Lillebror

Magefølelsen stemte, så det er altså en liten gutt vi venter på!

I uke 13 var vi på ultralyd og da tippet hun faktisk jente, men det tok jeg ikke helt innover meg. Så selv om det var som vi trodde, så reagerte jeg litt rart etter den siste ultralyden. Noe jeg har dårlig samvittighet for nå. Det er veldig individuelt hvor mye man tenker på, eller i det hele tatt bryr seg om, kjønn – men i mitt tilfelle hadde jeg innerst inne håpet litt på jente denne gangen. SÅ politisk ukorrekt å si! For det betyr ikke at jeg ikke vil ha en gutt til. Det er helt fantastisk med gutter og jeg elsker å være guttemamma. Jeg har nok bare alltid sett for meg at jeg kom til å få en datter også. 

Så da vi fikk bekreftelse på at vi venter en gutt til, gikk det opp for meg at det mest sannsynlig ikke kommer til å skje, og det var litt rart. Jeg tror ikke det er noe «bedre» med jenter enn gutter, jeg tror ikke man får et bedre forhold til en datter enn en sønn, MEN jeg har alltid ønsket meg et mor-datter-forhold som jeg har hatt med min mamma. Sikkert fordi jeg er jente selv?

Dette er tanker jeg tror noen kan kjenne seg igjen i, mens andre vil bli sjokkerte og krenket. Fordi det er jo ikke «lov» å håpe på et kjønn mer enn det andre. Man skal for all del være takknemlig så lenge man er så heldig at man kan bli gravid og få et barn. Og selvfølgelig er jeg veldig takknemlig for det! Hadde vi brukt lang tid med prøving og slitt med å bli gravide hadde helt sikkert ikke disse tankene engang streifet hodet mitt, men det gjorde det altså.. Uansett. Jeg tror det blir suuuperkoselig for både Sander og Nemo å få en lillebror, og ikke minst praktisk for oss ettersom alt kan arves. Jeg er sikker på at den lille gutten vår er helt perfekt akkurat som han er. På én måte synes jeg også at det er fantastisk med en gutt til, jeg er tross alt vant til gutter 🙂

Det er mer tanken på at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å oppleve å få være jentemamma også – den følelsen måtte jeg la synke litt ordentlig. Hva er grunnen til at jeg har tenkt at det er viktig for meg å bli det? Det handler ikke om overfladiske ting som kjoler eller dukker, men kanskje mer om identifisering og interesser (selv om man uansett ikke har noen garanti for sånt). Men jeg klarte egentlig ikke å finne noen gode grunner for hva jeg følte, for alt handler i bunn og grunn om personlighet og ikke kjønn.

Og dette er jo ikke noe man snakker høyt om. Fordi det kan være så sårende for andre å høre, man fremstår bortskjemt, egoistisk og utakknemlig. Det finnes tross alt så mange som ikke kan bli gravide, så mange som mister barna sine, barn som blir født med sykdommer og har spesielle utfordringer. Likevel tror jeg ikke det er helt unormalt å ha noen sånne tanker inni seg, og man må få lov til å eie de følelsene man har. Og så går det – etter min erfaring – fort over.

Nå har vi funnet det perfekte guttenavnet til babyen i magen, og jeg blir helt varm inni meg når jeg ser for meg den lille gjengen vår. Jeg føler meg veldig, veldig heldig, og jeg gleder meg til familien vår blir «komplett». Forhåpentligvis blir de mammadalter alle sammen <3

Gravid igjen – 6 mnd etter fødsel <3


11. september 2018
I dag skulle jeg fått mensen, men i stedet sitter jeg her med en graviditetstest hvor det står Gravid 2-3 uker på. Jeg har ikke fortalt det til Emil enda, og det er egentlig ganske utrolig at jeg klarte å holde det for meg selv i natt. I går kveld før vi la oss snek jeg meg til å ta en test da han gikk ned for å pusse tennene, og rakk akkurat å se at det lyste to streker til meg, før jeg gjemte den i en skuff og gikk ned selv. Jeg lå våken nesten hele natten.. Denne gangen har jeg nemlig lyst til å fortelle han det på en annen måte enn sist, men jeg er jo ikke den personen som klarer å holde sånt for meg selv.. Eller, tydeligvis er jeg det, for nå har det gått tolv timer og jeg har ikke sagt det enda. Men aller først var jeg nødt til å SE ordene «Gravid», svart på hvitt, så i dag tidlig tok jeg med meg Sander på apoteket rett etter at det åpnet, kjøpte en digitaltest og dro hjem igjen. Og nå har jeg fått det svart på hvitt. Gravid. Likevel klarer jeg ikke helt å tro det, men det går sikkert opp for meg snart.

Foreløpig har jeg ingen symptomer. Grunnen til at jeg bestemte meg for å ta en test i går var fordi jeg plutselig stusset over at jeg ikke har kjent noe til PMS denne måneden (har vært i mye bedre humør enn vanlig, haha). Nå krysser jeg bare fingrene for at denne graviditeten skal gå greit. Jeg vet jo mer om hva som venter meg, likevel kan det jo hende dette svangerskapet blir noe helt annet enn første. HERREGUD. Sander skal bli storebror. Han er litt under seks måneder og jeg er allerede 4 uker gravid ifølge Preglife-appen min. Nemo skal få enda et søsken, han som allerede har tre brødre. Og Emil skal bli trebarnspappa. Ca to måneder etter at Sander fyller ett år kommer det en lillebror eller lillesøster. Om vi er så heldige at alt går bra denne gangen. Åh, nå kommer alle bekymringene til å doble seg igjen. Og rekker jeg i det hele tatt å begynne å jobbe igjen før jeg skal ut i ny permisjon?

Nå er jeg ganske utålmodig på å fortelle det til Emil, men jeg har lyst til å ta et polaroidbilde med Sander som holder graviditetstesten, skrive et kort og gi det til han som en overraskelse senere i kveld. Dette er HELT sykt. Nå kommer kolikkbabyen, jeg lover dere… Tenk at jeg er så heldig som skal få bli mamma til et lite menneske til.

<3

OLYMPUS DIGITAL CAMERADet er ikke så ofte jeg tenker på det lenger, at Sander egentlig er tvilling. Eller, det blir kanskje feil å si – ettersom det aldri kom så langt at det hadde vært levedyktig. Men i går ble jeg liggende og tenke litt på det. Selv om vi har fått en veldig rolig, glad og «enkel» baby, så er det flere ganger jeg har tatt meg selv i å si høyt «åh, vi kan være glad vi ikke fikk to likevel..» Jeg hadde nok gått inn i sjokkmodus dersom jeg hadde blitt tvillingmamma. Men innerst inne så mener jeg det jo ikke helt. Jeg vet jo at dersom vi hadde fått det, så hadde vi elsket begge to og det hadde vært utenkelig å skulle miste en av dem. Sånn er det når man først har fått barn. Men sånn ble det ikke, og jeg tenker ikke så ofte på det, annet enn at jeg innimellom lurer på om den andre ville vært gutt eller jente, om de hadde lignet eller ikke.

Hadde vi ventet til den offentlige ultralyden i uke 19, så hadde vi aldri visst at det hadde vært tvillinger engang. Den ene bare forsvant, eller gikk i oppløsning, jeg merket i alle fall ikke noe til det på kroppen, og det er jeg egentlig glad for. Og så var jeg jo heldig som hadde én igjen – en som virket helt frisk og med et hjerte som fortsatt slo. Det tenkte jeg faktisk mye på de første ukene etter ultralyden i uke 6: nå var sjansen hvertfall litt større for at vi fikk beholde en av dem. Likevel ble jeg utrolig lei meg da det faktisk skjedde, det var en sorg over enda et lite liv jeg ikke skulle få bli kjent med. Da hadde jeg jo allerede gått gjennom en spontanabort, det skjedde i uke 11 sånn helt plutselig. Spontanabort er vanlig, men jeg visste ikke helt hva det gikk ut på, og det hadde vært umulig å forberede seg på det. Jeg vet ikke hvordan det er å oppleve det tidligere, eller senere for den saks skyld, men det var ikke sånn at jeg gikk på do og kjente en liten klump «falle ut», eller at det blødde litt. Jeg hadde ikke vondt i magen på forhånd, jeg kjente ikke på noen forvarsler, plutselig ble det bare vått og jeg gikk på do. Og så sluttet det aldri. Jeg satt der og så ned på at det bare rant og rant, og følte meg fanget fordi det aldri ble ferdig. Jeg beveget meg over i dusjen (anbefales ikke), og måtte til slutt bare hive mengder med dopapir ned i undertøyet, ta på meg flere truser og to par bukser, og få kommet meg til legevakten, som sendte meg videre til sykehuset.

Det blødde så ekstremt mye, et helt døgn i strekk. På Ullevål fikk jeg medisin som skulle sørge for at kroppen kvittet seg med alt, og da startet smertene på ordentlig. Men i tillegg til oppkast og sinnsyke magesmerter som jeg aldri fikk pause fra, så måtte jeg hele tiden frem og tilbake til do, kjenne hvordan det rant ut av meg, bytte bind, legge meg ned igjen, tilbake på do – og sånn fortsatte det hele natten. Blodet var både rennende og klumpete, og det var det det ekleste jeg har vært med på i hele mitt liv.

Jeg sov ikke et sekund. Det var fysisk vondt, men i tillegg forsvinner alle drømmene og planene for fremtiden som man har skapt seg. Spesielt som førstegangsgravid er det vanskelig å tenke på noe annet enn det som skjer inne i kroppen den første tiden. Det klarte hvertfall ikke jeg, det tok opp absolutt alle tankene mine disse elleve ukene. Jeg sjekket gravid-appen på telefonen morgen og kveld, og gjerne et par ganger ekstra i mellom der også. Det beste var å gå inn i en ny uke, når teksten plutselig hadde oppdatert seg og man kunne lese at det lille vesenet hadde økt noen cm i størrelse. Man planlegger alt som skal skje 9 måneder frem i tid. De tre første månedene er ikke bare de mest usikre, men også de månedene man er på sitt trøtteste og kvalmeste. Og selv om det er kjipt med småplager og symptomer – så er det jo nettopp det, symptomer – og man ser for seg en belønning til slutt. Når den belønningen ender opp med ingenting, føles det ganske tomt.

Det er faktisk det beste ordet for å beskrive det, for jeg har aldri følt meg så tom som etter den spontanaborten. Dessuten mistet jeg så mye blod (og jern) at jeg var sengeliggende i en uke etterpå, og kunne ikke reise meg uten at alt svartnet. Men, jeg er heldig som ikke har opplevd det flere ganger, jeg har aldri tatt eggløsningstester eller hatt problemer med å bli gravid og jeg sitter jo her i dag med verdens nydeligste barn. Jeg kan bare se for meg hvor mange som går gjennom lignende opplevelser som meg, kanskje flere ganger og mye verre situasjoner, og som dealer med det nesten helt alene. For selv om det er mange som opplever det, så er det kanskje ikke noe man snakker så høyt om. Eller går inn på detaljer rundt.

Da jeg lå der på sofaen og hadde det helt jævlig, gjorde jeg ikke annet enn å google. Jeg ville lese om andre som hadde opplevd det samme, eller mest mulig likt som meg. Jeg vet ikke hvorfor, men det var en slags trøst i det – så det er derfor jeg skriver dette innlegget. Akkurat når man opplever det, så hjelper det ingenting å høre at «det er sånn kroppen funker, den fikser opp i det når noe er galt». Fordi man vil jo ikke at noe skal være galt i utgangspunktet. Men jeg er selvfølgelig glad for at det heller skjedde i første trimester enn rett før termin, selv om jeg ikke klarte å tenke det akkurat den første tiden. Det er enklere når man har fått det mer på avstand. Jeg har ikke vært mye lei meg i ettertid, jeg kom meg videre fra det ganske fort, selv om det var en del netter i begynnelsen hvor jeg lå og gråt, først og fremst fordi jeg synes den overgangen fra gravid til ikke-gravid på ett døgn var litt vanskelig. Og fordi det var så mange visuelle minner rundt hele opplevelsen – noe jeg fortsatt kan bli litt kvalm av å tenke på i dag. Men jeg er så heldig som har blitt mamma, det er jeg så takknemlig for hver eneste dag. Og kroppen min fungerer, selv om jeg har hatt en spontanabort og en missed abortion, så er det ikke noe galt med meg. 

Man skal aldri tenke at det er sin egen skyld om man opplever noe sånt, selv om jeg har tenkt det selv. Og hvis man kjenner at man ikke klarer å komme seg videre fra det, så er det viktig at man prøver å snakke om det. Jeg tenker at selv om det kan være ubehagelig å dele så personlige ting med andre, så er det noe veldig fint med akkurat den åpenheten – det kan dessuten bidra til at flere andre også åpner seg, og ensomheten rundt det blir litt mindre <3

Nytt på barnerommet

Dere husker kanskje at jeg skrev at Sander begynte å sove på sitt eget soverom da han var rundt 4 mnd gammel. Veel, vi endte opp med å flytte han tilbake igjen, sikkert en blanding av at jeg tok til meg noen av kommentarene jeg fikk – men også at han snudde seg mye til magen en periode, og jeg ble mindre stresset av å ha han inne på vårt rom.

Uansett, nå har vi fått på plass den nye sengen hans! Og jeg skulle gjerne sovet i den selv, synes den er så fin. Tenker at han skal få teste å sove her i natt, og så ser vi an hvordan det føles 🙂

sebraseng2sebra-seng3

sebra-seng1

Sengen er fra Sebra, det samme med sengehimmelen. Stjernegirlandere, uroen med måne og den hvite stjerneputen er fra Cotton & Sweets. Den blå stjerneputen er fra Fayne og den lille bamseputen fra Fabelab. Sengekant/puten med panda er fra Liewood og den lille babyputen heter Candide Pute Panda Baby.

OLYMPUS DIGITAL CAMERATrekket til stelleputen er også nytt, det kunne jeg gjerne ha kjøpt litt tidligere – både praktisk og fint synes jeg. Fra Liewood det også!

Teppet med skymotiv er fra Johanibali, pleddet med pompoms er fra by Nouq, wallstickers fra Stickstay og kaninlampe/stol fra Mr Maria Queeboo. Jeg tror det meste er fra Jollyroom, Minikids, Monolo og Carmell 🙂

Det beste med å ikke være gravid etter en graviditet

– Det er sååå fantastisk å kunne sove på magen! Generelt kan jeg sove godt i hvilken stilling som helst, uten at det er noe som presser eller gjør vondt. Det gjelder forøvrig også når man bare skal slappe av på sofaen, det er ganske fantastisk å kunne bevege seg fra én stilling til en annen uten å puste og pese som en strandet hval. Dessuten våkner jeg aldri av leggkramper midt på natten/morgenen, og det gjorde jeg ofte som høygravid.

– Å få energien tilbake. Man kan bli sliten av å være mamma, men det kan ikke helt sammenlignes med å være gravid – og såvidt orke å gå opp en trapp (nå vet jeg ikke hvordan det er å ha kolikkbarn da, så jeg går utifra meg selv her). De første tre månedene som gravid er gjerne de aller verste og kanskje lette å glemme, men jeg husker hvor trøtt, elendig, kvalm og uggen jeg følte meg.

– HORMONENE. Ok, så finnes fortsatt pms. Men det er forskjell på noen dager i måneden kontra å være en tikkende bombe 24/7.

– Alle bekymringene om hva som foregår inne i magen, den forferdelige følelsen av å plutselig tenke at «nå er det lenge siden jeg har kjent bevegelse», og bli panisk stresset over det. Tanker om at man går rundt med en baby i magen som kanskje kan dø eller være alvorlig syk, det er forferdelig. Bekymringene fortsetter jo senere også – men det er noe annet når du kan SE barnet ditt og holde det i armene dine.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA– Jeg slipper å tenke på alt jeg ikke kan/bør spise eller drikke. Som gravid fikk jeg ekstra lyst på alt man ikke skal få i seg, sånn som salami og spekeskinke. 9 måneder er leeenge uten en eneste ost&vin-kveld, en digg indrefilet stekt medium og ikke welldone, og nå kan jeg drikke så mye koffein (pepsi max) jeg vil uten å måtte tenke på at det er en baby som kan reagere på det.

– Å føle at man har fått kroppen sin tilbake, og ikke dele den med noen. Å kunne passe inn i alle klær igjen, og slippe følelsen av å være så tung og stor.

– Det er ingen begrensninger på badstu, massasje eller boblebad. Ikke at det pleier å være en del av hverdagen min akkurat, haha. Men under både min første og andre graviditet var jeg på The Well og der følte jeg ikke det var så mye jeg turte å gjøre (siden det var før den magisk 12-uker-grensen).. Så ja, jeg dusjet… og tok fotbad.

– Å slippe kynnere. Jeg har nesten glemt hvor mange kynnere jeg hadde, og hvor ofte jeg måtte avlyse planer fordi jeg hadde så vondt i magen – såpass vondt at jeg ikke orket å gå, bare ligge stille.

– Men det aller, aller beste er å vite er at kroppen min fungerer, den har blitt gravid og fullført et svangerskap og jeg har fått verdens beste belønning. Jeg skulle egentlig ønske at jeg visste hva som ventet meg, fordi det er umulig å forestille seg når man går gjennom det for første gang. Tenk at det frøet som vokste inne i magen min endte opp med å bli dette lille mennesket her <3

mamms-