Min historie – vol. 4

August 14th, 2010
Postet i Min historie |

Telefonen ringte, jeg lå fremdeles i soveposen på leir og sov. Men vibreringen fra mobilen ville ikke slutte så jeg tok den opp og svarte. Klokken var 10. – Mamma har kommet i koma, hun vil nok ikke våkne igjen.

Kroppen min ble slapp. Beinene sviktet og hele rommet jeg stod i ble svart. Jeg skrek og gråt. Fremmede mennesker så forskrekket på meg og lurte på hva som hadde skjedd, jeg klarte ikke å svare noen, jeg bare lå på gulvet. Mamma ville ikke leve stort lengre… Ville hun være død før jeg rakk å komme hjem?

Før jeg dro på leiren kjørte vi mamma inn på sykehuset. Hun var svært dårlig, kreften hadde virkelig tatt over henne nå. Hun var spinkel, svak og hårløs. Noe helt annet enn hun var før. Hun hadde alltid vært en sterk mor med et stort krusete lyst hår og et smil som alltid var på ansiktet hennes. Det strålte alltid rundt henne.

Nå var hun blitt noe annet, hun var sliten. Hun hadde vondt. Sykesøsteren sa at hun ville kanskje ha 3 uker igjen. Planen min var at jeg skulle dra på leir neste dag i 5 dager… Jeg ville ikke lengre, jeg ville være med mamma. Men hun insisterte. Hun ville at jeg skulle gå og komme meg vekk fra alt dette, så sees vi på fredagen.

4 dager senere (som egentlig skulle vært 3 uker) var hun død. Jeg satt på bussen, ante ikke mer hva som hadde skjedd. Levde hun fremdeles? Jeg hadde sittet der i 4 timer, plutselig fikk jeg melding fra en kamerat: Jeg kondolerer!

Da jeg endelig hadde kommet halvveis hvor jeg skulle møte min stefar og søster på veien fikk jeg beskjeden fra min søster… – Mamma er død.. Hun døde klokken 12 i dag. Klokken var nå 5. Beinene sviktet igjen jeg gråt og gråt, alt rundt meg ble svart. Alt var så uvirkelig. Jeg fikk ikke en gang sagt adjø.

Vi kom frem til sykehuset. Å se kroppen hennes ligge der var helt uvirkelig. Jeg stirret lenge og ventet på at hun skulle smile igjen og åpne øynene. Det skjedde ikke. Hun var iskald og rørte seg ikke. Et syn jeg aldri vil glemme. En dag jeg aldri vil klare å legge bak meg.

Det har gått ett og et halvt år nå, jeg er blitt 17. Å ha en ungdomstid uten sin bestevenn og en morsrolle har vært hardt, jeg har hatt savnet hengende på meg hele tiden. Fikk aldri den siste praten. Jeg savner henne så utrolig mye. Men er også utrolig takknemlig for at jeg hadde den moren jeg hadde. For hun var verdens beste mor. Hun var alltid glad, positiv og gav meg og min søster så mye kjærlighet. Hun var et sterkt menneske. Og var positiv og blid helt til siste stund. Noe jeg er utrolig takknemlig for. Nå må jeg ta vare på alle de fine minnene hun har gitt oss, og kose meg med dem.

Jeg vet at mamma ser på oss, og hun lever videre i våre hjerter. Elsker deg mamma! Skulle ønske vi rakk å lage flere minner sammen, men slik ble det ikke og jeg får lære meg å leve med det. Selv om det er vanskelig og noen ganger virker det umulig.

- Jente 17 år.

Har du en historie du vil dele, kan du sende den til nette@nettenestea.com.

Min historie – vol. 3

August 1st, 2010
Postet i Min historie |

“Positiv, blid, munter, glad, gledesspreder, flink på skolen, mange venner, omsorgsfull.” Dette er ord folk beskriver meg som. Hva er problemet mitt da, tenker du. Problemet er at det ikke alltid er sånn. Og ofte når det er sånn, er det en maske. Jeg har alltid vært den som har sett det positive i det meste, som gir råd til venner og får opp humøret hos de. Jeg er flink på skolen, samtidig som jeg er sosial. Jeg har mange venner og jeg bryr meg om de. De bryr seg om meg. Jeg har aldri trodd at jeg skulle oppleve “den mørke siden”, SÅ mye motgang. Jeg har vært igjennom mye i livet, et overgrep og mobbing, jeg har vokst meg sterk. Jeg tåler det meste. Trodde jeg. Mente jeg.

Allikevel møtte jeg veggen for et halvt år siden. Jeg gråt meg i søvn hver kveld, uten å vite helt hvorfor. Overanalyserte alt folk sa og gjorde. Så noen på meg, følte jeg meg feit og klandret de for å få meg til å føle meg på den måten. Jeg har aldri brydd meg om hva folk syntes om meg, jeg har som sagt vokst meg sterk, men den perioden jeg hadde var jeg så sårbar. Det føltes som om sårbarhetene mine sto skrevet i panna på meg og fortalte hva folk kunne si eller gjøre for å få meg mer deppa. For det var det jeg var. Deppa. Så ingen mening i livet. Alt og alle irriterte meg, vennene mine gikk meg på nervene og foreldrene mine trenger jeg ikke snakke om engang.

Jeg var aldri glad. Jeg var enten sint, lei meg eller likegyldig. Jeg er egentlig en positiv, munter og lykkelig person, som tror på kjærlighet, skjebnen og alt det der, men jeg mistet troen på kjærlighet. Jeg opplevde ikke et brudd eller noe, troen på kjærlighet og lykke bare forsvant gradvis. Jeg var langt nede det ene minuttet, så kunne jeg plutselig gi faen. Så kunne jeg begynne å bry meg veldig og bli sårbar, før jeg gled tilbake til likegyldig igjen. Jeg var utrolig følsom og gråt mye. Så jeg noen som gråt på tv, gråt jeg. Til slutt kunne jeg ikke se på tv med familien min lengre, så jeg stengte meg helt inne. De spurte noen ganger om noe var galt, men jeg sa bare at jeg var trøtt eller sliten. Perfekte unnskyldningen, ikke sant? Den funket ihvertfall. Selv om jeg så gjerne ville snakke med de, få trøstende ord og vite at jeg ikke var alene. Alene i dette mørket jeg følte omfavnet meg og dro meg sakte nedover mot dypet. Så leste jeg et innlegg på en blogg. Hun hadde fått diagnosen depresjon og det var som om hun beskrev min tilstand. Jeg ble redd. Jeg, deprimert? Glade, muntre jeg? Deprimert? No way!

Men jeg var deprimert. Rett og slett deprimert. Etter noen uker, buste jeg ut med alt til en venninne. Jeg vet hun har gjennomgått ganske mye selv, og vi vet alt om hverandre. Jeg tenkte “hvis noen kan PRØVE å forstå, er det henne.” Så jeg fortalte alt. Alle tankene, detaljene, humørsvingningene, hvordan jeg gråt meg i søvn hver kveld og ikke så noe lys i tunellen. Hun sa hun forsto. Og jeg trodde henne. Sakte, men sikkert begynte jeg å se et lite lys i tunellen. Det var som om hun tok hånden min og trakk meg opp fra dypet. Plutselig lo jeg ordentlig igjen. Den type latter man kjenner boble langt nedi halsen og når den kommer ut, kjenner du varmen bre seg i kroppen. Jeg visste da at jeg var på vei tilbake til mitt gamle jeg.

Men jeg ble aldri mitt gamle jeg. Jeg brukte denne perioden til å vokse meg enda sterkere. Nå er jeg sterkere enn noen gang. Mer moden. Mer klar over at livet ikke bare er en dans på roser. Jeg er også klar over at neste gang noe som dette skjer, kan jeg klare det igjen. Skal. Jeg forteller denne historien fordi jeg selv ikke var klar over hvor mange som hadde det på AKKURAT samme måte som jeg. Jeg følte meg helt alene i en stor, verdiløs verden. Jeg forteller den for at du skal vite om du har tanker som dette, har hatt en slik periode eller har det nå, så er du ikke alene.

- Jente, 15.

Min historie – vol. 2

Juli 27th, 2010
Postet i Min historie |

Det er ikke enkelt å akseptere og leve med at man har blitt voldtatt. Dessverre fikk jeg erfare og oppleve det verste mareritt til en jente. Voldtekt. Jeg var ung, forelsket og ble rett og slett blind av alt han sa. Så dum og naiv som jeg var, trodde jeg på alt. At han likte meg. Jeg var bare 14 år gammel.

1 september 2004 ble vi sammen. Husker den datoen utrolig godt. Jeg dro på høstferie dagen etter, og ble borte en uke. Vi kranglet mye over telefon mens jeg var borte, for jeg fant ut at han drev med stoff. Jeg hadde nettopp sluttet med stoff, for jeg hadde tatt meg selv i nakkeskinnet og sagt til meg selv “jeg vil ikke bli narkotikamisbruker”. Jeg klarte ikke å akseptere at han drev med stoff. Men jeg var forelsket, ung og naiv.

Dagen etter jeg kom hjem fra ferie, gjorde han det slutt. Fordi jeg ble sint for at han drev med stoff, og for at jeg ikke ville ha sex med han. Han visste jeg var jomfru på det tidspunktet, og det klarte han ikke å akseptere. Han klarte ikke at jeg sa nei. Jeg ble deprimert, for jeg hadde virkelig følelser for den gutten. Jeg dro hjem til han par dager senere, 12 september. Ingenting ante jeg om at jeg kom til å havne midt i et mareritt. Ingenting visste jeg om hvilke planer han hadde.

Jeg dro til han fordi jeg måtte snakke med han. Måtte få han til å forstå. Blind og naiv nok en gang var jeg. Trodde på det han sa. Han sa han angret og han sa unnskyld flere ganger. Jeg tok han ikke tilbake, men jeg ville snakke. Jeg ville vi skulle være venner, og bli bedre kjent, for så å se hva som skjedde. Nok en gang var jeg dum. Jeg begynte å gråte, og han sa bare fine ting til meg. Hva skulle jeg gjøre? Jeg var 14 år, og visste jo ingenting om hva som kom til å skje. Jeg hadde alltid tenkt “dette kommer aldri til å skje med meg”. Der tok jeg feil.

Vi satt og snakket, og brått begynte han å kysse meg. Jeg falt pladask, jeg hadde jo følelser. Han prøvde seg, men jeg sa nei. Jeg var redd, jeg var jomfru, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hadde aldri vært i den situasjonen. Det var da han tok et godt grep om meg. Tvang meg ned, og begynte å kle av meg. Jeg hadde ingenting å forsvare meg med. Jeg var ikke sterk nok til å kaste han av meg.

Brått så hadde han tatt av meg både bukse og string, og han hadde selv kledd av seg. Han begynte å kjefte på meg, fordi jeg ikke hørte etter, ikke gjorde som han ville. Jeg turte ikke gjøre noe annet, så jeg lot han gjøre det. Jeg klarte ikke å stoppe han uansett, så jeg prøvde heller å unngå smerte. Jeg prøvde å unngå å bli slått. Jeg begynte å skrike. Tårene presset på og begynte å renne nedover ansiktet mitt. Det var vått, og det var vondt. Han hadde tatt jomfruhinnen min, og smertene i underlivet kom. Smerte i kroppen og hjertet hadde jeg hele tiden, men nå hadde jeg virkelig vondt, i hele kroppen.

Han tvang meg til å suge han. Jeg måtte gjøre som han sa, og trodde virkelig han kom til å drepe meg om jeg gjorde noe annet. Jeg merket at jeg begynte å blø nedentil. Han hadde blod på seg også, og jeg ble tvunget til å slikke av. Han fortsatte å voldta meg, helt til det gikk for han. Jeg skrek, ansiktet var vått av tårer. Jeg kledde fort på meg, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var livredd.

På vei hjem tittet jeg på tlf, mamma hadde ringt. Jeg var for sen, jeg skulle ha vært hjem 3 timer tidligere. Jeg satte meg på bussen, med blod nedentil, og tårer som rant nedover. Jeg kom hjem, gikk på badet for å ta meg en dusj. Jeg skrubbet og skrubbet, men følte meg like møkkete uansett hvor mye såpe jeg brukte. Jeg kastet stringen, rullet inn i dopapir, slik at mamma ikke skulle finne det ut. Jeg stjal en tampong av mamma. Jeg sa ikke et ord, gikk rett på rommet. Jeg sov ikke et sekund den natten. Jeg vred meg i smerte, og både dyna og puta var søkkvåt.

Bare et fåtall personer har fått vite sannheten i etterkant. Familien vet det fortsatt ikke. Det er for sent å gjøre noe med det nå. Og jeg er fortsatt redd. Jeg har fortsatt mareritt om det som skjedde. Det er snart 6 år siden, men likevel tar det knekken på meg. Kjæresten min, som jeg har hatt siden januar 2006, vet sannheten, men jeg klarer ikke å snakke med han om det. Han vet hva som skjedde, og han vet jeg har problemer med sex på grunn av det. Han støtter meg. Han vet at det tar tid. Han lar meg ta alt i mitt eget tempo. Han presser meg ikke.

Jeg klarer ikke å akseptere at det skjedde med meg. Jeg prøver fortsatt å glemme, og prøver å late som om det aldri skjedde. Det skjærer i meg, at det skjedde med meg. Jeg unner ikke min verste fiende dette. Det har ødelagt hele mitt liv, det ødela ungdomstiden min. Det ødela oppveksten min. Men framfor alt, det ødela hjertet mitt.

- Chrissie Petersen, 20 år.

Teksten er blitt forkortet. Hvis du ønsker å lese alt, eller komme i kontakt med personen kan du sende en mail til nette@nettenestea.com.