<3

OLYMPUS DIGITAL CAMERADet er ikke så ofte jeg tenker på det lenger, at Sander egentlig er tvilling. Eller, det blir kanskje feil å si – ettersom det aldri kom så langt at det hadde vært levedyktig. Men i går ble jeg liggende og tenke litt på det. Selv om vi har fått en veldig rolig, glad og «enkel» baby, så er det flere ganger jeg har tatt meg selv i å si høyt «åh, vi kan være glad vi ikke fikk to likevel..» Jeg hadde nok gått inn i sjokkmodus dersom jeg hadde blitt tvillingmamma. Men innerst inne så mener jeg det jo ikke helt. Jeg vet jo at dersom vi hadde fått det, så hadde vi elsket begge to og det hadde vært utenkelig å skulle miste en av dem. Sånn er det når man først har fått barn. Men sånn ble det ikke, og jeg tenker ikke så ofte på det, annet enn at jeg innimellom lurer på om den andre ville vært gutt eller jente, om de hadde lignet eller ikke.

Hadde vi ventet til den offentlige ultralyden i uke 19, så hadde vi aldri visst at det hadde vært tvillinger engang. Den ene bare forsvant, eller gikk i oppløsning, jeg merket i alle fall ikke noe til det på kroppen, og det er jeg egentlig glad for. Og så var jeg jo heldig som hadde én igjen – en som virket helt frisk og med et hjerte som fortsatt slo. Det tenkte jeg faktisk mye på de første ukene etter ultralyden i uke 6: nå var sjansen hvertfall litt større for at vi fikk beholde en av dem. Likevel ble jeg utrolig lei meg da det faktisk skjedde, det var en sorg over enda et lite liv jeg ikke skulle få bli kjent med. Da hadde jeg jo allerede gått gjennom en spontanabort, det skjedde i uke 11 sånn helt plutselig. Spontanabort er vanlig, men jeg visste ikke helt hva det gikk ut på, og det hadde vært umulig å forberede seg på det. Jeg vet ikke hvordan det er å oppleve det tidligere, eller senere for den saks skyld, men det var ikke sånn at jeg gikk på do og kjente en liten klump «falle ut», eller at det blødde litt. Jeg hadde ikke vondt i magen på forhånd, jeg kjente ikke på noen forvarsler, plutselig ble det bare vått og jeg gikk på do. Og så sluttet det aldri. Jeg satt der og så ned på at det bare rant og rant, og følte meg fanget fordi det aldri ble ferdig. Jeg beveget meg over i dusjen (anbefales ikke), og måtte til slutt bare hive mengder med dopapir ned i undertøyet, ta på meg flere truser og to par bukser, og få kommet meg til legevakten, som sendte meg videre til sykehuset.

Det blødde så ekstremt mye, et helt døgn i strekk. På Ullevål fikk jeg medisin som skulle sørge for at kroppen kvittet seg med alt, og da startet smertene på ordentlig. Men i tillegg til oppkast og sinnsyke magesmerter som jeg aldri fikk pause fra, så måtte jeg hele tiden frem og tilbake til do, kjenne hvordan det rant ut av meg, bytte bind, legge meg ned igjen, tilbake på do – og sånn fortsatte det hele natten. Blodet var både rennende og klumpete, og det var det det ekleste jeg har vært med på i hele mitt liv.

Jeg sov ikke et sekund. Det var fysisk vondt, men i tillegg forsvinner alle drømmene og planene for fremtiden som man har skapt seg. Spesielt som førstegangsgravid er det vanskelig å tenke på noe annet enn det som skjer inne i kroppen den første tiden. Det klarte hvertfall ikke jeg, det tok opp absolutt alle tankene mine disse elleve ukene. Jeg sjekket gravid-appen på telefonen morgen og kveld, og gjerne et par ganger ekstra i mellom der også. Det beste var å gå inn i en ny uke, når teksten plutselig hadde oppdatert seg og man kunne lese at det lille vesenet hadde økt noen cm i størrelse. Man planlegger alt som skal skje 9 måneder frem i tid. De tre første månedene er ikke bare de mest usikre, men også de månedene man er på sitt trøtteste og kvalmeste. Og selv om det er kjipt med småplager og symptomer – så er det jo nettopp det, symptomer – og man ser for seg en belønning til slutt. Når den belønningen ender opp med ingenting, føles det ganske tomt.

Det er faktisk det beste ordet for å beskrive det, for jeg har aldri følt meg så tom som etter den spontanaborten. Dessuten mistet jeg så mye blod (og jern) at jeg var sengeliggende i en uke etterpå, og kunne ikke reise meg uten at alt svartnet. Men, jeg er heldig som ikke har opplevd det flere ganger, jeg har aldri tatt eggløsningstester eller hatt problemer med å bli gravid og jeg sitter jo her i dag med verdens nydeligste barn. Jeg kan bare se for meg hvor mange som går gjennom lignende opplevelser som meg, kanskje flere ganger og mye verre situasjoner, og som dealer med det nesten helt alene. For selv om det er mange som opplever det, så er det kanskje ikke noe man snakker så høyt om. Eller går inn på detaljer rundt.

Da jeg lå der på sofaen og hadde det helt jævlig, gjorde jeg ikke annet enn å google. Jeg ville lese om andre som hadde opplevd det samme, eller mest mulig likt som meg. Jeg vet ikke hvorfor, men det var en slags trøst i det – så det er derfor jeg skriver dette innlegget. Akkurat når man opplever det, så hjelper det ingenting å høre at «det er sånn kroppen funker, den fikser opp i det når noe er galt». Fordi man vil jo ikke at noe skal være galt i utgangspunktet. Men jeg er selvfølgelig glad for at det heller skjedde i første trimester enn rett før termin, selv om jeg ikke klarte å tenke det akkurat den første tiden. Det er enklere når man har fått det mer på avstand. Jeg har ikke vært mye lei meg i ettertid, jeg kom meg videre fra det ganske fort, selv om det var en del netter i begynnelsen hvor jeg lå og gråt, først og fremst fordi jeg synes den overgangen fra gravid til ikke-gravid på ett døgn var litt vanskelig. Og fordi det var så mange visuelle minner rundt hele opplevelsen – noe jeg fortsatt kan bli litt kvalm av å tenke på i dag. Men jeg er så heldig som har blitt mamma, det er jeg så takknemlig for hver eneste dag. Og kroppen min fungerer, selv om jeg har hatt en spontanabort og en missed abortion, så er det ikke noe galt med meg. 

Man skal aldri tenke at det er sin egen skyld om man opplever noe sånt, selv om jeg har tenkt det selv. Og hvis man kjenner at man ikke klarer å komme seg videre fra det, så er det viktig at man prøver å snakke om det. Jeg tenker at selv om det kan være ubehagelig å dele så personlige ting med andre, så er det noe veldig fint med akkurat den åpenheten – det kan dessuten bidra til at flere andre også åpner seg, og ensomheten rundt det blir litt mindre <3

Nytt på barnerommet

Dere husker kanskje at jeg skrev at Sander begynte å sove på sitt eget soverom da han var rundt 4 mnd gammel. Veel, vi endte opp med å flytte han tilbake igjen, sikkert en blanding av at jeg tok til meg noen av kommentarene jeg fikk – men også at han snudde seg mye til magen en periode, og jeg ble mindre stresset av å ha han inne på vårt rom.

Uansett, nå har vi fått på plass den nye sengen hans! Og jeg skulle gjerne sovet i den selv, synes den er så fin. Tenker at han skal få teste å sove her i natt, og så ser vi an hvordan det føles 🙂

sebraseng2sebra-seng3

sebra-seng1

Sengen er fra Sebra, det samme med sengehimmelen. Stjernegirlandere, uroen med måne og den hvite stjerneputen er fra Cotton & Sweets. Den blå stjerneputen er fra Fayne og den lille bamseputen fra Fabelab. Sengekant/puten med panda er fra Liewood og den lille babyputen heter Candide Pute Panda Baby.

OLYMPUS DIGITAL CAMERATrekket til stelleputen er også nytt, det kunne jeg gjerne ha kjøpt litt tidligere – både praktisk og fint synes jeg. Fra Liewood det også!

Teppet med skymotiv er fra Johanibali, pleddet med pompoms er fra by Nouq, wallstickers fra Stickstay og kaninlampe/stol fra Mr Maria Queeboo. Jeg tror det meste er fra Jollyroom, Minikids, Monolo og Carmell 🙂

Det beste med å ikke være gravid etter en graviditet

– Det er sååå fantastisk å kunne sove på magen! Generelt kan jeg sove godt i hvilken stilling som helst, uten at det er noe som presser eller gjør vondt. Det gjelder forøvrig også når man bare skal slappe av på sofaen, det er ganske fantastisk å kunne bevege seg fra én stilling til en annen uten å puste og pese som en strandet hval. Dessuten våkner jeg aldri av leggkramper midt på natten/morgenen, og det gjorde jeg ofte som høygravid.

– Å få energien tilbake. Man kan bli sliten av å være mamma, men det kan ikke helt sammenlignes med å være gravid – og såvidt orke å gå opp en trapp (nå vet jeg ikke hvordan det er å ha kolikkbarn da, så jeg går utifra meg selv her). De første tre månedene som gravid er gjerne de aller verste og kanskje lette å glemme, men jeg husker hvor trøtt, elendig, kvalm og uggen jeg følte meg.

– HORMONENE. Ok, så finnes fortsatt pms. Men det er forskjell på noen dager i måneden kontra å være en tikkende bombe 24/7.

– Alle bekymringene om hva som foregår inne i magen, den forferdelige følelsen av å plutselig tenke at «nå er det lenge siden jeg har kjent bevegelse», og bli panisk stresset over det. Tanker om at man går rundt med en baby i magen som kanskje kan dø eller være alvorlig syk, det er forferdelig. Bekymringene fortsetter jo senere også – men det er noe annet når du kan SE barnet ditt og holde det i armene dine.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA– Jeg slipper å tenke på alt jeg ikke kan/bør spise eller drikke. Som gravid fikk jeg ekstra lyst på alt man ikke skal få i seg, sånn som salami og spekeskinke. 9 måneder er leeenge uten en eneste ost&vin-kveld, en digg indrefilet stekt medium og ikke welldone, og nå kan jeg drikke så mye koffein (pepsi max) jeg vil uten å måtte tenke på at det er en baby som kan reagere på det.

– Å føle at man har fått kroppen sin tilbake, og ikke dele den med noen. Å kunne passe inn i alle klær igjen, og slippe følelsen av å være så tung og stor.

– Det er ingen begrensninger på badstu, massasje eller boblebad. Ikke at det pleier å være en del av hverdagen min akkurat, haha. Men under både min første og andre graviditet var jeg på The Well og der følte jeg ikke det var så mye jeg turte å gjøre (siden det var før den magisk 12-uker-grensen).. Så ja, jeg dusjet… og tok fotbad.

– Å slippe kynnere. Jeg har nesten glemt hvor mange kynnere jeg hadde, og hvor ofte jeg måtte avlyse planer fordi jeg hadde så vondt i magen – såpass vondt at jeg ikke orket å gå, bare ligge stille.

– Men det aller, aller beste er å vite er at kroppen min fungerer, den har blitt gravid og fullført et svangerskap og jeg har fått verdens beste belønning. Jeg skulle egentlig ønske at jeg visste hva som ventet meg, fordi det er umulig å forestille seg når man går gjennom det for første gang. Tenk at det frøet som vokste inne i magen min endte opp med å bli dette lille mennesket her <3

mamms-

Sander sin navnefest

Annonse: Sponset kameraOLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERAI går hadde vi Sander sin navnefest og det var så koselig! I tillegg til våre egne utemøbler lånte vi en del fra broren min, og været var heldigvis såpass fint at man kunne sitte ute. Ellers hadde det nok blitt i trangeste laget, så det var flaks! Vi fikset og ordnet mesteparten uken før, og siden hele lørdagen gikk bort til familiebursdag ble det cupcakes-baking & pynting på meg til laaangt på natt. Så glem det jeg skrev om at jeg skulle bli flink til å bake, det har jeg langt opp i halsen akkurat nå. Men jeg synes det ble bra, og tror det falt i smak! Neste gang dropper jeg å lage 50 stk og stopper ved femten.. Den ostekremen tror jeg man kan finne spor av på alle vegger og gulv fra kjøkkenet til badet. Uansett – Her er kakebordet!

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERAJeg synes det ble så fiint! Denne kaken er ikke bare det søteste jeg har sett, men den var sååå himla god i tillegg. Kanskje beste jeg har smakt, den var så moist og fylt med sjokolademousse og bringebær. NAM! Tror jeg må fryse ned litt av restene.. og det gjorde vi ikke engang med bryllupskaken vår.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERAAlle barna (og kanskje noen voksne?) synes det var stas med candy-bar, og til slutt endte de opp nede i tv-stuen med Vaiana på Netflix og hver sin lille godtepose <3

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Donutsene er min favoritt! Jeg gjemte unna et par på slutten av dagen, og det ble frokosten min i morges..

OLYMPUS DIGITAL CAMERAMen aller først hadde vi jo såklart litt mingel og matservering, vi hadde satt opp grillstasjon nede i hagen der Emil grillet hamburgere og pølser, og så hadde vi bestilt litt diverse catering i tillegg til noe hjemmelaget.

IMG_1982_Facetune_27-08-2018-11-39-37OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERASander fikk så mye fint! Koselige bøker, møbler, kunst, barneservise og personlige ting. Jeg elsker dette bildet som kusinen til Emil hadde laget til han:

IMG_1981_Facetune_27-08-2018-11-40-08

IMG_2064_Facetune_27-08-2018-12-26-34IMG_2066_Facetune_27-08-2018-12-26-53Nå vet vi hvertfall at familiene våre ønsker at han skal bli en belest liten gutt… 😉 Mamma leste masse for meg da jeg var liten og jeg har alltid gledet meg til å gjøre det for mine barn. Da Sander var 1 uke gammel meldte jeg han faktisk inn i bokklubb, men foreløpig er han mest interessert i å spise på dem..

OLYMPUS DIGITAL CAMERAPå dager som dette prøver jeg være ekstra flink til å dokumentere med masse bilder, og nå er jeg snart i mål med å lage neste album!

IMG_1973_Facetune_27-08-2018-11-40-58Olympus E-M10 Mark III

IMG_1969_Facetune_27-08-2018-11-42-27Kameraet mitt fra Olympus er helt genialt både til å ta bilder og til å filme med, og på 1-2-3 har jeg overført bildene direkte fra kameraet til telefonen og så kan jeg sende det videre til gjestene, uten å måtte styre med å involvere data og minnekort. Dessuten er det såpass enkelt å bruke at det er lett gi videre til andre «ikke-kameravante-personer». Men det beste er hvor lite og lett det er. Alle de tunge speilreflekskameraene mine ligger på loftet og dem har jeg aldri bruk for lenger 🙂 Etter at jeg ble voksen har jeg sjelden gjort noe annet enn å ha bilder liggende på mobilen/dataen, men nå har jeg fremkalt SÅ mange av dem – og laget både babyalbum, bryllupsalbum og et megastort album med bilder fra julen 2016 – sommeren 2018, som Emil fikk i gave av meg på bryllupsdagen. Og det er SÅ mye koseligere å kunne se på fysiske bilder enn gjennom en skjerm.

OLYMPUS DIGITAL CAMERADet har allerede tikket inn en del spørsmål om hvor bildeklypene med hjerter er kjøpt, og de fant jeg på Honeyoak. All pynten er enten derfra eller fra Festkompaniet (de fører mye av de samme produktene)

Nå har jeg akkurat lagt Sander for kvelden, han er litt trøtt etter to dager med familieselskap og mye oppmerksomhet (selv om han ELSKER å bli kastet fra fang til fang, haha). Så nå skal vi finne en serie eller film å sette på og spise litt rester fra gårsdagen.

Når babyen skal sove på eget soverom

Da Sander var helt nyfødt tenkte jeg at han skulle få sove inne på rommet vårt til han var seks måneder. Minst! Kanskje ett år. Bare tanken på at han ikke skulle ligge i sengen rett ved siden meg av føltes usannsynlig, han er jo gutten min, jeg vil ha han nære meg hele tiden! Det som er så rart er at jeg elsker han enda mer i dag, det skulle ikke vært mulig.. Men for hver dag er det som om han blir enda viktigere og jeg hadde ikke klart å puste uten, det gjør vondt i hjertet bare tanken på at han ikke skal ha det bra. Og sånn har jeg jo følt det hele veien.

22222Jeg kjente den følelsen av eksplosiv kjærlighet med én gang, likevel føles det ut som om det fortsetter å vokse inni meg for hvert sekund. Det nærmeste jeg kan sammenligne det med må være å være dødsforelska i en fyr, når man ikke klarer å få personen ut av hodet, går rundt og bare smiler av sine egne tanker og kjenner at det kribler i magen av spenning og lykke.

Sånn synes jeg det er å være mamma, bare enda bedre, for det er ingenting jeg ikke ville gjort for dette vesenet her. Det er som om jeg har fått en ny kroppsdel jeg ikke visste at jeg manglet, og så skal han plutselig ikke sove rett ved siden av meg??

333333Litt etter at han fylte fire måneder bestemte vi oss for å begynne med det her hjemme – men vi har jo vært en del på hytta, så foreløpig har det ikke blitt så altfor mange netter. Men det har gått så mye enklere enn hva jeg trodde. Når det er leggetid bader vi han annenhver kveld, og melken drikker han i sengen på vårt soverom. Så bærer jeg han inn på rommet ved siden av, legger han i sengen, gir han smokken og går ut.

Det er jo ikke alltid han sovner like raskt, som regel venter jeg litt utenfor og går inn et par ganger når smokken faller ut, men han pleier å være ganske trøtt. Jeg har tenkt til å kjøpe en større seng (han har blitt så lang!), men jeg tenker det vil føles ekstra trygt for han å fortsette å sove i den samme sengen en stund til. Tror kanskje jeg overtenker det litt, for han virker egentlig veldig trygg i seg selv, men for mange forandringer på én gang er sikkert ikke helt optimalt.

11111Den eneste forskjellen etter at vi flyttet han inn på rommet sitt er at han sover bedre. Jeg vet at han våkner flere ganger i løpet av natten og roer seg selv, men da vi hadde han på vårt soverom måtte vi alltid være musestille når vi selv skulle legge oss, fordi han pleier å være inne i en «lett» sovefase på den tiden. Det har absolutt ikke vært et problem, men jeg tror at nå som han sover på sitt eget rom blir han mindre forstyrret av oss (jeg ser for meg at vi lager mange lyder i søvne, slenger dynen rundt omkring osv, haha).

Jeg er glad for at veggene mellom soverommet ikke er så tykke, og at han ligger helt inntil oss bare med en vegg i mellom. Jeg hører han nemlig like godt både med og uten babycall, så det er litt beroligende ettersom han har blitt så glad i å snu seg på magen (da lager han jo MYE lyd, så foreløpig er det umulig å ikke våkne av det). De siste ukene før vi flyttet han til eget soverom pleide han å våkne litt tidligere, men nå sover han plutselig to timer lengre igjen. Vet ikke om det har noe med rombyttet å gjøre da, men foreløpig har det hvertfall vært en positiv erfaring.