Ok, da er det offisielt… Jeg har fått meg en ny bestevenn! Og kjæreste.

Alt jeg trenger å si er at han er fantastisk, matcher meg på absolutt alle måter og får meg til å føle meg som verdens lykkeligste. Har aldri møtt en gutt jeg har klikket så bra sammen med fra første stund, som jeg kan snakke med i timesvis uten å gå tom for samtaleemner… Og som jeg bare har det så sinnsykt gøy sammen med! Det føles som om vi har kjent hverandre hele livet.

Jeg som hadde store planer om å starte 2012 som singel… Men er det ikke alltid litt sånn at kjærligheten kommer når du minst forventer det? Og jeg ser ikke poenget med å skulle risikere å miste noe så sjeldent og fint, bare fordi jeg ikke hadde planlagt det sånn. Jeg er så glad! De erfaringene jeg har hatt frem til i dag har gitt meg et mye bedre perspektiv på hva slags grunnlag et forhold trenger å bygges på. Og så er han jo bare det mest fantastiske mennesket jeg noensinne har møtt, med en utstråling og personlighet som setter meg helt ut.

Og det fine med dette, er at jeg ikke hadde noe ønske om å gå inn i et nytt forhold. Jeg husker hvordan jeg som sekstenåring var mer forelsket i selve forelskelsen, og kunne ignorere alt som føltes feil. Nå er det er ingenting som skurrer. Det er ingenting som burde vært annerledes. Hvis jeg lager en liste med alle de egenskapene jeg ønsker at drømmemannen skal ha, så er det HAN jeg beskriver. Finnes det egentlig noe bedre enn det?

♥