuelt, og har kun med gener å gjøre (tror jeg..), det vanligste er nok at kroppen ser litt annerledes ut etter et svangerskap. Jeg ble litt overrasket over at kroppen hentet seg inn av seg selv såpass fort (uten at at jeg ammet særlig lenge, og trening kom jeg aldri i gang med), men det kan jo hende jeg får en helt annen opplevelse etter barn nr 2.

Gravid – uke 24

Gravid uke 24
24 uker + 6 dager
Trimester: 2
Termin: 18. mai

Siden sist: Nå har jeg vært på min andre svangerskapskontroll! Denne gangen har jeg droppet å gå til fastlegen og går kun til jordmoren som fulgte meg gjennom svangerskapet sist, synes hun er så søt og flink. Fikk tatt blodprøve som skal gi svar på om babyen har samme blodtype som meg (siden jeg har rhesus minus), og så fikk jeg tilbakemelding på at jeg trenger å ta daglig tilskudd av jern. Det var ikke noe sjokk.. Da hun tok blodtrykket mitt lurte hun på om jeg var veldig svimmel, fordi det var visst ganske lavt. Det har vært lavt alle gangene – under forrige graviditet også – men nå var det nede på rundt 90/50. Ingen aning om hvorfor det er lavt, men det er visst bedre at det er litt lavt enn for høyt.

Pluss: Jeg slipper å ta glukosebelastningstest denne gangen! Eller det er kanskje frivillig å ta den uansett, men siden Sander var normalt stor, litt under gjennomsnittet, så trenger jeg ikke ta den igjen. For FY det var så mye mer kvalmende enn jeg hva hadde forberedt meg på, usj. Ellers var det veldig koselig å høre babyens hjerteslag med doppler hos jordmor.. I går kveld var første gangen han sparket så hardt der inne i magen at jeg nesten ikke fikk sove.

Minus: Mye tanker rundt fødselen, én ting er smertene underveis men det andre er hvordan kroppen vil være etterpå. Har hørt så mange skrekkhistorier, ikke bare rundt revning, klipping osv, men ting som endetarmsprolaps, fremfall av livmor og gudene vet hva, masse snasne ting jeg ikke er så keen på. Vil gjerne høre fra dere som har født vaginalt om det var noe dere skulle ønske dere var forberedt på, ting som dere skulle likt å vite i forkant? Jeg tenkte å skrive et innlegg om dette når det kommer til keisersnitt, så stay tuned… Jeg var på fødselsforberedende kurs (og skrev ferdig et fødebrev sist gang som jeg aldri fikk bruk for), så egentlig er jeg sikkert ganske informert. Og jeg vet at ingen fødsler er like, alle har ulike historier og opplever det forskjellig. Jeg er nok bare mer nervøs denne gangen, uten at jeg vet hvorfor. Føler jeg slapp «billig» unna sist, siden det ble keisersnitt – selv om det ikke var spesielt gøy det heller. Får prøve å tenke mer på det som er belønningen <3

Vektoppgang: + 5kg!

Babyens størrelse: Ca 30 cm langt fra hodet til føttene og veier rundt 700-800 gram. Kjenner tydelig at han har vokst mye på kort tid nå. «Barnet kan ligge slik at det presser på urinblæren» står det i Preglife-appen, og deeeet er ikke tull.

Kropp og forandringer: I dag våknet jeg opp med leggkramper.. Som jeg skrev for litt siden så føler jeg meg plutselig veldig mye mer gravid enn for bare noen få uker siden. At magen har blitt større er én ting, men jeg blir til tider andpusten og har ofte kynnere. Ingen av de vanlige bh-ene mine passer lenger. Dessuten må jeg tisse sånn ca hver halvtime! Heldigvis ikke på natten, jeg sover veldig godt og har foreløpig ikke problemer med å finne gode stillinger. Akkurat det er nesten noe jeg gruer meg til, for jeg husker så godt hvordan det var på slutten i tredje trimester. Føler meg heldigvis ikke så tung og stor helt enda.

Ukens must-have: Gravidbuksen min fra Good American, har blogget om den tidligere og jeg elsker den! Synes det er så digg å ha en jeans som er høy på livet, med «vanlig» knapp, og likevel masse stretch til den voksende magen. Synes egentlig det har vært lettere å kle meg som gravid denne gangen, uten at jeg har kjøpt meg noen flere andre maternity-klær. Kommer heller til å kjøpe vanlige klær i en større størrelse, eller bruke de plaggene i garderoben som fortsatt passer (bukser med strikk i livet, ribbestrikkede kjoler og gensere ++). Synes forsåvidt det er litt kjedelig å kle seg som gravid på vinteren da, når man enten må bruke bukse eller strømpebukser til alt. Går man gravid på våren/sommeren kan man jo bruke så mange fine omslagskjoler, skjørt osv.. Men nå har jeg jo termin i mai, så da rekker jeg kanskje litt av de type antrekkene på slutten 🙂

Gravid – uke 22

Gravid uke 22
22 uker + 5 dager
Trimester: 2
Termin: 18. mai

Pluss: For hver dag blir det mer og mer virkelig at vi skal få en liten lillebror i gjengen. Jeg gleder meg så masse til å møte han og se om han ligner på Sander eller er helt annerledes, det blir så spennende. Nå er det ikke veldig lenge til han når den nedre grensen for å være et levedyktig foster. Jeg håper han holder seg i magen til termin (er absolutt ikke utålmodig!), men det er godt å kjenne bevegelser i magen, som blir sterkere for hver dag. Når jeg kommer til uke 29/30 kommer jeg nok til å slappe mer av mtp at dersom det skulle bli en tidlig fødsel er sannsynligheten høyere for at det skal gå fint.

Minus: Dette er kanskje litt rart, men jeg gruer meg allerede mer til fødsel denne gangen enn hva jeg gjorde sist. Nå vet jeg jo hva et keisersnitt innebærer, og jeg har ikke akkurat lyst til å oppleve det igjen. Spesielt ikke siden vi i tillegg til babyen også har lille Sander, og det tar litt tid å komme seg etter en operasjon. Tanken på å ikke kunne løfte Sander på 6 uker er helt grusom… Samtidig, skulle det bli keisersnitt hadde jeg jo vært mer forberedt på det – og jeg synes en vanlig/vaginal fødsel virker mer skremmende og skummelt denne gangen. Ser for meg at det er så intenst at jeg ville fått sjokk og traumer av det hele, uff! Jeg vet at det som regel går fint for de aller fleste, men det er jo også mange som sliter med ulike typer av fødselsskader i ettertid, og det får jeg angst av å tenke på.

Graviditetssymptomer: Nå har jeg endelig blitt helt kvitt forkjølelsen og føler meg i fin form! Jeg synes det er så digg å sammenligne det med sist, har det mye bedre som gravid denne gangen. Tenker sjelden over det annet enn når jeg kjenner sparkene i magen, eller jeg plutselig ser at magen har blitt større siden dagen før. For nå vokser den fort!! I går kveld før jeg sovnet føltes det ut som om jeg hadde voksesmerter i magen, jeg vet ikke om det er noe som heter det, men det er sånn jeg vil beskrive det.

Ukens craving: Alt – men ingenting spesielt. Matlysten min har blitt mye større den siste uken, og jeg har egentlig lyst på alt mulig. Både søtt og salt, kanskje mest søtt (sånn har jeg det riktignok alltid.. hehe)

Navn: Det har vi blitt enige om, men jeg har ikke fortalt dere at vi har landet på et navn jeg faktisk foreslo sist gang. Av en eller annen grunn likte Emil det bedre denne gangen, og jeg ble SÅ glad. Planen min var nemlig å tvinge han til å bli enig med meg under fødselen dersom han ikke gikk med på det i utgangspunktet…. Det klinger veldig fint sammen med Sander, og det er et ekstra pluss <3

Babyens utvikling: Nå er babyen ca 27 cm lang og veier rundt 500 gram! En halv kilo <3

Kropp & forandringer: Nå føler jeg endelig at jeg ser mye mer gravid ut, og det liker jeg. Sånn sett var det helt ok å få en uke «ekstra» til termin, for nå har jeg begynt å legge på meg mer og føler meg mer «ekte» gravid. Av og til kjenner jeg at magen buler ut som en ball på den ene siden. Som oftest høyre side, og sånn husker jeg det var med Sander også! Ellers synes jeg ikke det er noen særlige forandringer, jeg har ingen hevelser/vann i kroppen og er ikke plaget med kvalme eller halsbrann. Navlen min stikker utover og ser ganske rar ut, men ellers føler jeg meg som meg selv.

Innkjøp: Har kjøpt en pakke med 3 søte babytepper/swaddles og et par søte pysj-sett! Haha, det er det… Men det var så mye klær Sander aldri engang rakk å bruke, og alt kan jo arves 🙂

Gravid – Uke 18

Gravid uke 18
18 uker + 5 dager
Trimester: 2
Termin: 12. mai

Pluss: Det nærmer seg halvveis, og jeg nyter denne perioden max. Andre trimester er helt fantastisk synes jeg, med lite symptomer og plager. Dessuten har vi bestemt oss for navnet og det er koselig å kalle den lille i magen for det. Navnet klinger så fint med Sander, og inneholder to av de samme bokstavene <3

Minus: Kommer egentlig ikke på noe denne uken. Annet enn at puppene har vokst en del igjen, haha. Det er så koselig å kjenne liv i magen, men jeg kjenner det absolutt ikke hver dag, så jeg gleder meg til bevegelsene blir enda tydeligere.

Graviditetssymptomer: Til forskjell fra forrige gang er jeg mye mer sensitiv på lukt denne gangen. Alt forsterkes! Ellers kjenner jeg ikke så mange symptomer, er fortsatt litt trøttere enn vanlig, men ikke noe å klage på.

Babyens utvikling: Nå er babyen ca 20 cm lang og veier mellom 170 – 220 gram, og sparker hardt nok til at jeg kan kjenne det.

Kropp & forandringer: Magen har vokst en del. Den er fortsatt lett å «gjemme» men jeg kan også fremheve den med tettsittende plagg. Alle de vanlige klærne mine passer faktisk fortsatt, men det er nok ikke lenge til jeg henter samlingen min med «preggo-klær» ned fra loftet.

Hevelser? Nei

Ukens craving: Lussekatter. Ahh, jeg vil spise det hele tiden! Hvilke kiosker/kafeer er det som selger lussekatter nå? Jeg finner det ingen steder og orker ikke bake det selv hver uke.

Innkjøp: Jeg har bestilt hjem en gravidjeans fra Good American, som ikke har den «tøykanten» øverst, men heller elastiske partier på sidene. Så jeg er spent på å få den hjem, håper den passer! Skal vise dere når jeg har fått den 😀

Lillebror

Magefølelsen stemte, så det er altså en liten gutt vi venter på!

I uke 13 var vi på ultralyd og da tippet hun faktisk jente, men det tok jeg ikke helt innover meg. Så selv om det var som vi trodde, så reagerte jeg litt rart etter den siste ultralyden. Noe jeg har dårlig samvittighet for nå. Det er veldig individuelt hvor mye man tenker på, eller i det hele tatt bryr seg om, kjønn – men i mitt tilfelle hadde jeg innerst inne håpet litt på jente denne gangen. SÅ politisk ukorrekt å si! For det betyr ikke at jeg ikke vil ha en gutt til. Det er helt fantastisk med gutter og jeg elsker å være guttemamma. Jeg har nok bare alltid sett for meg at jeg kom til å få en datter også. 

Så da vi fikk bekreftelse på at vi venter en gutt til, gikk det opp for meg at det mest sannsynlig ikke kommer til å skje, og det var litt rart. Jeg tror ikke det er noe «bedre» med jenter enn gutter, jeg tror ikke man får et bedre forhold til en datter enn en sønn, MEN jeg har alltid ønsket meg et mor-datter-forhold som jeg har hatt med min mamma. Sikkert fordi jeg er jente selv?

Dette er tanker jeg tror noen kan kjenne seg igjen i, mens andre vil bli sjokkerte og krenket. Fordi det er jo ikke «lov» å håpe på et kjønn mer enn det andre. Man skal for all del være takknemlig så lenge man er så heldig at man kan bli gravid og få et barn. Og selvfølgelig er jeg veldig takknemlig for det! Hadde vi brukt lang tid med prøving og slitt med å bli gravide hadde helt sikkert ikke disse tankene engang streifet hodet mitt, men det gjorde det altså.. Uansett. Jeg tror det blir suuuperkoselig for både Sander og Nemo å få en lillebror, og ikke minst praktisk for oss ettersom alt kan arves. Jeg er sikker på at den lille gutten vår er helt perfekt akkurat som han er. På én måte synes jeg også at det er fantastisk med en gutt til, jeg er tross alt vant til gutter 🙂

Det er mer tanken på at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å oppleve å få være jentemamma også – den følelsen måtte jeg la synke litt ordentlig. Hva er grunnen til at jeg har tenkt at det er viktig for meg å bli det? Det handler ikke om overfladiske ting som kjoler eller dukker, men kanskje mer om identifisering og interesser (selv om man uansett ikke har noen garanti for sånt). Men jeg klarte egentlig ikke å finne noen gode grunner for hva jeg følte, for alt handler i bunn og grunn om personlighet og ikke kjønn.

Og dette er jo ikke noe man snakker høyt om. Fordi det kan være så sårende for andre å høre, man fremstår bortskjemt, egoistisk og utakknemlig. Det finnes tross alt så mange som ikke kan bli gravide, så mange som mister barna sine, barn som blir født med sykdommer og har spesielle utfordringer. Likevel tror jeg ikke det er helt unormalt å ha noen sånne tanker inni seg, og man må få lov til å eie de følelsene man har. Og så går det – etter min erfaring – fort over.

Nå har vi funnet det perfekte guttenavnet til babyen i magen, og jeg blir helt varm inni meg når jeg ser for meg den lille gjengen vår. Jeg føler meg veldig, veldig heldig, og jeg gleder meg til familien vår blir «komplett». Forhåpentligvis blir de mammadalter alle sammen <3