Foto: Marius Pettersen - www.mariuspettersen.no
Da er det på tide med en ny runde av Confession Time!
Hvis du er ny på bloggen og ikke har fått med deg konseptet kan du få med deg de tidligere rundene her.
Nå er det altså dere lesere som kan slå fra dere i kommentarfeltet, få ut alt dere har inni dere av tanker og følelser og lese gjennom hva de andre skriver. Det kan ofte hjelpe å vite at flere er i en liknende situasjon.
Uansett om det handler om familie, venner, kjæreste, ensomhet, selvbilde eller lykke – legg igjen en kommentar om hvordan du har det! Det er alltid godt å sette ord på ting, reflektere og få det ut. Man føler seg så mye bedre etterpå.
Stor klem til alle sammen, jeg leser som alltid hver eneste kommentar.
Jeg forelsket meg i en gutt i England. Alt var perfekt. Så har han plutselig fått kjæreste. Det sårer så veldig å lese navnet hennes på msn, overalt.. skulle ønske det var meg istedet.
Det startet for et år siden nå, før sommerferien i fjord. Ei jente spredte ryker om meg, som absolutt ikke var sanne. Det var ikke små uskyldige rykter heller, det var ille! Jeg skulka den dagen, og våknet med tapte anrop og meldinger fra ca. 5-6 stykker på mobilen. de spurte hvorfor jeg var så frekk, stygg og teit, hvorfor jeg var hore osv.. Jeg trodde de tulla, for jeg var gode venner med alle sammen, så jeg svarte med det: Fordi jeg vil, har du noe imot det osv.. Det jeg ikke visste var at de alle var seriøse!
Det viste seg at de alle hadde sitti sammen mens denne “jenta” fortalte dritt om meg, men jeg hadde sendt meldinger hadde de diskutert svara mine, bestevenninna mi satt også der, det er hun som har fotalt meg alt dette ( De andre har bekreftet det i ettertid) Det overrasker meg ikke at denne jenta koste seg som bare faen mens hun satt der og fikk all oppmerksomheten, det er slik hun er, og det er derfor vi aldri har kommet overrens.
Da det til slutt gikk opp for meg at alle var seriøse visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, jeg kunne ikke tro at de trodde på all dritten hu hadde slengt om meg. Jeg lå på rommet å gråt da mamma kom hjem fra jobb, og fortalte henne selvfølgelig alt sammen. Vi skulle ta det opp med foreldrene hennes.
Plutselig hadde jeg ingen venner lengre, ingen ville prate med meg, og jeg fikk stygge blikk i klasserommet. En kveld samme uka ringte vi på oss denne jenta. Jeg glemmer aldri blikket hennes da hun åpna døra. Men jeg punkt for punkt konfronterte henne med alle påstandene hennes, hevdet hun at hun aldri hadde sagt noe av det, i ren desperasjon vil jeg tro.
Men ting var fortsatt ikke som før. Jeg hadde gode karakterer på skolen, jeg var flink i håndball, jeg hadde mange venner, nå gikk karakterene nedover, jeg ville ikke på trening, og hadde heller ikke mange venner.
De fleste sa unnskyld dagen etter, jeg ba henne om å fortelle alle hun hadde sagt dritt om meg til, at det hun hadde sagt ikke var sant. Jeg hadde samtaler med skolens sosialarbeider og helsesøsteren, det hjalp litt. De bestemte at det kanaskje var best om jeg og denne jenta delte telt på konf. leieren. Det gjorde alt enda værre.
På en annen side førte dette til at jeg fikk meg kjæreste. Jeg var glad og lykkelig for en gangs skyld. det var ikke hvilken som helst heller, han var en av skolens mest populære, jeg trodde alrdi at han likte meg. Han var også den eneste som ikke trodde på det jenta hadde fortalt.
Etter alt dette synes mamma jeg forandret meg, hun sa at jeg bla. hadde blitt frekk. Vi begynte å krangle masse. At stefaren min alltid skulle blande seg inn, gjorde meg bare irritert. Det var ikke små krangler heller, og det endte med at jeg ike orket mer. Jeg fortalte at jeg ville flytte til faren min, og mamma sa jeg måtte være ute av huset i løpet av en time. Jeg pakket det viktigste og dro uten å si hade og jeg sluttet på håndball, som jeg elsket… Kjæresten jeg hadde fått pratet jeg omtrent aldri med lenger, jeg følte ikke for å være sosial, jeg hadde ikke lenger selvtillit og jeg følte ikke jeg var god nok for han. Det ble slutt, men vi holdt på litt etter det, han likte meg fortsatt, sa han.
Nå begynner ting å bli bra igjen, jeg og mamma er venner, og jeg flytter til Oslo i sommerferien, til pappa altså. Men jeg sliter fortsatt en del, har spykolog å prate med hvis jeg vil, men mamma er ikke så optimistisk til det.
På en annen side driver gutten jeg var sammen meg og jenta som spredte ryktene på nå. Jeg skjønner det bare ikke, de så å si “hata” hverandre. Men men, deres valg, jeg bryr meg faktisk ikke..
Jeg har fortsatt ingen ordetnlig gode venner og god selvtillit, men nå begynner jeg på vgs, og håper det blir bedre der. Jeg pleide å være så sprudlene og glad, og flink på skolen. Vel, den ekte meg er fortsatt inni meg et sted, jeg å bare finne henne først…
Det startet for et år siden nå, før sommerferien i fjord. Ei jente spredte ryker om meg, som absolutt ikke var sanne. Det var ikke små uskyldige rykter heller, det var ille! Jeg skulka den dagen, og våknet med tapte anrop og meldinger fra ca. 5-6 stykker på mobilen. de spurte hvorfor jeg var så frekk, stygg og teit, hvorfor jeg var hore osv.. Jeg trodde de tulla, for jeg var gode venner med alle sammen, så jeg svarte med det: Fordi jeg vil, har du noe imot det osv.. Det jeg ikke visste var at de alle var seriøse!
Det viste seg at de alle hadde sitti sammen mens denne “jenta” fortalte dritt om meg, men jeg hadde sendt meldinger hadde de diskutert svara mine, bestevenninna mi satt også der, det er hun som har fotalt meg alt dette ( De andre har bekreftet det i ettertid) Det overrasker meg ikke at denne jenta koste seg som bare faen mens hun satt der og fikk all oppmerksomheten, det er slik hun er, og det er derfor vi aldri har kommet overrens.
Da det til slutt gikk opp for meg at alle var seriøse visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, jeg kunne ikke tro at de trodde på all dritten hu hadde slengt om meg. Jeg lå på rommet å gråt da mamma kom hjem fra jobb, og fortalte henne selvfølgelig alt sammen. Vi skulle ta det opp med foreldrene hennes.
Plutselig hadde jeg ingen venner lengre, ingen ville prate med meg, og jeg fikk stygge blikk i klasserommet. En kveld samme uka ringte vi på oss denne jenta. Jeg glemmer aldri blikket hennes da hun åpna døra. Men jeg punkt for punkt konfronterte henne med alle påstandene hennes, hevdet hun at hun aldri hadde sagt noe av det, i ren desperasjon vil jeg tro.
Men ting var fortsatt ikke som før. Jeg hadde gode karakterer på skolen, jeg var flink i håndball, jeg hadde mange venner, nå gikk karakterene nedover, jeg ville ikke på trening, og hadde heller ikke mange venner.
De fleste sa unnskyld dagen etter, jeg ba henne om å fortelle alle hun hadde sagt dritt om meg til, at det hun hadde sagt ikke var sant. Jeg hadde samtaler med skolens sosialarbeider og helsesøsteren, det hjalp litt. De bestemte at det kanaskje var best om jeg og denne jenta delte telt på konf. leieren. Det gjorde alt enda værre.
På en annen side førte dette til at jeg fikk meg kjæreste. Jeg var glad og lykkelig for en gangs skyld. det var ikke hvilken som helst heller, han var en av skolens mest populære, jeg trodde alrdi at han likte meg. Han var også den eneste som ikke trodde på det jenta hadde fortalt.
Etter alt dette synes mamma jeg forandret meg, hun sa at jeg bla. hadde blitt frekk. Vi begynte å krangle masse. At stefaren min alltid skulle blande seg inn, gjorde meg bare irritert. Det var ikke små krangler heller, og det endte med at jeg ike orket mer. Jeg fortalte at jeg ville flytte til faren min, og mamma sa jeg måtte være ute av huset i løpet av en time. Jeg pakket det viktigste og dro uten å si hade og jeg sluttet på håndball, som jeg elsket… Kjæresten jeg hadde fått pratet jeg omtrent aldri med lenger, jeg følte ikke for å være sosial, jeg hadde ikke lenger selvtillit og jeg følte ikke jeg var god nok for han. Det ble slutt, men vi holdt på litt etter det, han likte meg fortsatt, sa han.
Nå begynner ting å bli bra igjen, jeg og mamma er venner, og jeg flytter til Oslo i sommerferien, til pappa altså. Men jeg sliter fortsatt en del, har spykolog å prate med hvis jeg vil, men mamma er ikke så optimistisk til det.
På en annen side driver gutten jeg var sammen meg og jenta som spredte ryktene på nå. Jeg skjønner det bare ikke, de så å si “hata” hverandre. Men men, deres valg, jeg bryr meg faktisk ikke..
Jeg har fortsatt ingen ordetnlig gode venner og god selvtillit, men nå begynner jeg på vgs, og håper det blir bedre der. Jeg pleide å være så sprudlene og glad, og flink på skolen. Vel, den ekte meg er fortsatt inni meg et sted, jeg å bare finne henne først
jeg har aldri vært i et forhold før,og det er vel egentlig litt pinlig å skrive til deg, 19åringen når jeg selv er i en alder av 25.
jeg har ingen erfaring på dette området og er veldig tilbaketrukket og forsiktig på dette området. jeg er påpasselig med å ikke vise følelser eller at jeg liker noen med mindre jeg er hundre prosent sikker på at den andre gjengjelder eller har de samme følelsene tilbake. nå er det slik at jeg liker to ulike gutter, svært forskjellige vil jeg nå si. men det som jeg har inntrykk av personligheten deres som de har felles er at de er litt sjenerte,dvs jeg liker å tro at de bare er arrogante. jeg er litt av samme type, så aldri i livet om jeg tar initiativ. men jeg liker de svært godt, og vil så inderlig bli bedre kjent med de. jeg vet ikke om de liker meg, jeg håper og en liten del av meg liker å tro at det er nettopp derfor de ikke tør å ta kontakt. hva skal jeg gjøre? jeg tør ikke og vil ikke bli avvist. og dersom jeg tar initiativ og får avvisning og viser at jeg faktisk liker dem mer enn som en venn, så kan det gå adundas med vennskapet også. det vil jeg ikke risikere, eller det vil dessuten være kjempeflaut. jeg føler nå at jeg kommer til å dø enslig. jeg har det utrolig vondt inni meg, med så mye annet å tenke på også, jobb og skole. jeg liker å tro det verste slik at jeg får det litt på avstand (“nei,selvsagt er de ikke interessert i meg”). hvordan kan jeg vite? jeg føler på en måte at jeg er flink til å lese folk, men er så redd for å ta veldig feil også. det kan gå begge veier, like fullt. jeg er veldig kresen, men selvsagt er ingen perfekte. så akkurat disse to virker så flotte. jeg liker ikke utragerende og kjempeutadvendte folk ,og det er jo nettopp disse som tør å ta kontakt. hvordan vet man om noen er overlegen eller bare sjenert? er det mange sjenerte gutter? hvordan skal jeg opptre? håper du kan svare her eller på bloggen aller helst slik at jeg finner igjen dette. super blogg,forresten! du har stil og det er kjempeflott det du skriver!
Det startet for et år siden nå, før sommerferien i fjord. Ei jente spredte ryker om meg, som absolutt ikke var sanne. Det var ikke små uskyldige rykter heller, det var ille! Jeg skulka den dagen, og våknet med tapte anrop og meldinger fra ca. 5-6 stykker på mobilen. de spurte hvorfor jeg var så frekk, stygg og teit, hvorfor jeg var hore osv.. Jeg trodde de tulla, for jeg var god venn med alle sammen, så jeg svarte med: Fordi jeg vil, har du noe imot det osv.. Det jeg ikke visste var at de alle var seriøse!
Det viste seg at de alle hadde sitti sammen mens denne “jenta” fortalte dritt om meg, men jeg hadde sendt meldinger hadde de diskutert svara mine, bestevenninna mi satt også der, det er hun som har fotalt meg alt dette ( De andre har bekreftet det i ettertid) Det overrasker meg ikke at denne jenta koste seg som bare faen mens hun satt der og fikk all oppmerksomheten, det er slik hun er, og det er derfor vi aldri har kommet overrens.
Da det til slutt gikk opp for meg at alle var seriøse visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, jeg kunne ikke tro at de trodde på all dritten hu hadde slengt om meg. Jeg lå på rommet å gråt da mamma kom hjem fra jobb, og fortalte henne selvfølgelig alt sammen. Vi skulle ta det opp med foreldrene hennes.
Plutselig hadde jeg ingen venner lengre, ingen ville prate med meg, og jeg fikk stygge blikk i klasserommet. En kveld samme uka ringte vi på oss denne jenta. Jeg glemmer aldri blikket hennes da hun åpna døra. Mens jeg punkt for punkt konfronterte henne med alle påstandene hennes, hevdet hun at hun aldri hadde sagt noe av det, i ren desperasjon vil jeg tro.
Men ting var fortsatt ikke som før. Jeg hadde gode karakterer på skolen, jeg var flink i håndball, jeg hadde mange venner, nå gikk karakterene nedover, jeg ville ikke på trening, og hadde heller ikke mange venner.
De fleste sa unnskyld dagen etter, jeg ba henne om å fortelle alle hun hadde sagt dritt om meg til, at det hun hadde sagt ikke var sant. Jeg hadde samtaler med skolens sosialarbeider og helsesøsteren, det hjalp litt. De bestemte at det kanaskje var best om jeg og denne jenta delte telt på konf. leieren. Det gjorde alt enda værre.
På en annen side førte dette til at jeg fikk meg kjæreste. Jeg var glad og lykkelig for en gangs skyld. Det var ikke hvilken som helst heller, han var en av skolens mest populære, jeg trodde aldri at han likte meg. Han var også den eneste som ikke trodde på det jenta hadde fortalt.
Etter alt dette synes mamma jeg forandret meg, hun sa at jeg bla. hadde blitt frekk. Vi begynte å krangle masse. At stefaren min alltid skulle blande seg inn, gjorde meg bare irritert. Det var ikke små krangler heller, og det endte med at jeg ikke orket mer. Jeg fortalte at jeg ville flytte til faren min, og mamma sa jeg måtte være ute av huset i løpet av en time. Jeg pakket det viktigste og dro uten å si hade og jeg sluttet på håndball, som jeg elsket… Kjæresten jeg hadde fått pratet jeg omtrent aldri med lenger, jeg følte ikke for å være sosial, jeg hadde ikke lenger selvtillit og jeg følte ikke jeg var god nok for han. Det ble slutt, men vi holdt på litt etter det, han likte meg fortsatt, sa han.
Nå begynner ting å bli bra igjen, jeg og mamma er venner, og jeg flytter til Oslo i sommerferien, til pappa altså. Men jeg sliter fortsatt en del, har spykolog å prate med hvis jeg vil, men mamma er ikke så optimistisk til det.
På en annen side driver gutten jeg var sammen meg og jenta som spredte ryktene på nå. Jeg skjønner det bare ikke, de så å si “hata” hverandre. Men men, deres valg, jeg bryr meg faktisk ikke..
Jeg har fortsatt ingen ordentlig gode venner og god selvtillit, men nå begynner jeg på vgs, og håper det blir bedre der. Jeg pleide å være så sprudlene og glad, og flink på skolen. Vel, den ekte meg er fortsatt inni meg et sted, jeg å bare finne henne først…
det jeg skrev trenger kanskje å presiseres litt nærmere til enkelttilfeller.
den ene er en veldig sosial person,og forholder seg til gjengen han blir kjent med. han kan vel umulig være interessert når han ikke engang husker navnet ditt? eller ikke kommer og vil prate med deg for å bli kjent? av og til sier han hei og hadet, for vi deltar på felles dansekurs. det roteres på partnerne slik at alle får danset med alle. utenom kursene er det også dansetreff,og de siste 4-5gangene ber han meg ikke opp til dans. jeg liker å tro at det er fordi han ikke liker meg og jeg er dårlig til å danse. noen utadvendte jenter ber guttene opp til dans, men jeg er for sjenert og liker å se det som at det er guttens oppgave. men det knyter seg inni meg at det ender med at jeg ikke får noen dans med han. litt geek uten å være geek av utseende. ser at han kan rødme raskt når han blir litt flau. han er utrolig hyggelig, hjelpsom, liker å korrigere, har et nydelig smil og flotte øyne, kropp.
den andre er også veldig sosial med kjente, men virker mye roligere og sjenert. de første tre gangene jeg møtte han hilste vi ikke, og det var kanskje heller ikke naturlig. dvs utadvendte folk hadde vært hyggelige og pratsomme,åpne for å bli kjent fra første stund. det var også i forbindelse med felles interesse, aktivitet, men jeg er nybegynner og han er mer erfaren. men når man treffer en person flere ganger og man helt garantert gjenkjenner hverandre er det vel naturlig å si hei eller iallefall smile. men neida, er han sjenert eller arrogant? ikke godt å vite.. og så alvorlig i trynet da. ikke noe smil.
ikke før på tur ble vi kjent og jeg tok initiativet og presenterte meg. ellers hadde det bare vært rar stemning og merkelig å begynne å prate følte jeg, uten at man hadde håndhilst. jeg prøvde å være blid og positiv hele tiden, men fikk ikke så mye respons jevnt over. men samtalene etterhvert fløt godt, føler vi har mye felles og han er lett å prate med. utrolig hyggelig, og det meste er bra. enkelte småpirk her og der, men nobodys perfect. kunne vært mindre ego, femi, høyere, kuttet noe av hobbyen, og ikke så gæren og skade seg hele tiden. sporty og flott.
Jeg er helt utrolig skuffet over at kommentaren min ikke ble postet, og over at du lar en person forklare sin side men ikke andre..
Jeeeezz, er ikke dette en spørsmålsrunde? Lag dere blogg selv da…
Jeg tørr egentlig ikke å skrive her. Er redd for at noen skal kjenne igjen historien min. menmen. Det får så være.
Har holdt på med / vært sammen med en fire år eldre gutt i nesten et år. Det har vært mye frem og tilbake, på grunn av at vi er på veldig forskjellige stadier i livet, men når vi først er sammen har vi det så utrolig bra. Jeg har aldri vært så glad i noen, og aldri åpnet meg sånn for noen. Jeg kan være meg selv 100% sammen med han og alt er så perfekt som det kan være. “var” er vell et mer riktig ord, for det ble slutt for tre uker siden.. Jeg klarer ikke å innse at det er slutt, er vandt til at det ordner seg etter noen dager. Nå har det snart gått en måned, og han bryr seg fortsatt ikke. Vi snakker nesten ikke sammen, og de gangene vi prater sammen er det jeg som maser på han. Grunnen til at det ble slutt er forferdelig. Jeg hadde en spontanabort 3 uker før det ble slutt. Jeg var ca 9uker på vei uten å vite at jeg var gravid, så det var et foster som kom ut. ikke et “embyro” elller hva jeg skal si. Jeg syns dette var helt forferdelig, men ventet 2 uker med å fortelle han det. Det var grunnen til at han gjorde det slutt. Fordi jeg ikke fortalte om spontanaborten. Skjønner at jeg burde ha sagt det, men ting ble bare ti ganger verre av at han gjorde det slutt. I tillegg har jeg fått kyssesyken, så kan ikke trene før sommeren er over. Jeg er veldig opptatt av trening, og det er alltid det som har vært terapien min når jeg er trist. Nå blir jeg bare enda mer deprimert ved tanken på at jeg kommer til å bli feit i tillegg. Jeg vet at dette er bare fjortissproblemer. Det er ingen som har død, ingen som har avhengighetsproblemer eller noe sånt. Men for meg er dette helt forferdelig, jeg er utrolig langt nede på grunn av aborten og jeg tenker på den lille jeg hadde inni meg hver dag. At det nå er slutt mellom oss to gjør alt ti ganger verre. Jeg har slitt med anorexia før, men aldri før har jeg vært så langt nede. Jeg lever ikke lengre for min egen del, men for de rundt meg. Håper bare det kan komme et lyspunkt i livet mitt snart, for den siste tiden har alt bare gått nedover. Vil gå til psykolog, men mamma sier at jeg ikke har noe behov for det. Hun tror at jeg bare har mine “fjortissproblemer” og forstår ikke at jeg har det veldig hardt for tiden. Vil ikke få depresjon i en alder av 17år..
Det hjelper meg iallefall litt å få satt ord på følelsene mine. Confession time er det beste jeg noen gang har sett på en blogg!
Du er utrolig pen og jeg unner deg den kjærligheten du har ovenfor din kjæreste!
heya nette, jeg har aldri lest bloggen din før men jeg kom over den ved en tilfeldighet. det er vell kanskje ikke så smart å ha slike tinger der folk inrømmer sine hemmeligheter når andre kan lese det og spre stygge rykter ?!
men kan vell si litt jeg også da, hehe :)
fant en kommentar tidligere her, som omhandler meg. mest sannsynlig iallefall. mye av det som står der er ikke sant. jeg er eksen hennes : ) men jeg vet jeg gjorde mye feil i forholdet vi hadde, men det gjorde også henne. hun ble fortalt at jeg var utro, og i stedet for å spørre meg om det så kysset hun bestekompisen sin på fest.
men det er vell en grunn til at du har dette. jenter trenger noen å snakke med. er sikkert ikke alltid det er like lett å være jente kan jeg tenke meg. men jeg skjønner ikke, hvordan kan dere snakke om noe så personlig som mensen når dere ikke kan snakke om hvorfor dere er sure på noen til hverandre ? jenter er spesielle. jeg kunne nokk ha kommet med en god kommentar der jeg pwned min eks sikkelig, men velger å ikke gjøre dette. jeg vil vell egentlig at hun ikke skal vite at jeg har lest det, for dette er jo noe personlig for henne, og hun mente jo ikke at jeg skulle lese det. derfor velger jeg å oppføre meg normalt på volleyballcup i helgen, jeg skal ikke sende henne stygge blikk og være sur på henne fordi hun har snakket “stygt” om meg på nettet. jeg vet at hun egentlig er en veldig snill jente som ikke vil noen vondt, men av og til tenker hun ikke over alt hun sier og gjør. men alle er vell ikke perfekte. så om du leser dette, samme om du er min eks eller en annen person, så vil jeg at alle skal tenke over at når du slenger dritt om noen så vil det mest sannsynlig være med på å ødelegge de innenifra.
hilsen en litt moden gutt xp
har en annen historie å meddele også.. det føltes fatksik ganske godt å dele slike tinger her på nettet. håper iallefall at ingen av guttene på laget mitt leser dette.
dere jenter driter vell i det jeg skal si nå. jeg spiller fotball og har spilt det siden barneskolen. Jeg har vell alltid vært sånn “helt grei”, jeg suger ikke men jeg er ikke den beste. for noen år siden begynte vi å satse mere, noe som førte til inndelig i første og andrelag. husker fortsatt hvor mye jeg gruet meg til vi skulle få vite lagene. til min store skuffelse endte jeg på andrelaget. jeg ble satt i bås, og fortalt at de ikke forventer at vi skal vinne vær kamp, men vi skal iallefall prøve så godt vi kan. jeg er vell blandt topp 10 på andrelaget, meen på mange kamper har vi med noen av førstelagsspillerene noe som fører til at de tar plassen min : ( jenter ser vell på dette som “care”, men for en gutt som elsker fotball er du ikke stolt over å spille fotball lengre. i fjor begynte jeg derfor å trene, jeg er blandt topp 10 på spurt på hele klubben, og jeg er god i å trikse. men det er fortsatt noe som ikke stemmer. jeg tenker ikke fotball på samme måte som førstelags spillerene. jeg gir dårlige pasninger og jeg tuller meg bort med ballen . det værste er vell at både jeg og en gutt på førstelaget liker samme jenta. dette fører til at han på førstelaget hele tiden må poengtere at jeg er på andrelaget og at han er på førstelaget. hun spiller selv fotball,og hun er på førstelaget. jeg føler virkelig at det gjør mine sjangser hos henne myee mindre. men jeg har så utrolig mye annent å by på!! men jeg tørr ikke å vise det, kanskje vil hun bare le av meg, kanskje liker hun meg ikke i hele tatt, jeg er jo ikke den kjekkeste gutten i klassen akkurat..
Bestevenninna har lenge hatt leukemi, men jeg fikk først vite det i okotber. De eneste som vet det er familien hennes og jeg, og det har vært ganske jævelig for å si det mildt. Alle dagene i november, desember, januar og februar satt jeg for det meste inne og gråt og prøvde å skrive ned tankene. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg kan ikke beskrive hvor jævelig det er å vite at noen man er så glad i sannsynligvis kommer til å dø. Hun er ikke hvem som helst heller, det er snakk om ei jente som virkelig er verdens snilleste. Hun er godt likt og har sikkert hundrevis av venner. Jeg føler at jeg gjør alt feil, for jeg burde jo være den som muntrer henne opp og gir henne mot. I steden for får jeg sammenbrudd hver gang hun nevner det, og begynner å gråte.. Jeg må prøve å ta meg sammen og være sterk for hennes skyld. Jeg vet det kan ta flere år før hun eventuelt dør eller blir frisk, så jeg kan ikke fortsette å gråte og være trist i all evighet.. Alt er så vanskelig. Men jeg får bare være glad mens hun lever og ta sorgene når/om hun faktisk dør..
Ellers har jeg likt samme gutt i to år nå. I ett år holdt vi på og var av og på en del, men følelsene mine for ham var alltid de samme om vi pratet eller ikke. Det var alltid han som tok kontakt, aldri jeg, jeg var så feig. Det som er, er at jeg aldri riktig kom meg over han. Nå ville det vært en drøm om han begynte å snakke til meg igjen, tenk at jeg ikke grep muligheten når jeg hadde den. Han har gått vidre etter det, og jeg kommer aldri til å tørre å ta kontakt. Det ville bare virke dumt.. Jeg husker enda alle gangene han så meg inn i øynene og smilte verdens fineste smil. Jeg blir ikke lett forelsket og er veldig kresen på gutter, men det har alltid vært noe med han..
Livet mitt ville vært perfekt om jeg kom meg over ham og bestevenninna mi ble frisk. Jeg har alt jeg føler jeg trenger i livet. Føler meg utrolig lykkelig til tider, og vil egentlig bare smile hele tiden! Håper alt ordner seg en dag, og jeg kan leve det livet jeg vil. For jeg er egentlig en optimist, og det er så mye jeg vil gjøre i livet!
Jeg må ha bortimot den herligste kjæresten noen gang? Han behandler meg så sinnsykt bra, stiller opp for meg, skjønner når jeg trenger han, får meg ALLTID i godt humør. Har ikke kranglet en eneste gang i løpet av 2 år. Han gir meg så mye komplimenter at jeg tenker at han må jo ikke være riktig vel bevart? :P Får høre hver dag at han er glad i meg, flere ganger. Det er så koselig! Vi har det bare så utrolig fint :) Så avslappa og naturlig. Han kunne aldri vært utro, for jeg vet hvor fælt han synes det er.
… meeen. Ja, for et men må det jo være. Til tross for hvor flink han er til å vise at han er glad i meg og er forelska i MEG, så får jeg disse dumme tankene.. Han har en eks-kjæreste som bare er utrooolig pen. Jeg er ikke sjalu, bare misunnelig, på en måte? Det mitt lille hodet lurer meg til å tro er at han skulle ønske jeg så ut som henne, eller at han savner henne. Jeg er virkelig ingenting i forhold til henne. Ikke at jeg er noe i forhold til noen andre heller egentlig. Jeg føler meg så teit, for sånne tanker skal jeg liksom ha vokst fra meg. Er jo 20 år! Er fktisk helt idiotisk. Han har jo ingen kontakt med henne, har ikke hatt det siden det ble slutt mellom dem, og han er jo faktisk sammen med meg? Så dust jeg er..
Jeg har nettopp blitt atten år, men av og til føler jeg meg ikke som den attenåringen jeg burde være.
Jeg har vært døden nær. Altfor nær. Så deprimert at jeg var på nippet til å ta mitt eget liv. Det tok lang tid, men jeg ble gradvis bedre. Skal ikke skrive så mye om hvordan det var, for det var et helvete som jeg ikke vil se tilbake på i dag som jeg har det veldig bra.
Jeg har en pappa jeg hater over alt på jord. Men i tillegg har jeg verdens beste kjæreste, mamma, brødre og hest. Jeg smiler når jeg våkner om morgenen.
Så til alle der ute som har det tungt akkurat nå. Hvor tungt du har det spiller ingen rolle. Dersom du har problemer med en gutt kan det være like så vondt som det å stå med tauet om halsen og vurdere om en skal gi livet en ny sjanse eller ikke. Jeg vet at der og da frister det aller mest å gi opp alt. Fordi alt ser så mørkt ut. Men vet dere hva? Dere aner ikke hvor mye godt livet egentlig har å by på. Det finnes mennesker der ute som aksepterer og elsker deg for akkurat den du er. Som vil få lyset til å skinne i enden av tunellen og gi livet mening igjen. Som vil gi deg tilbake livsgnisten, få mat til å smake godt igjen og som vil få deg til å “glemme” alle problemer for en stund.
Selv om du har det vondt akkurat nå, så betyr ikke det at det er slik det vil være for alltid. Livet byr på så altfor mye til at du bare kan pakke kofferten din og dra din vei. Det finnes folk som er glad i deg, og som ville blitt ulykkelige når de fikk vite at du hadde valgt å dra. Jeg vet altfor godt at det ikke virker sånn når du står midt oppe i det selv, og nettopp derfor skal du tro hundre prosent på meg når jeg sier dette: livet byr på mye. Avslutter du det nå, får du aldri opplevd det. Alt vil ordne seg – til slutt.
tenkte jeg skulle filosofere litt =)
BTW: du trenger ikke lese HELE innlegget mitt, men det var utrolig deilig å få ut alt jeg har på hjertet! alle tankene som er flaue/kleine å fortelle til noen.
jeg er en jente på 16 år, men jeg føler meg mye eldre. noen ganger oppfører jeg meg som en liten unge, men samtidig føler jeg meg veldig sterk, og tror selv at jeg kan takle alt. samtidig vet jeg innerst inne at hvis det skjer noe veldig alvorlig, så ville jeg ikke taklet det. jeg begynner å gråte av ingenting. ikke bare av triste filmer, men også av ting folk forteller, eller noe jeg tenker på.
for eksempel hvis jeg tenker på det sosiale livet mitt, kan jeg begynne å gråte. selv om jeg vet det finnes mange med mye tristere skjebne enn min.
greia er at jeg tror mange liker meg på skolen, men det er ingen derfra som jeg har noe kontakt med på fritiden. det har bare blitt sånn. og nå blir det veldig rart å skulle ta initiativ til å finne på ting etter skolen. det er jo bare et par uker til vi slutter, og da kommer jeg aldri til å se noen av dem igjen.
jeg gleder meg til sommerferien, og til skolestart. når jeg begynner på vgs skal jeg få en frisk start. jeg skal få meg mange nye venner. da skal jeg helt fra starten av ta initiativ til å bli kjent med hver og en av dem. jeg SKAL på meg noen venner. det må da være noen jeg klikker bra med på en videregående skole? jeg vil så gjerne være med i en større gjeng med mange gode venner.
jeg føler meg ganske patetisk. når jeg går hjem fra skolen, har jeg ingenting å gjøre. det er kanskje to år siden jeg fant på noe med en fra skolen, utenom skolen. det hadde kanskje vært bedre hvis jeg hadde hatt en jobb, for da hadde jeg fått noe godt ut av den tiden. men det er ganske vanskelig for meg å skaffe seg jobb. spesielt her hvor jeg bor.
jeg gjør det bra på skolen, og jeg mener selv at jeg har en ganske fin kropp og at jeg har god stil. allikevel merker jeg også at ingen av guttene er et snev av interesserte. jeg tror det kan ha noe med at ingen tør. nå er det sånn at alle guttene liker de jentene som alle andre liker. det er ingen som tør å ta et steg utenfor boksen, og si det de virkelig mener. men det kan også være jeg tar helt feil, og at jeg faktisk ikke er noe kul eller digg.
jeg vil gjerne ha kjæreste. det hadde vært veldig koos. men samtidig vet jeg at jeg ikke har tid, hvert fall i mitt hodet. jeg har sikkert mye tid til en kjæreste, men jeg ønsker det allikevel ikke. kanskje jeg egentlig ikke er moden nok til å ha kjæreste. jeg vet ikke om jeg har selvtilliten til det. og hvis jeg hadde hatt kjæreste, så ville nok han ha sex med meg etter hvert. og det er egentlig greit for meg, når jeg tenker over det så tror jeg at jeg er klar for det. men vil jeg være klar for det med ham? og vil det ikke bli kleint?
jeg tror uansett livet kommer til å bli bedre når jeg begynner på videregående. kanskje er det til og med en kjekk gutt der som liker meg?? ;)
klems
confession time ruler! :D
jeg er 16 år, født i 1994 og har akkurat blitt gravid. jeg er kjemperedd og vet ikke hva jeg skal gjøre..har snakket med helsesøster og bestilt time hos en rådgiver ang. abort, og jeg trenger ikke fortelle noe til foreldrene mine fordi jeg er 16. men jeg og mamma har alltid fortalt alt til hverandre og jeg har så lyst til å fortelle henne det, jeg bare klarer det ikke.
jeg har det fryktelig vondt nå og har dårlig samvittighet fordi jeg mest sannsynlig skal drepe et barn. har hørt man kan bli steril av å ta abort også. bare gråter og gråter..vil så gjerne fortelle det til mamma. fortelle det til noen.
det er bare kjæresten min, helsesøster og bestevenninen min som vet det.
vet ikke hva jeg skal gjøre, hvilke valg jeg skal ta og hvordan jeg skal fortelle det.
faen ta alt.
svar: fortell det til mammaen din!!!!!
Jeg er forelsket i en gutt som er forelsket i en annen jente, som ikke vil ha han. han er derfor ganske deppet pga det.
Han har mange ganger foralt meg at han synest at jeg er deilig og at han vil ha meg og at han prøver alt han kan for at de skal bli meg og han. Fra min side av saken virker det egentlig bare som om at han bare sier det for å si det.
har klint med han, men det har ikke noe å si, for han har sikkert klint med alle i hele kommunen min.
det sårer meg, at han sier han vil ha meg, men går for en annen jente allikevel.
marte: jeg ble gravid når jeg var 14 , hadde kjæreste. men jeg tok abort med søsteren min som jeg alltid har hatt kjempebra forhold med ! hun hadde akkurat fylt 16, så tror det er noe med at den personen du går med må ha fylt 16. det var noe av det værste jeg har vært med på, men jeg angrer ikke et sekund. kjæresten ble fort min eks og jeg fikk store psykiske problemer. men jeg fortalte aldri min mor eller far. tok over to måneder før jeg klarte å fortelle bestevenninda mi om det, og fortsatt kan jeg bare telle på en hand hvor mange som vet det. jeg anbefaler deg å ta abort, og samtlidlig å fortelle mora di om det!!!
jeg hadde iallefall noen voksne , alt blir bedre, jeg lover ! barn har ingen vitenskap om slikt
De periodene i livet jeg syntes var vanskelig, de periodene jeg grein meg til søvne nesten hver natt, var de periodene jeg likte meg selv best. Det var akkurat som problemene gav meg mot til å stå på!
Når jeg flytta roa alt seg, noe av det vanskelige klarte jeg å stenge ute av livet mitt, andre ting blei bedre. Den nye skolen var helt grei, og jeg fikk fort venner, men det blei aldri det samme. Jeg blei så fantastisk mye kjedeligere når jeg begynte å få det man omtaler som “å ha det bra”.
En ting skal være helt klart, jeg er utrolig takknemlig for alt jeg har nå. Men jeg likte meg selv så mye bedre da ting var vanskelig. Jeg var så mye morsommere! Nå har jeg fått meg en kjæreste som jeg har blitt mer og mer avhengig av, før var jeg aldri avhengig av noen!
Kanskje det ligger noe i begrepet: Man merker ikke at man er sliten før man kommer opp av bassenget.
Jeg blir så redd meg selv inni mellom, jeg visste virkelig ikke at det hadde gått så langt og blitt så ille, før nå nylig…
Jeg har alltid vært en litt sårbar person, men har klart å putte på et skall som gjør at alle rundt meg tror jeg er så sterk og full av selvtilitt, det er jeg altså ikke, i hvert fall ikke lengre nå. Et sted på veien har jeg blitt ødelagt, og jeg går rundt med konstant smerte i hjertet mitt :’(
Jeg bruker hvert eneste ledige minutt jeg er alene på å feller tårer, jeg har så grusomme tanker at jeg selv blir redd de og jeg har virkelig ingen aning på hva jeg skal gjøre. Det er ingen som vet at jeg sliter slik som jeg gjør, for å fake et smil for mine nærmeste er ingen sak. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne åpne meg for noen, forteller noen ALT hva som plager meg, men jeg tørr ikke. Jeg er redd for å ikke bli tatt seriøst eller å bli ledd av. Mamma er min aller beste venninne, og selv hun merker ikke at noe er galt…
Den dårlige selvtilitten, åhh, den dreper meg! Stakkar gutten min har ingen idé om va han har begitt seg ut på, altså han vet jo ikke hvor fucka jeg er, men han vet heller ikke at jeg gråter meg i søvn hver eneste kveld på grunn av han. Det er ikke så mye det han sier som plager meg, heller det han ikke sier. Men jeg tørr ikke prate med han om det, vil ikke skremme han unna. Selv om han i aller høyeste grad fortjener å vite.
Også er det disse tankene da, som skremmer meg sånn at jeg til tider ikke får puste… Hvor mye hadde jeg ikke spart andre for hvis jeg bare gikk ned i kjelleren å fant et tau med det samme? Eller hvis jeg tar den kniven der, å kjører den inn i hovedpulsåra, hadde ikke alt blitt mye bedre da?
Jeg har blitt innesluttet og lite sosial, det gjør ikke akkuart saken bedre det heller, men jeg klarer ikke mer. Det livet jeg hadde for bare noen måneder siden er ikke et liv jeg er i stand til å ha mer… Alt jeg gjør for tiden er å sove og trene, det er alt jeg fungerer til. Lurer på hvor langt dette skal gå før jeg tar til fornuft…?
Beklager at dette ble rotete, men det er ikke så lett å sette ord på følelsene sine når de til nå bare har kommet ut i tårer. Det var i hvert fall godt å få tømt seg litt.
Flaut at du poster et bilde av Eirín på bloggen din og later som det er deg selv. Stikk til fotograf å ta dine egne bilder om du vil, men ikke stjel andres. det ligner ikke på deg uansett, og utrolig frekt av deg. kommer ikke over det. flaaut
du? bildet med teipen rundt munnen er jo ikke deg ? hehehe, det er jo Eirìn Kristiansen:) visst du tror det er deg eller later som, så var jo det litt space
Heisann.
Jeg syntes det er positivt at du åpner for betroelser fra leserene dine. Jeg ser at det har ført til endel negative ting, kanskje, mellom de ulike representerte sidene i sakene- som tydeligvis leser bloggen din:)
Men, men…slikt må man kanskje regne med.
Jeg leste om hun på 16 som er gravid og leste ditt råd til henne hvor du anbefalte abort. Jeg skal ikke is noe om hvorvidt det er riktig eller ei for henne å ta abort- det vet hun best selv – men jeg ville gjerne bare si at du kanskje skal ta innta en litt mer forsiktig “føre-var” holdning når du rådgir i slike situasjoner? Jeg oppfatter jo at du fremstår som en slags rollemodell for de som er tilhengere av bloggen din- dette er jo bare naturlig – og at du da lett vil ha en påvirkningskraft på kanskje spesielt yngre lesere.
Jeg jobber i helsevesenet og har truffet mange jenter som har tatt abort. Og for mange var det det rette valget og for noen så viste det seg å være helt feil. Den beste måten å få vite hvilket valg som mest sannsynlig vil være rett for ett individ – vil være samtaler med en rådgiver, eventuelt lege eller annet helsepersonell som er spesialisert på graviditet hos ungdom.
Da vil personen få veiledning og få situasjonen sin så godt belyst fra alle kanter – at den vil mere være i stand til å ta den beslutning som er rett for henne, enn forut en slik samtale.
Til sist: Jeg er 32 år, har to nydelige barn og en super ektefelle. Jeg kjenner meg igjen av det mange av de yngre her beskriver. Hendelser som ekskjærester som truer med selvmord, bestevenner som forsvinner eller svikter, falske rykter, ting jg har gjort som jg angrer på, frykt for å bli alene/ikke bli likt, frykt for å bli overvektig og å ikke lykkes med alt man liksom skal lykkes med…
Og det jg vil si er: det gikk bra til slutt! :)
Mitt beste generelle råd er rett og slett å være seg selv alltid og å gjøre sitt beste for å ta vare på andre mens man samtidig husker på seg selv. Yt ditt beste når det gjelder og livet vil finne den beste vei:)
Lykke til i livet ditt videre – jeg syntes det ser ut som du er på god vei til å finne deg selv!:)
Mvh,
Anne.
DET ER IKKE ET BILDE AV DEG, det er en helt annen person