Jeg lå på badegulvet igjen. Ordene du er en flott jente, og du har alle gode kvaliteter flimret foran øynene mine. Hvis det var sant, hvorfor følte jeg meg som et av de mest ubrukelige menneskene i verden? Hvorfor følte jeg at jeg løy da jeg fortalte om livet mitt til psykologen, og hun gav meg disse ordene. Jeg ville skrike til henne at hun tok feil. Jeg ville skrike at jeg tenkte onde tanker, hatet verden og ville dø.
Samtidig følte jeg ingenting. Jeg følte ikke glede. Jeg følte ikke sorg. Ingen følelser fylte meg til tider. Jeg vrei litt på meg der jeg lå på badegulvet. Enda en tåre brøytet seg vei nedover det ujevne kinnet mitt. Jeg hadde det vondt samtidig som jeg ikke følte noe. Det var så rart. Det begynte nedi magen og det var som en tomhet som slukte alle følelser. Jeg klarte ikke å glede meg over fine ord, og heller ikke fine gaver. Alt var så forvirrende. Jeg fortalte meg selv at jeg burde være lykkelig, men det gikk ikke.
Jeg hadde mistet så mye. Da jeg byttet skole viste vennene mine seg fra en annen side. De brydde seg ikke lenger. De kontaktet meg ikke lenger. Ett år gikk og jeg hørte fremdeles ikke fra noen av dem. Jeg tenkte det ikke gjorde noe for jeg hadde jo to andre gode venner som kunne støtte meg. De visste hvordan jeg følte det for de hadde det ikke alltid så bra selv. De forsto meg, og vi var sammensveiset som bare det. Men så forandret ting seg igjen.
Min bestevenn formet nye vennskap. Jeg var sjalu. Jeg klarte ikke å være glad på hennes vegne. Hun fikk seg kjæreste, og jeg ble grepet av et voldsomt sinne. Jeg var redd han ville ødelegge henne, forandre henne og ta henne fra meg. Alle disse tingene skjedde, og hullet nedi magen vokste. Jeg følte meg utenfor og alene, men mest av alt; ensom. Hadde jeg vært en flott jente hadde jeg vel vært glad på hennes vegne. Da hadde jeg unnet henne denne store gleden. Det gjorde jeg ikke. Jeg stirret i taket der jeg lå på baderomsgulvet.
I 3 år hadde livet mitt vært på bånn. Jeg var bare 16 år men følte at alle ulykker som kunne ramme et menneske hadde rammet meg. Familien min var et kapittel for seg selv. De lot meg ikke leve, lot meg ikke vokse og gro og jeg fikk ofte kjeft for å være deprimert. Jeg gikk mye tur alene. Men den eneste tiden på døgnet jeg våget meg ut var om kvelden. Da var det mørkt og ingen kunne se meg. Det var det jeg likte best.
Barndommen min var egentlig blitt kastet vekk. Som ungdom skal en føle seg fri og glad. En skal gå ut med venner og finne på spennende ting. Man skal være ute sent om kvelden og ha koselige kvelder sammen med mennesker en er glad i. Jeg hadde gått glipp av alle disse tingene. Jeg hadde vært inne alene, sett på filmer alene og ønsket at livet mitt var en film. At jeg kunne pause, spole tilbake og spole forbi ting jeg ikke ville se. At livet virkelig hadde en “happy ending”.
Hver dag sitter jeg på baderommet. Gjemmer meg fra verden. Gråter ut mine sorger, og snakker med liksom personer som gir meg de svarene jeg vil ha. Men på utsiden vet ingen virkelig hvordan jeg har det. På utsiden er jeg den tullete og litt rare jenten som spøker og ler. Men på innsiden gråter jeg. På innsiden skriker jeg. På innsiden lengter jeg etter en person som ser meg for den jeg er. Som tar meg i hånden og klemmer meg. Som forteller meg at det er over, og at nå; nå skal jeg få fred.
- Jente. 16.
Hvis du har en historie du vil dele
på bloggen kan du sende teksten til
nette@nettenestea.com
For en trist – og utrolig bra skrevet – historie!
trist..!
Ojj….jeg ble ganske rørt. Jeg vet veldig godt hvordan det er å være deprimert. Har vært deprimert i noen år nå, men det er ikke konstant, det kan skje noe bra, godt og jeg er lykkelig, men så blir jeg bare trist. Å ikke kunne føle noe i det hele tatt må være fælt. Jeg skal ikke si jeg vet hvordan du har det, for det gjør jeg ikke. Ingen er like eller opplever det samme, men jeg har opplevd en go del dritt jeg og. Håper på at framtiden bare blir bedre :)
åh, ble trist inni meg av den historien:/
vet hvordan det føles ..
Har også hatt det sånn i 3 år + og -, men jeg føler det er verre og for sent for meg å få et bra normalt liv, siden jeg er mye eldre enn deg.. det er ikke for sent for deg å få et bra liv, bli lykkelig. du må bare presse deg selv til å gjøre ting som er bra for deg men som du ikke vil, du MÅ våge. vet det er lettere sat enn gjort, men vil du ha en forandring, må du gå de første skrittene selv. vær sterk. tenk at du kun lever én gang, og dette ene livet du har fått skal jammen meg leves!!!! ingen eller noe skal ødelegge, det er ditt liv, du klarer det!!! (håper personen som skrev historien til deg leser kommentarene altså!)
Denne historien var utrolig bra skrevet, men samtidig veldig trist og lese! Håper den som har skrevet det får det litt bedre videre i livet :)
Gripende! Virkelig. Utrolig flott at du deler sånne historier Anette :)
så modig du er som forteller historien din! også selv om den er trist, og det som du selv sier;er forventet at man skal være glad og sprudlene sosial,,, sjøl kan jeg huske at det å være 16år ikke bare var lett heller,,,og tror nok mange – kansje de aller fleste opplever det,,,også vennene dine og din venninde,,,du må ikke dømme deg selv så hardt for å føle på sjalusi og sinne! men heller spørre deg selv hvorfor du er så redd for å miste – bli svikta – miste kontroll(,,,???) det å kjenne på følelser er en del av det å være menneske , bli kjent med seg selv og modnes,,,, Det gjør ikke deg til et dårlig menneske at du ikke bare kan glede deg over din vennindes nye venner og kjæreste, men det gjør deg mennesklig!!!! jeg tror jeg ville bli litt skremt hvis jeg møtte et menneske som utelukkende uttrykte “positive” følelser!!! – og veldig, veldig skeptisk!!!! – det værste vi kan gjøre er å gjemme bort det vi ser som “dårlige følelser” – og skamme oss over å ha dem,,, Nei’ si til deg selv at du er et menneske med alle nyansene og godta at du føler som du gjør! Det blir som historien med trollet som sprekker når det kommer fram fra mørket og ut i sola!!! – la sola skinne på deg og den du er! Vær deg selv og ta godt vare på alt du er!!! <3
Dette er veldig trist, men utrolig godt skrevet. Jeg håper at denne vonde tiden er over snart for deg Jente 16. Som vi sier (der jeg kommer fra) det er alltid en ny soloppgang etter hver solnedgang. Det gjelder å finne styrken i seg og prøve å gjøre det beste av situasjonen, jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, men jeg håper at det vil endre seg.
Jeg har nominert deg som årets blogger!
http://vixenmagazine.no/vixen-blog-awards/
Utrolig bra skrevet!
Følte meg igjen noen steder her. Føler meg deprimert av og til, har som hun sier: “vondt samtidig som jeg ikke følte noe. Det var så rart. Det begynte nedi magen og det var som en tomhet som slukte alle følelser.” Akkurat slikt har jeg følt det, men ikke fått beskrevet det med ord.
Jeg vet ikke hvilke råd jeg kan gi deg, er ikke deprimert så ofte, men allikevel litt for ofte… I flere år skjulte jeg det, sa jeg ikke ville på skolen for jeg var dårlig. Grunnen var egentlig at at jeg ikke orket og skjule meg bak et falskt smil og si at alt var bra.
Men nå er det mye bedre. Fant ut at hele problemet mitt var ei venninne som ødela meg helt. Nå er vi heldigvis ikke venner lenger. Jeg har det mye bedre! Selv om tomhetsfølelsen kommer tilbake av og til. Men ikke like ofte. Kanskje det er noe lignende som plager deg også, bare at du ikke vet det enda. Håper ihvertfall du finner ut av det og føler deg bedre snarest mulig. Det kreves mye energi og psyke og klare og holde ut med slike følelser.
Utrolig bra skrevet! Jeg ble også trist inni meg.. :( Kjempefint av deg å legge ut slike historier, annette!
sånn har jeg det-ofte!
Hun trenger Jesus, noe som gir livet mening!
http://www.desired.blogg.no
fint bilde :)
Utrolig fin historie, og veldig bra skrevet!
åh, nå fikk jeg skikkelig lyst til å klemme deg, og ta en kveld for å snakke med deg, og se en film sammen med deg! hihi :-)
skulle ønske jeg visste hvem du som skrev dette var..
hei! Tusen takk Anette for at du la ut historien min! og tusen takk til alle som har kommentert. Jeg fikk tårer i øynene da jeg leste alle de fine tingene dere har skrevet. Akkurat nå har jeg det mye bedre. Jeg føler ikke totalt håpløshet. Jeg fant ut at så lenge en gleder seg til noe så holder man seg i livet. Jeg for min del skal ta neste skoleår i England og det gir meg en ny flamme å leve på. Jeg føler fremdeles ingenting, men man lærer å leve med det selv om man føler noe mangler. Jeg er sikker på at en dag vil jeg føle igjen, og bli fylt med en glede som vil vare livet ut. Jeg håper jeg kan være et bilde for andre tennåringer: at selv om jeg slet mye og fremdeles sliter med familie osv.. så går det ann å tilpasse seg, lære seg til å bli sterk nok til å takle hva det skulle være. At så lenge en har drømmer og mål så kan man se fremover, og le av gamle sorger. Igjen: tusen takk til alle som kommenterte og tok seg tid til å lese. jeg er som sakt veldig veldig rørt. Tusen takk Anette!
Jeg har følt akkurat likt, du aner ikke. Ordene var som om de kunne komt fra meg! Tror alt for mange føler det akkurat slik.
Håper det går bedre med deg..
Utrolig fint !
Greit at jeg kopierer det til bloggen min?