Nå er det altfor lenge siden forrige runde med Confession Time, folkens! Men jeg syns søndag kveld er et fint tidspunkt å ha det på. Det er som regel da man faktisk har tid til å kjenne litt på følelsene sine, og hvordan man egentlig har det.
Kort fortalt, til dere nye lesere, så dreier CT om at dere får lufte tankene deres i kommentarfeltet. Dere velger selv om dere vil stå frem med navn og bloggadresse, eller helt anonymt. Poenget er å skrive rett fra hjertet, hva dere går gjennom for tiden og om dere har det bra eller ikke. Brutalt ærlig, ingenting er for lite eller stort. Har du dårlig samvittighet for noe, er du ulykkelig forelsket, ensom eller føler du at du svever rundt i en rosa boble? Fortell!
Av og til trenger man virkelig å sette ord på følelsene sine. Så jeg håper dere griper muligheten til å skrive selv, eller bare lese andres historier. Kanskje det er flere som går gjennom noe tilsvarende som deg?
De tidligere rundene kan dere lese her, her, her, her og her.
Klem til dere alle ♥
jeg er redd.
redd for at jeg får det slik som mange her beskriver, spiseforstyrrelser, depresjoner, angst. orker ikke det igjen.
redd for å leve, for å gjøre noe feil og misforstå.
redd for å miste vennene mine, redd for å aldri få kjæreste.
redd for å ikke ha det bra, og redd for å ikke ha det vondt nok til at folk skal synes at jeg er interessant.
redd for å bli voldtatt, redd for å bli avvist, redd for å bli elsket, redd for å elske.
Mest redd for å elske meg selv..
Boka The Secret og The Power har gjort meg til et bedre menneske. Jeg tenker kun positivt om selv, jeg tenker positivt om andre og jeg vet at jeg kan få alt jeg ønsker meg.
pappa bryr seg ikke om meg, og vil ikke ha meg i livet sitt. han flyttet uten å fortelle meg det.
Opplevd dette selv, har en far som ikke bryr seg om at jeg eksisterer. Det er utrolig vanskelig, men tid leger alle sår og jeg er sterkere enn jeg var før. Hans fravær har gjort meg til en sterkere kvinne og et mer modig og ansvarsfullt menneske.
har det slek sjøl, men her er det mamma. ho har berre slutta å villa ta kontakt med meg, fordiom ho bur to min vekke fra huse mitt. og det ødelegge meg totalt..
Samme her… utrulig trist å sjå han køyre forbi meg på gata medan han stirra på meg, og kanskje forsøke seg på et lite smil. Men fortsatt køyre han vidare.
Jeg føler jeg er alene, jeg føler meg såret. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Jeg skal flytte.. igjen. Til et annet sted i samme bygd. En leilighet sammen med mamma, helt uten pappa. Dette tenker jeg på hver eneste dag som går. Jeg kjenner jeg blir dårlig og kvalm av å være nær pappa. Det er vondt å føle det sånn når jeg alltid har vært så pappa-dalt. Når jeg står opp om morgenen og klar til å bli kjørt på skolen av pappa, gruer jeg meg bare til å bli hentet av han igjen etter skolen igjen.
Jeg har også møtt en gutt. Han bor 5 min unna meg, går på en annen skole og er ett år eldre enn meg. Jeg møtte han 28.mars når jeg bare skulle møte en god venninne jeg ikke hadde sett på lenge. Vi satt og pratet, og jeg hadde tapt anrop av mamma, så jeg måtte ringe henne opp igjen. Jeg gikk da for å snakke med henne. Og når jeg var ferdig med den samtalen,gikk jeg tilbake og innen den tiden jeg var borte, sa han noe fint om meg. Men han sa til venninnen min at hun skulle ti stille. Da jeg kom hjem igjen den dagen, la jeg han til som venn på facebook. Han godtok venneforespørselen. Dagen etter sendte jeg en melding til venninnen min om hva han sa om meg. Han hadde sagt at han syntes jeg var fin. Da jeg kom hjem igjen, sendte jeg en meld til han på chatten på facebook, der det stod: “så du synes jeg er fin altså”. Han skrev: “så *** sa det til deg? xD”. Jeg svarte: “selvfølgelig :)”, og han: “men du er jo fin da <3". Det ble etterhvert flere hjerter, MANGE hjerter. Vi chatta sammen nesten hver dag. Han kalte meg for "pus", og han ville at jeg skulle kalle han for "pus" også, så da gjorde jeg det. Han begynte etterhvert å kalle meg for "jenta mi"(han skriver det i nesten hver setning) og han sier at han er glad i meg og at han elsker meg, og at han savner meg. Vi har kjent hverandre i akkurat 3 uker i dag.
Han har ikke vært pålogget siden fredag, og jeg er inne på profilen hans 1000 ganger hver dag. Jeg kjenner at jeg savner han, det å snakke med han. Jeg har tatt bilder med mobilen min av alle face-samtalene våre. Så når jeg skal legge meg, hører jeg på deppe-musikk og ser på de bildene, mens jeg gråter. Han sier også at han liker meg og at han håper det blir noe mellom oss. Jeg vil så gjerne bli sammen med han, men det eneste som stopper meg er at han er en del lavere enn meg. Noe som gjør at jeg er misfornøyd med kroppen min, hater at jeg er så høy.
Av alt dette som jeg tenker på hver dag, har jeg ikke matlyst. Det eneste jeg spiser hver dag er middag, og det er ikke så mye. Jeg kjenner jeg blir kvalm når jeg får noe som helst mat i munnen, unntatt sjokolade og godteri. Jeg blir så kvalm, og jeg er så sulten heeeele tiden.
Dessverre, så har jeg startet med selvskading. Jeg tar en pinsett og drar den over årene mine på hånden. Det er hvertfall ikke så ofte jeg gjør dette og jeg tror heller ikke at jeg får arr. Men jeg har skorper der.
Jeg orker ikke dette mer og jeg er så sliten. En tanke jeg tenker ofte er: "jeg vil dø"…
Hilsen en deprimert 13-åring :/
Litt deprimert av og til. Spesielt oppå vekta. Jeg prøver nå å gå ned, men har ikke gått helt som planlagt, bare 2 kg ennå, og 1 mer enn jeg hadde håpet på
Jeg er forvirret. Hele tiden. Jeg mener jeg har et fantastisk liv, men jeg er forvirret. Jeg prøver hele tiden å finne feil ved meg selv og pirke på. “jeg burde bli mer ydmyk”. “Jeg burde være med venninne”, “jeg burde være mer stille og yndig”, “jeg burde være mer hemmelighetsfull”. Kan jeg ikke bare legge meg til ro med at jeg er slik jeg er???? Jeg vil alltid være sånn og sånn og ender opp med å være forvirret. I tillegg baksnakker jeg altfor mye! Jeg er en smart jente, men føler en trang til å snakke stygt om andre. Dette er en av tingene jeg vil endre. Men som jeg ikke får til. FY!!!!
På fredag skulle jeg på spinning, men fant ingen løpebukser i mitt skap, så skulle finne en i mamma sin skuff. Nederst i skuffen lå det en bok hvor det stod privat. I og med at jeg og moren min har hatt våre opp og nedturer valgte jeg å åpne boken for jeg ville vite hva hun egentlig synes om meg… Etter å ha lest en 10-15 sider hvor hun hadde mye depressive tanker finner jeg: “hjelp meg å komme ut av dette ekteskapet”… jeg fikk helt sjokk! det var ikke noe jeg hadde forventet i det hele tatt.. og videre stod det ting som “husk å sskrive ut separasjonspapirer” o.l. Dette er datert i desember, og foreldrene mine har aldri nevnt noe om det verken til meg eller søsteren min. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg kan jo ikke si til mamma at jeg har lest dagboken hennes! Det siste året har vell egentli alt hopet seg opp.. Det kommer bare nye ting hele tiden, det siste året har vert så utrolig hardt! Jeg synes det er så utrolig hardt å snakke om alt som skjer i livet mitt, så jeg bare holder det for meg selv å later som om alt er greit. Men nå kjenner jeg at å gjemme problemer unna ikke er noen løsning… for nå sitter jeg full med depressive tanker og vet virkelig ikke hvordan jeg skal takle alt!
Den første, store kjærligheten.
Hvorfor er jeg ikke lykkelig?
Jeg burde jo være det.
Jeg har en fantastisk kjæreste
som gir av hele seg og overøser meg med kjærlighet.
Jeg vet ikke om det jeg gir tilbake kommer fra hjertet, eller om det er ord og handlinger jeg tvinger frem i et forsøk på å gi ham det han fortjener.
I stedet for lykke føler jeg en sorg.
En sorg over å ha mistet min store kjærlighet.
Jeg blir så sint på meg selv for at jeg ikke klarer å glemme. Alt jeg vil er å glemme. Eller å få ham tilbake. Jeg vet ikke. Han er den som har gjort meg lykkeligst, men samtidig den eneste som kan få meg til å gråte meg i søvn.
Sammen for alltid. Det var planen.
Sakte men sikkert gled vi fra hverandre. Han sluttet å se på meg, ville ikke snakke. Lot meg gråte uten å si noe, ga ingen trøst. Jeg visste jeg fortjente bedre, men ville så gjerne at han skulle innse hva vi hadde, hva han kunne miste.
Jeg orket ikke mer, ga opp. Sa ordene som burde vært sagt for lenge siden. Ville han skulle se hva han nå hadde mistet.
Tiden har gått. I to år har jeg grått. Så inderlig ønsket å komme meg videre. Alle tror jeg har klart det. For det er det jeg sier.
Jeg vil så gjerne være lykkelig. La meg selv ta i mot den kjærligheten kjæresten min gir meg, og klare å gi det samme tilbake.
Jeg må innfinne meg med at jeg aldri kommer til å glemme.
Den første, store kjærligheten kan ikke fortrenges, glemmes eller fås tilbake.
Jeg har aldri hatt en ordentlig kjæreste. Jeg har aldri kysset en gutt ordentlig. Jeg har aldri vært på date. Og jeg er 19 år. Det gjør meg tankefull. Hvorfor ikke jeg? Jeg som er så pen og snill…
Jeg ble brukt av en gutt… Og på en måte føler jeg at jeg selv lot ham bruke meg.
Vi snakket over nettet en stund, før vi møttes. Derfra gikk ting raskt. Han var en gentleman, spanderte alt mulig på meg, åpnet dører for meg osv. Det tok ikke mer enn en uke eller to før vi hadde sex første gang. Jeg var jomfru. Flau som jeg var over å være 19 og jomfru fortalte jeg ham ingenting, så første gangen var både vond og flau.
Likevel.. Han sendte meg søte smser, forsikret meg om at jeg verken var dum eller kjedelig. Lovte at han likte meg og at ting skulle bli bedre enn noen gang.
Tiden gikk, og han jobbet mye. Om vi skulle møtes var det alltid på hans premisser. Jeg måtte alltid komme til ham, og jeg fikk bare bli etpar-tre timer fordi han var trøtt og sliten på kveldene. Jeg innser jo nå hvor teit det hele var, men den gangen var jeg blindet av forelskelse og godtok alt sammen.
For å gjøre en lang historie kort; Til slutt gikk jeg lei av å alltid tenke på ham med en klump i magen. Han hadde hele tiden sagt at han ville ha noe seriøst, en kjæreste, at han var 27 år og klar for å slå seg til ro. Nå foreslo han plutselig at vi kunne møtes for å ha sex av og til. Jeg fortalte ham hvor dum jeg hadde følt meg SÅ mange ganger sammen med ham. Han tok meg ikke på alvor, bare prøvde å spøke det bort. når han først fortalte meg at han ikke lenger ville ha kjæreste, spurte han om vi skulle møtes og ha sex en siste gang. Sa at han følte at “han skyldte meg det”. Når jeg avslo tilbudet hans, ble han sint. Sa at jeg ikke dugde, verken som kjæreste eller i senga.
Selvtilliten min, som han sakte men sikkert bygde opp, klarte han å bryte ned med en gang. Nå er jeg redd. Redd for å åpne meg igjen, redd for å ha sex, redd for å se meg selv i speilet fordi jeg alltid ser så mye jeg vil forandre.
Jeg var ikke pen nok for ham. Ikke tynn nok. Ikke morsom nok. Jeg var grei å ha når trangen meldte seg. Bruk og kast.
Jeg burde hatt dårlig samvittighet, men jeg har det ikke. Jeg har løyet til mine venner om noe som er ganske alvorlig.. Det fordi jeg vil beskytte meg selv. Det har vært en rettsak, men har ikke sagt noe selv om jeg vet det kunne hjulpet vennene mine i saken. Jeg ser de har det vondt og sliter, men jeg har ikke dårlig samvittighet. Noen ganger må en sette seg selv fremfor det å være en ærlig og god venn. Sånn er livet!
Ok, så er kanskje ikke dette et problem som er så veldig stort. Men for meg så blir den bare værre og værre for hverdag, den ødlegger meg.
Det er en gutt, en ganske kjekk en for å si det sånn. Jeg har hatt følelser for han lenge og jeg tror han viste det.Så på en fest, kysser han meg. 3 ganger. Og etterpå så har vi snakket. Men det er alltid meg, hele tiden. Og det er nå det dumme slår inn, er jeg for stygg? likte han meg ikke? hvorfor i alle dager kysset han meg? jeg spurte om han mente no med det,
han svarte: jeg vet ikke ;)
Jeg vet ikke er det verste svaret i heleverden!
Ingen vet hvordan jeg har det.
Jeg har vært alene om dette i mange år, og jeg er ikke sikker på om de virkelig skjønner det.
Det har vært utrolig vanskelig. Det har vært smertefullt, det har vært helt forferdelig.
Å miste venner, å føle meg mindreverdig, stygg, slem.
Jeg var 6-7 år da mobbingen startet. 12 da den sluttet. Siden den gang har alt bare vært et eneste stort, svart hull.
Jeg sliter med å vite hvem jeg er, og hvordan jeg skal være.
Jeg faller ofte ned i et mørkt hull av angst, uvitenhet, skuffelse, sorg.. og jeg er den som drar meg opp av det. Hver eneste gang.
Det er ikke før i det siste at jeg har insett hvor modig jeg er.
Jeg er fortsatt her. Jeg kjemper fortsatt. Det burde jeg være stolt av.
Jeg sliter fortsatt med meg selv, og hvem jeg er. Jeg vil være bedre. Snillere, Den alle liker.
Men jeg har drømmene mine, og jeg vet hva jeg trenger. Hva som er bra for meg. Og det er ikke å være deprimert.
I det siste har jeg klart å smile og å bli inspirert.
Det er en lang prosess å bli frisk fra det jeg går igjennom. Men jeg prøver å se fremover. Det må jo bli bedre. Det må det.
Dette er ikke et liv 14-åringer burde ha.
jeg er deprimert (diagnosen), har angst (diagnosen), pappa forlot familien da jeg var 5, har aldri hatt en kjæreste, klarer ikke stole på mennekser, og spesielt ikke gutter etter alt dramaet med pappa :(
Jeg er lei….
Jeg vet ikke hvor jeg har meg selv…
Jeg gjemmer meg bak et smil og sjarm, men innsiden er grå og flat….
Når er det min tid til å skinne?!
Når møter jeg den rette?!
Når møter jeg den verden jeg vet eksisterer, men sperrer ute?!
Alt for mange spørsmål og alt for få svar!
Jeg føler meg aldri bra nok. Jeg ER aldri bra nok. Ikke smart nok, pen nok, flink nok, spontan nok, populær nok, tynn nok.
Får bare (firere)/femmere/seksere på skolen, men når aldri opp til mine egne forventinger.
Jeg synes jeg er tjukk og får dårlig samvittighet av å spise. Skulle ønske jeg hadde viljestyrken nok til å la være. Det har jeg dessverre ikke..
Jeg er livredd for å invitere til fest ol, ettersom jeg er redd ingen vil komme. Bursdagen min hadde jeg angst for, men viste seg å være en fest folk snakker om fortsatt, over ett halvt år etter. Fortsatt er jeg ikke fornøyd. Tenk om ikke alle koste seg, eller synes noe var teit?
Jeg føler meg innimellom utenfor blant mine egne bestevenninner, som om de ikke vil snakke med meg, selv om jeg vet at det bare er tull. Har dårlige perioder, hvor jeg helst vil isolere meg fra verden og bare synes synd på meg selv. Jeg er ikke bra nok og verden er dum.
Jeg har heller aldri vært sammen med noen, ikke på ordentlig, og jeg er dermed overbevist at jeg ikke er verdt å elske. De andre venninnene mine går igjennom brudd og kjærlighetssorg, utroskap og drama, men jeg er egentlig misunnelig. Misunnelig på at de har funnet noen. Noen det er verdt å skape drama for.
Min største frykt er å ikke komme inn på det universitetet jeg vil, uten å mene det kommer jeg til å se på det som den ultimate bekreftelsen på at jeg ikke er bra nok. Det og å ikke klare å bestå bilteorien. Jeg strøyk en gang, og JA, jeg ser på det som en personlig failure. Selv om jeg vet at mange har gjort dette før meg.
Jeg er liksom aldri bra nok. Uansett. Det spiller ingen rolle hvor mye andre forteller meg at jeg er det motsatte, JEG tror ikke på det, og blir egentlig sur, ettersom hodet mitt er overbevist at de lyver..
Ohh, how I love being a teenage girl…
Jeg er skikkelig deppa for tiden. I det siste har jeg blitt utrolig kroppsbevisst, og det går nesten ikke et sekund uten at jeg tenker “åå jeg er så feit og blubbete”, “æsj, jeg er motbydelig” eller “hvis jeg hadde veid 8 kg mindre hadde jeg vært fornøyd med meg selv”. (Jeg veier 58 kg og er 163 cm.) Først tenkte jeg at dette var normalt på min alder, men nå kjenner jeg at det begynner å slite meg ut psykisk. Jeg sitter bare hjemme og enten studere gamle facebook-bilder hvor jeg ser tynn eller feit ut, eller fra hvilke vinkler jeg ser tjukk ut osv. Jeg er rett og slett besatt. Jeg kan sitte å drømme meg bort og ønske meg den “perfekte” kropp. Treningsmotivasjon har jeg heller ikke – en posør er jeg. Hater å gå ut av dusjen å se på meg selv, små pupper, celulittræv, dinglelår, lovehandles fleskflesk. gi meg en spisefortyrrelse så jeg kan gå ned i vekt og slutte å spise hele tiden. Jeg spiser heeele tiden, godteri, chips, brus, kaker.. alt. Og jeg KLARER ikke slutte. Jeg kjenner det nå, at jeg er deprimert..
Forvirret. Redd.
Jeg har møtt drømmemannen. Dødsforelsket. Er jeg ikke? Jo det må jeg være. Han er perfekt. Han er.. perfekt. Føler meg dum. Dum, tykk og mislykket. 50 kg. Hvorfor ikke 45? Kan ikke fullføre videregående. Har ingen kontakt med familien. De vil ikke, er skuffet, lei, tror jeg lyger på meg depresjoner. Hvorfor tror folk det? Hvorfor tror familien, vennene mine og kjæresten min, alle jeg bryr meg om, alle rundt meg, at jeg lyger på meg depresjoner? Er det fordi jeg smiler avogtil? Er det fordi jeg er for “tynn” for å være ulykkelig? Ikke bra nok. Ikke perfekt=ikke bra nok. Kan aldri bli bra nok. Ikke flink nok. Ikke tynn nok. Ikke ydmyk nok. Ikke snill nok. Hva med stil? Nei det går ikke, har ikke motesans eller penger. Hvertfall ikke penger.. Og ikke kroppen heller forresten. Skole da? Nei.. dårlig i matte. Får det nok aldri til. Uansett. Uansett hva jeg er villig til å prøve. Det kunne gått men jeg tør ikke, føler meg dum. Fremtidsplanene? Knust. Hva skjer nå? Trøtt, lei, sliten, LEI, redd, forvirret veldig redd. Aldri bra nok.
Jeg vet ikke om jeg vil ha en kjæreste jeg elsker, eller en som kan gi meg alt av materalistiske ting…. Jeg tror jeg elsker tanken på å ha et fantastisk liv med penger mer enn en kjæreste jeg elsker. Det skremmer meg
Jeg er lei av livet jeg har. Jeg føler meg så mislykket. Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer
Helt siden jeg var 3/4 år har onkelen min overgrepet seg på meg, faren min har ikke brydd seg og bare sagt at han er bare sånn å det er ikke noe man kan gjøre noe med. så jeg har trodd at det er sånn det skal være helt frem til den dagen har banket opp mamma i 2008. da sa jeg at jeg fikk nok å ikke ville ha noe med han å gjøre. jeg blir livredd hver gang jeg ser en med mørke krøller og som er høy! et halvt år etter dette skjedde fikk jeg ME, pappa sa det kom av at jeg trente så mye, men det kom av at jeg var redd. Den mannen ødela livet mitt, jeg kan så vidt fullføre 1VGS.
Kjæresten min var utro mot meg. Jeg har aldri hatt det så vondt før, da jeg fant det ut, var det som om noen ga meg et hardt slag rett i magen, jeg begynt å skjelve, kaldsvette, knakk helt sammen. Det var helt jævelig. Det sies at det bare var et kyss, og han sverger på å aldri gjør dette mot oss, mot meg og mot seg selv igjen. Og jeg elsker han jo, har ikke vært så forelsket før heller. Så jeg valgte å tilgi og starte på nytt. Det har bare gått noen dager, men jeg trodde han skulle gi mer av seg selv og være ivrig på å ha det bra igjen og vise kjærlighet i hvert fall nå, men han er bare helt vanlig. Akkurat som om ingenting har skjedd. Jeg vet vi har satt en strek, men det betyr ikke at det ikke skjedde. Hvorfor viser han meg ikke at han setter pris på at det er oss igjen??? Tok jeg han for fort tilbake?? uff :( Jeg savner kjæresten min…
Jeg pleide å sveve i en liten, rosa boble, høyt over bakken. Den var fylt av meg og deg, alt var en salig blanding av latter, kjærlighet og lidenskap. Vi svevde høyt der oppe, du og jeg, bare oss to. Så sprakk bobla. Det var ikke jeg som sprakk den, den sprakk ikke seg selv. Det var deg. Fallet var hardt, det var langt. Og det gjorde så jævlig vondt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Alt er bare et evig kaos som ikke vil gi seg. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan folk tør å forelske seg. Det gjør jo så uendelig vondt etterpå. Det gir seg ikke, det er som noe har grepet tak i ribbeina mine og holder seg fast for harde livet. Det har jo gått så lang tid. Hele tiden tror jeg at han vil ha meg, hver gang vi treffes tror jeg han kommer til å fortelle meg hvilken idiot han var. Men hver gang vil han jo bare ha sex. Etterpå forteller han meg hvor middelmådig jeg ser ut. Ikke bra, ikke dårlig, bare OK. Jeg blir aldri mer enn det. Uansett hvor mye jeg ønsker det kommer jeg alltid til å være den samme. Han skulle bare visst hvor hardt jeg prøver for at han skal se på meg på en annen måte. Han skulle bare visst at jeg stirrer på mobilen min i evigheter i håp om at han skal ringe, han skulle bare visst hvor mye jeg ønsker det er han de få gangene noen ringer på døra mi. Jeg som pleide å tro jeg var sterk.
Du må bare kom deg vekk fra han, kutt all kontakten.. Er vel bedre og ha det helt forferdelig uten han i noen månderer i steden for og frem og tilbake i flere år når du vet han ikke er bra for deg? Jeg heier på deg og trur du kommer til og finne verdens fineste gutt som elsker deg for den du er og mener du er perfekt! :) Lykke til! :)
Tusen takk :) Ja, jeg må virkelig prøve. Det går ikke an å ha det sånn over lengre tid, jeg kommer til å bli helt gal til slutt. Det går nok bra til slutt. Takk for støtten, setter pris på det :)
Det er snart et år siden jeg kuttet kontakten med han, og nå vil han bli venner igjen. Når jeg hører navnet hans, tenker jeg bare på hvordan han rundlurte meg til å tro at han var en bra fyr.
jeg tok med meg en gutt hjem på lørdagen, skulle bare være for moro. trengte bare litt kos, men nå tenker jeg på han hele tiden og vil prate om han hele tiden. Men jeg vet han gjør sånt hele tiden og at han ikke tenker på meg slik jeg tenker på han. Hva skal jeg gjøre? Det suger. Igår møtte jeg han i byen og han vinket med det fine smilet, det gikk helt rundt for meg! Jeg bare gleder meg til neste helg igjen for da vil jeg ha han med hjem til meg igjen, men han er sikkert allerede hos en annen.. Hvorfor faller vi jenter alltid for de vi veit ikke er bra for oss?
jeg hater at jeg ikke greier å stole på gutter. jeg vil, men får det ikke til. Vennene mine sier til hverandre: jeg skjønner meg ikke på G, for det er jo mange gutter som vil ha hun.
Det de ikke skjønner, er at det er dems feil. Mine venner, som mobbet meg fra 3-8 klasse. Det er tilgitt, men blir aldri glemt. Alle de vonde årene. Med knekt selvtillit! Alt fordi de ville ha en å hakke på. Dagbøker som er brent i et forsøk på å brenne bort de vonde tankene. Det eneste som hjelper: løpingen. Løpe vekk. Langt bort. Folk spør hvorfor jeg løper så mye. Jeg svarer fordi jeg har lyst. Jeg ser på tv serier hele tiden jeg er hjemme. Holder senga, mens jeg lever ett annet liv.
Folk er ikke alltid dem man tror.
jeg liker ikke hvordan vennene minne behandler meg på, de er alltid dramaqueens og jeg hater drama. vær gang de krangler sier jeg ingenting eller prøver å gå litt unna, men uansett om jeg er hjemme og de i byen å krangler ender det alltid opp med de er sure på meg selv om ikke saken har noe med meg å gjøre. hun ene truer meg ofte med å lage livet mitt et helvete og noen ganger må noen holde hun igjen så hun ikke skulle fly på meg. så da ender det med at jeg sier unnskyld og innrømmer ting jeg aldri har gjort bare for jeg er redd. jeg trodde alt skulle bli bedre på vidregående men vi ende alle opp i en klasse, det er bare 2 idrettsklasser på skolen og den andre klassen er verre en denne så kan ikke bytte klasse. jeg har fått to nydelige venner i klassen som jeg virkelig trives med, men de andre blir sur og klikker på meg for at jeg går med de, selv om de har mange nye venner selv. jeg er redd og har lyst til å flytte langt vekk, men vil ikke mist de nye vennene minne. foreldrene minne vet om dette men hva kan de gjøre ikke mye, jeg er vandt til og bli plagget, om jeg tenker meg om har jeg vel siden 1. klasse blitt plagget og mobbet som har gjort meg til en sterkere person, for jeg sier i fra til de vennene jeg har nå men det har kommet så langt at jeg er redd for de og det er bare ikke meg.
Kjære deg, alt dette er et godt tegn på at du og de gamle vennene dine har vokst fra hverandre. Invester heller tid i nye venner som gir deg noe, ikke bare tar deg for gitt. Håper det ordner seg for deg!
jeg kom akkurat hjem fra hyttetur med kjæresten min. i går kveld lå vi i bare lyset fra peisen, han strøk meg på magen og vi bare lå der i flere timer og så på hverandre. Så spurte han hva jeg følte akkurat der og da, og jeg svarte at jeg har aldri følt meg så rolig og lykkelig. Jeg er så glad.
jeg bor på internat til vanlig. sammen med min beste veninne fra ungdomskolen. vi søkte hverandre. det er det dummeste vi kunne gjort.
jeg er så lei av hu at jeg kunne spydd. jeg er så drit lei av å være med henne hele tiden. jeg er så sinnsykt lei av hu. jeg irriterer meg over alt ved hu! jeg er hyggelig mot hu, så det ikke skal bli enda dårligere stemning!
jeg vet ikke om jeg har mistet et vennskap. jeg bryr meg ikke lenger om jeg mister hu.
jeg gruer meg til påska er ferdig, for da må jeg opp på internatet igjen, og bo med hun. hun irriterer meg så grenseløst. hun er alltid på rommet vårt, så jeg får null tid for meg selv.
jeg sier til meg selv at jeg er glad i hu, men helt erig så vet jeg ikke….
Jeg er utrolig misfornøyd med kroppen min. Det er lite jeg kan si om meg selv som er bra. Jeg er ikke eller har nesten aldri vært fornøyd med den heller. Jeg skulle ønske jeg var høyere, mye slankere og finere. Jeg trener 4-5 ganger i uka og spiser helt vanlig.
Selv om folk rundt meg stadig prøver å fortelle meg at jeg faktisk er fin, klarer jeg ikke tro på det. Jeg rett og slett klarer ikke. Når jeg ser meg i speilet blir jeg deprimert. Det er så slitsomt å tenke sånn hele tiden. Man skulle tro at siden jeg lever som jeg gjør burde jeg ha sett annerledes ut. Jeg skjønner ikke hva jeg gjør feil!
Flere ganger før prøver jeg å endre på kosthold osv men ser aldri en forskjell.For en stund siden gikk jeg inn for å prøve å ta tak i det. Jeg sluttet å spise brød bla.og gikk ned rundt tre kilo etter kort tid. Jeg så i tillegg en forskjell på bena og magen! Jeg var så utrolig fornøyd da! Men plutselig, etter en måned eller noe, så snudde alt igjen. Jeg gikk tilbake til “normalen” og skjønte ikke hvorfor. Det gjør jeg forsatt ikke. Jeg hadde ikke endret kostholdet eller treningen eller noe. JEG SKJØNNER INGENTING AV DET!!
Det er så slitsomt og deprimerende og alltid tenke at jeg ikke “er bra nok”. At jeg ikke klarer å nå målene mine og forandre på det jeg er misfornøyd med. Hva skal jeg gjøre!?!?
Min kjæreste etter 1 år var utro, og løy om det da jeg konfronterte ham. Jeg slo likevel opp, fordi jeg VISTE at han var det, noe han ærlig innrømte 3 måneder senere til sine venner.
Siden den tiden har livet mitt gått opp og ned. Det er vondt å se han. Det er vondt å se han sammen med sin nye kjæreste, som er stikk motsatt enn det jeg er. Jeg savner ham ikke., men synes av ham minner meg om den tiden da jeg følte meg lurt og fucka med. Han kontrollerte følelsene mine og var sjefen for styringen av forholdet, og vel.. meg. Tillit til gutter finnes ikke lenger fra min side. Jeg har avslått alle gutter etter den tid, noe som gjør vondt. Jeg føler meg alene.
For et par uker siden skrev jeg en historie når jeg var veldig langt nede. Det handler i grunn om meg selv. Hadde litt lyst til å dele den med noen, så here we go;
Hun er lei. Lei av å si at hun har det bra. For det har hun ikke. Ikke i det hele tatt. Men likevel får hun seg ikke til å si sannheten. De fleste spør av ren høflighet uansett. Så hvorfor gidde å fortelle da? Hvorfor grave i sårene som er vondere enn noen gang? Hvorfor? Nemlig. Det er ikke noe poeng. Det er rett og slett ikke vits. Puta er nå hennes beste venn. Tar i mot alle tårene som kommer om kvelden. Lar henne glemme virkeligheten for en liten stund. Om så i bare noen timer.
Dagene er blitt lange. Tunge. Alt er bare et ork. Den lystige hverdagen hennes er forduftet. Den finnes ikke lenger. Alt er bare trist. Hun vil gråte. Tårene presser på hele tiden, men hun holder dem tilbake. Hun vil skrike, men lyden sitter fast i brystet og får henne til å ynke seg i smerte. Hun vil slå. Sparke. Få ut frustrasjonen. Tårene. Hvor ble det av gleden? Hvor ble det av de bekymringsfrie dagene? Hvorfor ble det fine livet erstattet med tvangstanker og smerte? Dårlig samvittighet? Hun har det ikke bra. Hun har ikke hatt det bra på lenge.
Hun har ikke kontrollen lenger. Og det er tydeligere enn noen gang. Hun har ikke kontroll på stresset. På maset. Presset. Og da går det ikke greit lenger. Da er det ikke som det skal. Hun skal ha kontroll. Hun vil ha kontroll. Og når det ikke er mulig, må hun finne andre utveier. Få kontroll over noe annet. Noe viktig.
Øyelokkene hennes er tunge, og øynene svir. Klumpen i magen hennes gjør det vanskelig å puste. Hun strever med å holde seg oppe. Kroppen vil bare kollapse. Den orker ikke mer. Det gjør ikke hun heller. Men hun fortsetter. Fortsetter å gjøre det folk forventer av henne. Fortsetter å prøve. Fortsetter å feile. Så gråter hun. Får dårlig samvittighet. Igjen og igjen.
Svak. Hun er svak. Stapper i seg kalorier. Karbohydrater. Fett. Så angrer hun. Hun lover seg selv at det aldri skal skje igjen. Hun må ikke gi etter enda en gang. Men hun klarer ikke la være. Det skjer igjen. Og igjen. Og igjen. Det tar aldri slutt. Det er som en ond sirkel hun ikke klarer å komme ut av. Hun må bli sunn. Bli tynn. Slank. Da blir alt så mye bedre. Det er i alle fall det hun tror. Det hun håper. Det hun må håpe på, nå som alt annet håp er forduftet. For det er lov til å håpe. Hun må det. Håpe.
Som om jeg skulle skrevet det selv! Har det akuratt sånn nå…
Min elskverdige katt døde idag. For noen høres det kanskje barnslig og tåpelig ut, men jeg har hatt han i over 13 år. Han har vært så fantastisk og alltid der. Det er han jeg har grått med da jeg slet som mest med mat og depressive tanker. Jeg plukket han selv ut og fant på navn til han da jeg var 7. Og idag, når jeg er på andre siden av verden og langt, langt unna han, ringer moren min meg og forteller meg den triste nyheten. Nå har jeg ligget i sengen og grått og grått i mange timer. Av de tingene jeg gledet meg mest over å komme hjem igjen etter 4 mnd, var det å se igjen han. Ha han i sengen min snorkende ved siden av meg. Og nå, uten at jeg en gang fikk sagt ordentlig ha det før jeg dro, vil jeg aldri se han igjen. Gud for en fantastisk og fin katt han var.
Jeg har hatt det verste halvåret. For nå et halvt år siden, døde en av de viktigste personene i livet mitt. bestefaren min. han var alltid der, bodde hos oss, på “gjesterommet” i ti år, fra jeg var fem til i august 2010.
Han hadde vært syk lenge, siden jul. Utover våren kom den ene diagnosen etter den andre: diabetes, kreft, leverproblemer osv. Og han døde fra oss nøyaktig 6 dager før jeg skal alene, med klasse til polen og oppleve å måtte høre om alt det grusomme som skjedde under krigen, mens jeg var på mitt svakeste. Begravelsen var dagen før jeg dro. og det var trist. Veldig trist. Jeg skulle aldri få møte igjen bestefar, som har vært som en farsfigur opp igjennom oppveksten min. Aldri mer høre han tasse rundt på kjøkkenet, eller høre han bla i avisa. Aldri mer snakke med han, eller klemme han. Jeg griner når jeg skriver.
Neste dag kom, og vi dro av gårde. Jeg kom meg gjennom det, men flere ganger brøyt jeg sammen og tårene var ikke til å stoppe. På denne turen fikk jeg min beste venn noensinne, jeg hadde antagelig ikke hatt et like “bra” år om jeg ikke hadde hatt henne. Jeg kommer til å ha denne venninnen resten av livet mitt og det er jeg evig takknemmelig for.!
Men det slutter ikke her.
Turen tar slutt og hverdagen begynner igjen. Jeg har en tøff høst, og det har hele familien min. Etter høstferien, begynner storebroren min å ”skrante”. Han som alltid har vært den eldste av oss, den sterkeste og modigste, den jeg ser opp til. Han får psykoser og oppfører seg helt annerledes, jeg flytter ut for en uke, og han er på sykehuset på psykisk avdeling stort sett hele tiden, med unntak av nettene. Han blir diagnostisert med Bipolar, men psykiaterne og psykologene er veldig usikre. Det nærmer seg jul. Jeg gleder meg ikke. Det er første jul uten bestefar, og broren min er svært syk. Han går på masse tabletter som skal balansere humøret hans, men ingenting skal til før han eksploderer i sinne. Da mener jeg ingenting. Jeg klarer meg stort sett fint. Jeg har det tøft hjemme, og oppholder meg så mye som mulig hos bestevenninna mi. Eller de andre besteforeldrene mine. Jeg vil ikke være hjemme. Blir fysisk utslitt av å høre på kranglingen som foregår mellom broren og foreldrene mine. Men som sagt jeg klarer meg, og karakterene til jul er ikke gale. Men det var da. Jula kommer, og går. Og ikke noe større skjer.
Januar. Jeg er sliten, og karakterene og skolearbeidet mitt begynner å skrante. Februar, broren min blir syk, har spysjuka. I et døgn ligger han å spyr. De har kontakt med sykehuset, og når han ikke klarer å gå på do alene, kjører mamma han inn. Klokken er ett på natta. De sjekker blodsukkeret hans, og det ligger på 53. Han var timer fra å dø.
Mars kommer, og familien blir vant med sykdommen. Han blir vant med sykdommen. Og han har ikke lenger tegn på noen Bipolare symptomer. April, om en uke slutter han helt på de beroligende medisinene. Men jeg har det fælt. Helt siden diabetesdiagnosen kom, har jeg bare blitt mer og mer utslitt. Det er dager der alt er fint, og det føles nesten som alt er normalt igjen. Men dagene består hovedsakelig av at jeg ligger rett ut på sofaen, eller i senga og jeg klarer ikke å bevege en finger. Jeg er så sliten at vært krav som stilles til meg, og hver oppgave jeg får tildelt er grusom. Jeg klarer nesten ikke se lyst på noen ting. Jeg er hjemme fra skolen av og til, fordi tanken på å stå opp å sette på smilefjeset mitt er utenkelig. Tanken på å måtte fikse meg opp for at ingen skal merke at jeg har det grusomt på innsiden. Jeg orker snart ikke mer. Utrykket ”fake a smile” har jeg virkelig fått erfare de siste måneden.
Jeg er femten år. Går siste år på ungdomskolen. Og det er masse krav. Etter påskeferien begynner eksamenene. Jeg går sjeldent en dag uten å grine. Det går sjeldent en dag uten at jeg ligger utstrakt uten å mate å bevege meg. Det går aldri en dag uten at jeg svarer ”det går bra med meg” når folk spør hvordan jeg har det. Jeg er femten. Jeg er bare femten. Jeg skal ikke måtte leve med dette.
” What dosent kill you, makes you stronger…”
Jeg bare venter på den delen der jeg blir sterkere.
Til min kjære Oda. Ren tilfeldighet gjorde at jeg plutselig kom over kommentaren din. Jeg har kjent deg i over et år, men bare i åtte måneder har vi vært bestevenninner. Selvom jeg kan din historie, og vet hva som har preget livet ditt det siste halvåret, begynte tårene å trille da jeg leste dette. Det er så bra skrevet, og samtidig er det så sinnsykt trist. Det gjør meg så utrolig vondt å høre at du har det så tungt.
Som du vet har jeg ikke hatt det beste halvåret jeg heller…
Broren min sliter med overvekt, og han blir mobbet. Daglig. Han er bare tolv. En av mine tre søstre sliter med seg selv, hun er usikker, og gjør dermed ting hun kommer til å angre på. Hun røyker, drikker, har sex med flere gutter enn hun kan telle på to hender og har havnet i et miljø som ikke er bra for henne. Hun er bare fjorten. Den andre søsteren min prøvde å ta selvmord for en stund tilbake. Hun sliter fortsatt. Den tredje har en tung fortid, men har klart seg. Moren min har slitt med angst i mangemange år, og hun har slitt med selvbilde og overvekt. Alt dette har tært på meg også. Jeg er en person som alltid tenker på andre, bekymrer meg og stresser. Jeg liker ikke å se at folk jeg er glad i har det vanskelig. Jeg takler det ikke. Da bekymrer jeg meg HELE tiden. I tillegg til dette har jeg slitt lenge med ting som selvtillit, selvbilde, stress og kontroll. Kontroll på hva som skjer i livet, kontroll på maten og vekta, kontroll på ting jeg VIL bestemme over. Dette førte til et usunt forhold til mat og alt for mye konsentrasjon om hva jeg puttet i meg og vekt. Men jeg har klart å komme meg et steg videre ved hjelp av venner, familie og DEG. Flere ting har preget livet mitt den siste tiden, men jeg prøver å ikke tenke på det. Jeg er hestejente, men rir ikke nå. For noen år siden eide jeg to hester, og jeg ble så ufattelig glad i dem begge. Men tiden kom da jeg var nødt til å selge dem. Jeg holdt kontakten med de nye eierne. For noen dager siden fikk jeg vite at min første hest var avlivet. Jeg har ennå ikke tenkt så mye på det. Jeg ORKER ikke å tenke på det. Jeg prøver alt jeg kan å fortrenge det.
Men SAMMEN har vi klart å komme oss gjennom dette. Og uansett hva som skjer videre, så har vi hverandre. Det er det som er viktig. Å se lyst på det som kommer. Ikke snu seg tilbake og se at mørket er rett bak oss. Det er lys i enden av tunnelen, og selvom vi fortsatt står i halvmørke, kan vi se lyset. Ikke sant? April, mai og halve juni er det som gjenstår. Ja, det er mye stress igjen, men vi har klart å komme oss gjennom januar, februar og mars. Sammen. Du ER sterk, faktisk et av de sterkeste menneskene jeg kjenner. Og jeg elsker deg. Virkelig.
Jeg har bestemt meg for å forlate samboeren min etter 2 år nå. Jeg har innsett at han elsker meg og jeg vet jeg elsker han, men han klarer ikke å vise at han verdsetter meg, eller gjøre de små, hverdagslige tingene jeg så sårt skulle ønske han gjorde. jeg føler en ensomhet idag. Skal jeg gå tilbake? gi han en “aller siste sjanse” ? dette blir nummer 3. og jeg lovte meg selv etter nsjanse nummer to at nei, det kom aldri til å bli nummer 3. Men det er denne tryggheten… den evige jakten etter noe stabilt i livet, men skal det gå på bekostning av meg? skal jeg være irritert ofte, så ofte at jeg blior lei av meg selv, fordi han aldri gjør noe? vi har ikke hatt sex de siste 2 mnd heller. det har bare blitt sånn. imorgen skal vi møtes for å snakke. men det han ikke vet er at jeg har bestemt meg. og jeg innser det enda mer nå… nå som det står skrevet svart på hvitt.. han er ikke for meg.. uansett hvor mye jeg elsker han.. så nytter det ikke… det finnes ingen fremtid med han. trygghet eller ei.
Jeg klarer meg fint alene. må flytte hjem til mor og far i en alder av 23 ja, men fader heller.. noen ganger kommer også jeg i første rekke.
De sier jeg er så tykk, men ser ikke at selvfølelsen er så lett at selv vinden kan ta den. De sier jeg er så tynn, men ser ikke hvilken byrde jeg bærer på. De sier jeg er så flink, men ser ikke at det eneste jeg presterer er å såvidt stå oppreist på beina…
Jeg elsker samboeren min. Vi har vært sammen siden jeg var 16 år, nå er jeg 22. Vi har det veldig fint, men jeg vet at vi ikke har en fremtid sammen. Vi har ingenting til felles, og noen ganger føler jeg meg “fanget” i forholdet med ham. Selv om han er verdens snilleste, og elsker meg utrolig masse. Han overdøser meg med komplementer, men av og til jeg føler ikke for å si noe tilbake. Men jeg vil ikke gi opp, ikke enda. Ikke før vi kanskje må. Jeg elsker ham jo! Men på hvilken måte? Jeg tror jeg er forelska i en kompis av meg, dessuten liker han meg også… Men går det an å være forelska i to personer på en gang? Det tror jeg, de er så ulike! Jeg kommer aldri til å få et forhold til kompisen min. Kunne aldri forlatt samboeren min for en annen fyr. Aldri.
Jeg kjenner angsten bygge seg opp. Hjertet slår fortere og fortere. Hvis jeg tar på meg denne jakka kommer noe galt til å skje. Jeg kan ikke ha på deg den jakka. Eller den toppen. Sokkene. Da kommer noe galt med å skje med noen jeg elsker. Det kommer til å være min feil.
Jeg har hatt det slik siden tidlig ungdomsårene. Tvangshandlinger. Sjekket under senga kanskje 10 ganger før jeg la meg. Skrudde av og på lyset. Sånn gikk årene. Så utviklet det seg til angst. Jeg hadde så lyst til å spørre om hjelp. Men jeg tenkte at dette skal jeg klare selv.
Å spørre om hjelp ville være et underlag for meg. Et bevis på at jeg virkelig slet. Samtidig ble det bare verre og verre. Ikke en dag gikk uten av jeg var redd noen i familien kom til å dø. Og at det ville være min feil. Eller at jeg selv kom til å dø. Å gå inn på et fly var et mareritt. Satt jeg meg på “feil” sete ville flyturen ende i styrt.
Satt jeg barnevakt, kunne jeg gå å sjekke barna vært 10 minutt for å se at de var i live.
Året på folkehøgskole ble det beste og det verste i livet mitt. Det beste fordi jeg endelig fortalte noen hvordan jeg hadde det. Det verste fordi jeg lot alle tankene og angsten holde meg borte fra det sosiale. På denne tiden hadde jeg i tillegg en psykopat av en kjæreste, som klarte å styre meg. “Hvorfor skulle jeg gå å feste når jeg hadde kjæreste. Hvorfor kler du deg så fint når du har kjæreste, du sender signaler om at du er singel.” Jeg hadde så inderlig lyst å gjøre det slutt mange ganger, men da han hadde “truet” med å ta livet sitt om jeg gjorde det, ble det med tanken.
Et år etter skoleslutt, samlet jeg endelig nok mot til å be om hjelp. Legen skrev ut medisiner til meg, men vi ble begge enige om at vi skulle gå videre med psykolog senere. I starten hjalp det veldig. Da jeg endelig klarte rive meg bort fra han jeg var sammen med, smilte livet til meg på nytt. Kort tid etterpå møtte jeg verdens beste gutt. Den første tiden merket jeg lite til angsten, og tvangstankene holdt seg unna. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle ta med meg dette inn i forholdet. Men jo mer seriøst det ble, og jo mer jeg brydde meg om han, kom tankene og angsten snikende. Nå har vi vært sammen i to år, og jeg kan konkludere med at jeg, selv om jeg fortsatt har litt angst og tvangstanker/handlinger, aldri har hatt det så bra. At jeg i tilegg skriver dette innlegget, er litt utrolig. Kjæresten har inspirert meg til å leve med Gud. Jeg har alltid vært kristen, men etter at jeg traff han, leser jeg nå Nibelen flere ganger i uken, ofte hver kveld før vi legger oss. Det er utrolig mange tekster der som gir stor mening.
For at dere skal forstå at dette kan skje med hvem som helst, og at det er utrolig vanlig, dog tabu, vil jeg si at jeg er en helt vanlig jente. Jeg har utseende med meg, er flink i alle idretter, har en stor og flott familie og fulltidsjobb. Så om du leser dette, og kjenner deg igjen, skal du vite at det ikke er din feil. Selv om det er lett å si at disse tankene og handligene er helt meningsløse, er de ikke lette å overvinne, men du kan klare det. Har du ikke fortalt det til noen eller spurt om hjelp enda, gjør det, før det tar over hele livet ditt.
Lykke til :)
Bibelen skal det være, ikke nibelen haha :)
Folk holder seg unna det svarte hullet. Helst så langt unna som mulig. Det svarte hullet prøver å være seg selv, men det ser ikke ut som det hjelper. Folk bare fortsetter å holde seg langt, langt unna. Det svarte hullet prøver å tilpasse seg alle andre, prøver å le og smile for verden, i håp om at ingen skal se usikkerheten som skjuler seg under overlflaten. Det svarte hullet føler seg… stygg og uvelkommen. Det blir redd for å gå bort til folk. Det er ikke som det var for, syns det svarte hullet. Da likte folk henne.
Jeg har aldri virkelig falt for noen, og kommet meg enkelt og greit ut av forhold jeg selv har avsluttet. Så da jeg ble sammen med en gutt som jeg hadde hatt interesse for, og som hadde hatt interesse for meg, i et helt år før det ble oss, tenkte jeg ikke ting kom til å bli spesielt annerledes. Men det ble det. Sakte, men sikkert myknet jeg opp og ble forelsket. Plutselig ble det slutt. Jeg forstod ingenting, ettersom jul og ferie hadde vært mellom oss i et par uker, og ingenting spesielt hadde skjedd. Det gikk fra 100 til 0 på tre uker, og jeg satt nærmest og måpte da han slapp bomben.
Det er sårt for meg å gå fra den “sterke” til den som sitter igjen fremdeles etter noen mnd og er lei meg. Likevel er det mer irriterende at jeg føler jeg aldri kommer til å bli helt ferdig med han, fordi jeg ikke har fått sjangsen til å runde av forelskelsen min – det ble bare bråstopp mellom oss, og vi har hadd sporadisk kontakt siden. Jeg tror det var vondt å miste en bestevenn, vondt å lure på hva jeg gjorde galt, og hva han egentlig tenkte i før- og etterkant av bruddet. Nå tror jeg at jeg er mest lei meg fordi jeg ble dumpet, fordi den jeg ville ha ikke ville ha meg. Og det hjelper. Heller at det er årsaken enn at jeg savner han fordi han var en fantastisk person ingen kan erstatte. For det vet jeg han ikke er.
AH jeg håper det går over. Nå.
14.februar ble jeg sviktet av mine to beste venninner. de gikk imot meg og det sårer meg virkelig. vi har blitt venner igjen, men ikke på samme måte som før. de to er sammen hele tiden, jeg er alene hele tiden. jeg tenker på det hele tiden og det knuser meg. likevel klarer jeg ikke å tenke at jeg ikke har det bra. det er mye bra i livet mitt, men dette har faktisk ødelagt mye. jeg har lyst at de skal vite hvor utrolig sviktet jeg føler meg, hvor ensom jeg er og hvor lite som skal til før jeg begynner å gråte, bare pga dem. jeg har mistet hele mitt sosiale nettverk, jeg har en venninne jeg er sammen med hele tiden og det er alltid på mitt initativ. hun tar aldri initativ til å finne på noe, jeg må alltid invitere. det gjør meg irritert og det sårer meg. jeg føler meg masete og jeg føler at hun ikke egentlig vil være venninne med meg.
jeg må forresten alltid ta initativ til å prate og finne på ting med alle venninne mine. jeg savner følelsen av å bli invitert med ut på noe.
hver eneste kveld tenker jeg på hvor alene og ensom jeg føler meg. likevel har jeg det ganske bra.
jeg er et menneske i en følelsesmessig berg-og-dalbane, selv om jeg hater å innrømme og ikke minst innse det. jeg vil ikke være den typiske tenåringen som blir beskrevet.
besteveninna mi sviktet meg 20 februar. hun lå med kjæresten min. Jeg har tilgitt henne, men det blir aldri det samme igjen.
skulle ønske familien hadde et mere åpent rom for å prate om noe annet enn om volleyball treningene går bra. Men at jeg kunne si at jeg har lyst til å bli skuespiller uten å bli sett på som naiv og en fortapt drøm. Skulle ønske pappa ble kjent med Jesus. Skulle øsnke jeg ikke sammenlignet meg med storesøster. Teller ant. vennene hennes, for så å telle mine. Jeg har halveis en jeg stoler på¨som en bestevenninne. Hun har ti bestevnninner. Hun er så sykt godt menneske, så skjønner hvorfor hun har så mange gode venninner. Skulle øsnke jeg ikke var sjalu på hvor bra menneske hun er og alle vennene hennes, og at jeg ikke lenger ville føle meg som en taper i forhold til henne. Når skal livet egentlig begynne? Er så s.y.k.t lei av å vente og å være usikker. BLÆ. Hva skal jeg gjøre med russebilen? Hvem skal jeg henge meg på? Jeg savner deg kamilla, skulle øsnke du aldri dro fra klassen. Gud det er så mørkt.
Jeg er ensom.
jeg har alltid fått det som jeg vil. Jeg tørr nesten påstå å si jeg er definisjonen på pen, uten å være det man kaller “selvsentrert selvdigger”.
Jeg var til og med så heldig å få et bra utsende. Jeg har langt lyst hår, lange bein, flat mange, stram rumpe og “store” pupper og faktisk større lepper. Jeg har og hadde alt, helt til jeg fikk et hardt slag i ansiktet av en gutt som ikke ville ha meg lengre.
Jeg har grått og vært lei meg en stund. Klarer ikke å la vær å mase på ham. Går det ann å ikke like meg…
tenk å få det slaget i trynet. Pappas lille prinsesse som alltid har fått det som hun vil. Avvist.
Hvordan kan jeg være verdt noe som helst…
Jeg har vondt i meg. Jeg er så forelsket i en så nesten er dobbelt så gammel så meg. Han er rundt 30 og jeg er snart 16. Det verste er at han er kjekk, og jeg har nesten aldri pratet med ham. Men, litt. Jeg er så oppslukt. Jeg vil ha sex med ham og bade i saltvannet med ham i sommer. Le og drikke champagne med jordbær i. Pluss at han skal få kysse meg når han vil. Det er det. Jeg vil være lykkelig med ham, men jeg kan ikke det. Alder er IKKE bare ett tall. Det kan være en hindring, og det er det det er nå. Klumpen sitter i hjertet mitt hele tiden, og jeg blir svimmel av å tenke på at han aldri kan bli min. Jeg er ulykkelig forelsket. Faen. Så ulykkelig.
Hjelp meg
Min beste venn i hele verden kunne jeg aldri klart meg uten. Jeg har kjent han i 5 år, og i det siste har vi blitt omtrent avhengige av hverandre. Vi trenger hverandre mer enn noen gang. Jeg er syk og deprimert, og han er også deprimert. Han er alltid den som får meg til å smile, men det er heller ingen andre som får meg til å gråte like mye som han gjør. Jeg er så utrolig glad i han at jeg ikke har ord en gang. Og det samme med han, han forteller meg hver dag hvor mye han trenger meg og ikke hadde klart seg uten meg. For å si det sånn, jeg har aldri vært ordentlig forelsket eller hatt et ordentlig forhold, og jeg aner virkelig ikke hva ekte kjærlighet er. Men hvis jeg skulle gjette, er det vi har så nærme kjærlighet som det går an å komme. Men vi er bare venner, bestevenner. Det som er, er at vi er så mye mer enn bare det tilogmed. Men jeg begynner å tenke at dette ikke er nok for meg, jeg trenger hele han.
Når jeg kunne fått han, ville jeg ikke ha han. Nå som jeg ikke kan få han, vil jeg ha han mer enn noe annet. Jeg vil alltid ha det jeg ikke kan få. Han har vært etter meg lenge, men ikke før han fik dame, ble han interessant. Egentlig bryr jeg meg ikke om dama, JEG vil jo ha han. Det skremmer meg at jeg tenker sånn. Hva skjedde meg girlpower og hoes before broes? Det som skremmer meg mest er at det er ingenting som hindrer meg… Jeg vet at han vil ha meg også, og at han ville valgt meg framfor kjæresten når som helst. Jeg føler meg som en dritt, jeg vet jo at i det sekundet jeg har fått han, kommer jeg ikke til å ville ha han lengere… Hodet mitt er så fucka, jeg klarer ikke leve slik. Jeg har så jævlig lyst på han!!
Jeg føler at jeg ikke har noe venner, selv om andre oppfatter meg som en av de mest “populære”. Jeg har mange venner, men ingen nære. På skolen føles det som om jeg har mange venner, og jeg føler meg lykkelig. På fritiden føler jeg meg ensom. Jeg er alltid avlogget på chatten på facebook fordi jeg er redd for at ingen vil snakke med meg, jeg har ikke et profilbilde fordi jeg er redd at ingen skal like det, jeg skriver ingen statuser fordi jeg er redd at ingen skal kommentere det. Jeg hater det!
Jente, 17 : Ville bare si at jeg føler akkurat det samme som deg…
Føler meg så utrolig ensom, på skolen har jeg mange venner, og mye av fritiden bruker jeg til trening. Men tiden utenom det, i helgene, i ferier, jeg er så ensom, føler at jeg ikke har noen å snakke ordentlig med. Det gjør så vondt, uansett hvor positiv jeg prøver å være, sniker disse tankene seg innpå.
Det er godt å vite at jeg ikke er alene. Håper det ordner seg for deg :) Jeg trener hver dag, og det er det som holder meg oppe på en rar måte…
I dag satt vi flere venner ved stranda og bare snakket i timer. Jeg setter utrolig stor pris på det å være med venner. Ei venninne som jeg ikke har sett på lenge ga meg en klem da hun så meg. Det er sykt hvor glad man kan bli av små ting.
I går lå jeg og gråt i flere timer, og etter flere måneder svarte jeg ikke “ja, alt er fint” når mamma spurte om hvordan jeg har det. Det hjelper faktisk å snakke om ting, noe som jeg ikke trodde på før i går. I dag gråter jeg ikke fordi jeg er deprimert, men fordi jeg innser at det faktisk begynner og gå fremmover.
jeg begynte å gråte av å lese alle kommentarene, jeg kunne ønske jeg kunne vært der for alle ensomme og hjulpet alle som har det vondt. og jeg kunne ønske jeg hadde en mamma eller pappa.
Ble slutt mellom meg og kjæresten for 6 mnd siden- men fortsatt holder vi på. Noe i meg er så utrolig glad for det, for jeg elsker jo han- og vi var sammen over 1 år. Men nå føler jeg at jeg må gi slipp på han, føler at det ikke er vits å holde på sånn her. Blir jo ikke oss uansett! Men jeg tørr ikke, han betyr rett og slett for mye- og han har alt forelsket i en annen jente 1 gang.. men fortsatt holder vi på. Er det ikke sånn at hvis man virkelig elsker noen, så må man kunne gi slipp på dem? Føler det i hvert fall sånn her..
Jeg orker ikke mer. Jeg har ingen. Jeg har ikke et hjem, ingen foreldre, ikke et liv.
Moren min er psykisk syk og alkoholiker. Jeg har alltid vært alene, alltid.
Faren min og stemoren min er voldelige. Jeg annmeldte dem. Det finnes ikke bevis sa de, selvom politiet og barnevernet har hatt utallige utrykninger og saker. Jeg har dratt fra lillebroren min og hunden min.
Noen vet, noen snakker jeg med, men de fleste vet ikke, og hvis de vet sier de ingenting. Ingen vil tro det, den populære. Den alle ville være venn med.
Livet er hardt, og jeg har lært mer enn de fleste og tatt flere valg enn mange. Harde valg. Når skal det stoppe? Aldri
For 8 mnder siden dro jeg fra alt det trygge hjeme i Norge for et nytt liv i USA. Jeg kom hit, kjente ikke en sjel, men jeg fikk fort mange venner. Men det er ikke bare venner jeg har faatt meg her. Ogsaa kjaerste. Og om to mnder reiser jeg hjem igjen. Jeg sitter med taarer i oeynene naar jeg skriver dette her for jeg vil ikke dra fra alle her. Spesielt ikke kjaeresten min. Vi har holdt paa omtrendt siden jeg kom hit og vaert sammen i ca 5 mnder naa. Bare aa tenke paa at jeg maa dra fra han om to mnder gjoer at jeg bare vil gjemme meg i et skap og aldri komme ut igjen. Folk sier at jeg kan jo komme tilbake. Men det er ikke saa lett. Jeg vet at jeg maa hjem og bli ferdig med utdannelsen min, saa jeg faar ikke dratt hit igjen foer om et par aar. Og to aar uten aa se kjaersten din er lenge. Jeg vet ogsaa at et langdistanseforhold ikke vil fungere siden jeg ikke kommer til aa komme tilbake med det foerste. Kanskje aldri. Men det klarer jeg ikke aa tenke paa. Aa aldri see den jeg elsker igjen…
Hjertet mitt er i ferd med å knuses. Jeg møtte en fantastisk mann i USA da jeg jobbet der en periode, jeg ble stormforelsket og vi hadde en fantastisk måned sammen der før jeg måtte reise hjem igjen. Siden jeg reiste tilbake har det bare vært misforståelser og mye krangling og vondt mellom oss. Han er drømmemannen min, vi har snakket om en fremtid sammen og lagt planer slik at vi kan bo i samme land til neste år. Men det har vært så mye vondt mellom oss, det fine vi hadde sammen kan jeg nesten ikke huske lengre, det er en sjeldenhet at vi har en samtale som er fin lengre. Jeg savner det så det gode mellom oss, det gjør meg så trist at jeg nå må innse at vi ikke får det til. Det blir ikke slik vi hadde drømt om, og jeg må si farvel til en mann som jeg aldri ser igjen. Det gjør så vondt, hele dagen på jobb har jeg vondt og hele ettermiddagen og kvelden sitter jeg hjemme og har det vondt og gråter. Sliter med å sovne og har ikke matlyst. Jeg er så glad i han, hvorfor må det være så vanskelig å få det til? Hvorfor kan vi ikke slappe av og stole på hverandre, slutte med usikkerhet og misforståelser og krangler og få den fremtiden vi har drømt om? Jeg tenker at det ikke vil vare, og jeg merker at han tenker det samme. Vi har ikke snakket om det ennå, men det er bare dager unna. Det gjør så vondt. Jeg vil ikke bli alene igjen og miste drømmene mine for fremtiden med ham.
<3
Jeg blir ikke utsatt for overgrep. Jeg har ikke kjærlighetssorg. Jeg har ikke mistet noen nære meg. Jeg har ikke en alvorlig sykdom. Men selv om jeg kanskje ikke har noen av disse tingene, betyr det ikke at livet mitt er perfekt. Hver dag så tenker jeg “skulle ønske jeg så sånn ut, eller sånn ut” Det høres kanskje teit ut, men jeg hater meg selv. Jeg snakker ikke bare om valkene som jeg blir kvalm av å se. Eller det livløse håret, dobbelthaka som vokser for hver dag, de tjukke beina, den store nesa, de stygge øra, det flisete håret. Neida, ikke bare utseendet mitt, men også personligheten min. Jeg syns rett og slett av jeg er en dårlig person. Hver dag tenker jeg at jeg vil være perfekt på alle måter. Være en god venn, se bra ut, få bra karakterer, være flink i sport, ikke være for tykk osv osv… Det er sikkert mange jenter på min alder som kjenner seg igjen i min situasjon. Jeg har lyst til å leve livet mitt. Jeg har lyst til å være spontan, fri, glad. Men selvbildet mitt ødelegger alt. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å overse det. Jeg tenker på kalorier hver dag. Er livredd for å legge på meg. Vil gå ned i vekt. Jeg leser hundre sider om hvordan slanke seg, og hvordan få flat mage til sommeren. Jeg leser hundre sider med sminke og hårtips for å prøve å forbedre utseendet mitt. Hvorfor gjør jeg dette? hvorfor klarer jeg ikke å slutte? Det gjør meg deprimert. Det gjør meg trist. Jeg vil ikke tenke på vekt dagen lang, og jeg vil ikke tenke på utseende, eller konkurrere om å være penere og bedre enn andre, men jeg klarer ikke å la være!! Jeg har mange venner, har kjæreste nå, ahr hatt mange i mitt liv, gutter flørter ofte med meg, og selv om jeg er såkalt normal ifølge mitt bmi, så er jeg ikke fornøyd. Jeg evt ikke hva som vil gjøre meg glad. jeg som er str 38 (M), tenker om at hvis jeg bare brukte 36, elr 34 (S) så ville jeg vært superfornøyd.. og hvis bare puppene mine ble litt større, og håret mitt lengre.. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre mer! jeg er lei, og jeg er trøtt. Noen som føler det på samme måte som meg?
jeg føler meg fantastisk
Trengte bare et sted å dele noen tanker, og kom plutselig på at du har gitt mulighet til leserene dine her, Annette, så jeg lette meg tilbake i arkivet ditt.
Snart er det ett år siden 22. juli.
Ett år siden jeg satt hjemme alene, slappet av, spiste boller og nøt sommerferie
Ett år siden jeg sist snakket med bestevenninnen min på telefon.
Ett år siden nyheten om skyting på en fredelig øy grep meg med en så enorm fykt som fikk meg til å miste pusten.
Ett år siden jeg ringte venninnen min opp igjen ett titals ganger, og ikke fikk noe svar.
Ett år siden jeg gråt av uvirkelighet, redsel og fortvilelse.
Ett år siden jeg hørte moren din sine redselsskrik i telefonen fordi hun var så redd for å miste deg
Ett år siden jeg satt våken og så på nyhetene på tv hele natten, og desperat klamret meg til håpet om at jeg kom til å se deg igjen, le med deg igjen, klemme deg igjen og gråte på skulderen din igjen.
Ett år siden jeg innså hvor mange som satt og hadde det like vondt og vondere enn meg, men likevel følte meg så alene
Ett år siden en mans ondskap snudde livet mitt på hodet, og røvet fra deg hele fremtiden din.
Ett år siden jeg begynte å savne deg.
Ett år siden noe har vært det samme.
Nesten et år etterpå er det fortsatt så utrolig vondt uten deg.
Jeg savner deg <3