20 uker gravid – endelig halvveis!

gravid20Nå er jeg halvveis!! I begynnelsen syntes jeg at tiden gikk såå sakte, men det var nok en kombinasjon av å måtte vente på å kunne dele nyheten med andre, samt at det alltid er en risiko for spontanabort… I september skulle jeg nemlig egentlig blitt mamma for første gang.

Den første uken i 2017 testet jeg positivt, Emil og jeg dro på tidlig ultralyd allerede i uke 6, og fikk se et bankende hjerte på skjermen. Jeg husker jeg tenkte at jeg absolutt ikke tok for gitt at det kom til å gå bra, man hører jo om så mange som opplever spontanabort. Men etterhvert som dagene og ukene gikk, så begynte jeg å glede meg mer og mer. Jeg lastet ned 4-5 forskjellige gravid/baby-apper, hørte på podcasts, googlet ALT som finnes på Internett og kjente mer og mer på alle symptomene.

Jeg var ulidelig trøtt, og kunne sovne rett etter jeg kom hjem fra jobb. Emil fikk også kjenne på hvor hormonell og følsom jeg var for absolutt ALT, og jeg var kvalm og sliten. Men veldig lykkelig. Jeg laget lister over alle tingene vi skulle kjøpe, vi bestemte oss for hvilke jente- og guttenavn vi likte best, og jeg klarte ikke å la være å holde meg fra å kjøpe klær og sko..

Jeg var i lykkerus!

gravid83Da jeg var nesten 11 uker på vei satt jeg hjemme på en søndag, og hadde akkurat filmet hele leiligheten. Så kjente jeg plutselig at det begynte å fosse ut av meg. Jeg måtte løpe på badet, og dit kom jeg meg ikke ut igjen. Det første jeg gjorde var å ta opp telefonen og google «gravid + blod». Da får du lese alle mulige historier og årsaker det kan være, og at det er mange gravide som opplever å blø litt, men som likevel får et helt fint og friskt barn. Men i mitt tilfelle var det ikke litt blod – det var mye, og veldig rødt.

Jeg skjønte at dette ikke var så bra, men likevel så hadde jeg et lite håp om at det kunne være noe annet galt, en eller annen logisk forklaring på det som skjedde. Det var tross alt bare 1,5 uke til vi skulle fortelle dette til hele verden. I følge Wikipedia er det kun 2% sjanse for spontanabort etter uke 9… Men selv om det vanligvis skjer mye tidligere enn uke 9, er det jo mange som opplever det langt senere også.

Og det er naturligvis mye verre jo lenger man har kommet på vei, og fosteret har utviklet seg mer.

Emil var på flyplassen i Hamburg denne søndagen, så mamma og pappa hentet meg og kjørte meg til Volvat. Ettersom jeg blødde såpass mye ble jeg derfra kjørt med ambulanse til Ullevål. Tre timer etter at det begynte fikk jeg endelig tatt innvendig ultralyd. Jeg lukket øynene og håpet at det skulle se greit ut. «Her ser jeg ikke noe foster, bare blod». Dette fikk meg til å knekke sammen fullstendig. Jeg fikk beskjed om at jeg enten kunne dra hjem og la kroppen ordne opp selv, eller å ta piller for at det skulle gå enda fortere.

Jeg endte med å ta pillene, og ble innlagt på sykehuset. Noen timer senere kom endelig Emil, og rundt 23-tiden begynte det ordentlige smertehelvetet. Frem til nå hadde jeg nemlig ikke hatt fysisk vondt. Nå kastet jeg opp, i tillegg til å ha intense smerter i magen og å hele tiden måtte gå på do for å «kvitte meg med alt».

Det er det verste jeg har opplevd, og det ga seg ikke før langt ut på neste ettermiddag. Nesten ett døgn senere var jeg overlykkelig over å endelig være ferdig, men kjente meg fullstendig ødelagt og tom på innsiden. Jeg hadde hodepine, ekstrem jernmangel og var svimmel i mange dager, i tillegg til at jeg var så lei meg. Vi som hadde vært på ultralyd og både sett og hørt et bankende hjerte, som nå plutselig ikke var der mer.

Det hjalp meg ingenting der og da – å tenke at «kroppen ordner opp når det er noe galt», men etterhvert som jeg fikk det på avstand gikk det bedre.  Men jeg har vært så redd for å gå gjennom det samme igjen. Jeg har vært, og fortsatt kjenner meg, redd for at kroppen min «ikke klarer» å bære frem et barn, selv om det kanskje høres dumt ut. Så denne gangen, i juli – da vi fant ut at jeg var gravid igjen, tok det litt tid før vi klarte å innstille oss på det. Tankegangen ble mer sånn her «jaja, da er jeg gravid.. enn så lenge…», og jeg lastet ikke ned noen apper eller bestilte legetime før etter en god stund.

Men så bestemte vi oss for å dra på tidlig ultralyd likevel, bare for å forhåpentligvis kjenne på en liten bekreftelse på at alt var bra denne gangen.

gravid-tvilling2Uke 6 (5+6)

Dette bildet tok jeg etter at vi hadde vært på vår første ultralyd. Eller, Emil ventet faktisk på meg i bilen siden vi hadde Nemo – og vi syntes det var litt for tidlig å fortelle ham at jeg var gravid. Og gjett om jeg fikk SJOKK da gynekologen etter to sekunder utbrøt at «her er det to».

Hva sa du nå???

Hodet mitt ble fylt av tusen tanker på samme tid og jeg ble så glad at tårene rant. Samtidig føltes det ut som en rar drøm. TVILLINGER. To babyer. Vi må ha ny leilighet. Ny bil. To av alt! Jeg hadde aldri før tenkt tanken om at jeg kunne bli tvillingmamma, og jeg nærmest løp ut derfra og gledet meg til å dele nyheten med Emil. Vi ble overlykkelige begge to, og klarte ikke å slutte å se på ultralydbildene. To stykker.

Den neste tiden googlet jeg alt som hadde med tvillinger å gjøre, og symptomene ble flere og flere. Og ikke minst kraftigere. Jeg var helt utslått, ekstremt kvalm og ikke minst hormonell. Midt oppi alt sammen så planla vi bryllupet vårt, som var bare en måned unna. Jeg vekslet mellom å researche tvillinger, bryllup og bryllupsreise – alt på en gang, og følte meg så altfor, altfor heldig.

gr5Da jeg var 2,5 mnd gravid, bare fem dager før bryllupet vårt, dro vi på første svangerskapskontroll hos jordmor. Jeg hadde bestilt en ekstra ultralydundersøkelse også, ettersom jeg ville at Emil skulle få se. Vi startet med undersøkelsen… Jeg hadde sett for meg worst case-scenarioet mange ganger – å få høre «her er det bare én», så da det faktisk skjedde på ordentlig tok det noen sekunder før jeg skjønte at det var akkurat det som skjedde.

Jordmor fant ett foster med bankende hjerte, som hadde utviklet seg helt normalt, og ett foster som hadde sluttet å vokse i uke 8. Det hadde ikke noe hjertelyd. Hun snakket og snakket, og så gikk det opp for meg. Dette er en missed abortion. Den ene tvillingen har ikke klart seg, men det er ikke sikkert at kroppen støter den fra seg heller – men at den bare forsvinner, eller blir værende resten av svangerskapet. Jeg klarte absolutt ikke å glede meg over at den ene hadde det bra. Jeg følte meg bare helt tom. Hvorfor ødelegger kroppen min barna mine, tenkte jeg. Det er jo ikke noe poeng å være glad over den siste, for det kommer garantert til å skje noe med den også…

Jeg prøvde å ta meg sammen gjennom resten av undersøkelsen, men da vi kom ut på gangen knakk jeg fullstendig sammen. Så jeg ga meg selv ti minutter til å være lei meg, før vi skulle kjøre utover til Losby for å ha møte med fotograf, vigsler og hente Nemo som skulle være med oss resten av uken. Da jeg kom hjem begynte jeg å fokusere på bryllupet og alt som måtte gjøres. Jeg følte at jeg måtte velge: være lei meg – eller å få det på avstand. Det var en merkelig tilstand, men jeg klarte å glemme det litt, og vi hadde et helt fantastisk bryllup. Selv om jeg hadde en frykt for at jeg plutselig skulle begynne å blø, så klarte jeg heldigvis å kose meg.

Dagene etterpå var jeg så sliten som jeg aldri før har vært. Det var nok en blanding av noen lange og stressende dager, mange inntrykk, følelser jeg ikke hadde klart å fordøye og dessuten.. så var jeg jo fortsatt gravid med én.

Rett før vi dro på bryllupsreise bestemte vi oss for å ta en ny sjekk med ultralyd. Da var jeg i uke 12, og jeg ville vite at det fortsatt gikk bra med den ene tvillingen før vi delte nyheten med andre. Dessuten er det en veldig merkelig følelse å gå rundt med én tvilling i magen som har sluttet å vokse. Hvis du googler fenomenet vanishing twin, så finnes det mange måter kroppen kan reagere på i denne situasjonen. Det er nemlig ikke alltid sånn at kroppen faktisk skjønner at noe har gått galt med den ene.

På tross av at disse ultralydbildene viste veldig tydelig to fostre ved siden av hverandre: bare veldig forskjellige størrelser, så klarte jeg å glede meg over at den ene hadde det bra. Det ene lille frøet vårt som hoppet, danset, og veivet med armer og ben inni magen min. Og nå vet vi jo at det er en liten gutt vi skal få ❤️ Han ser ut til å ha det helt fint, og etter disse opplevelsene kjenner jeg meg så utrolig takknemlig og krysser alt jeg har for at det vil fortsette. Det er fortsatt en sorg for meg at vi ikke får to barn i 2018, det må jeg ærlig innrømme at jeg synes er tungt til tider. Selv om jeg vet at det å være gravid med tvillinger er en mye større risiko.

Så kjære lille frøet vårt – du er bare nødt til å holde deg fast!! For vi skal ta så godt vare på deg. Og nå har jeg endelig begynt å kjenne tegn til liv!

Comments

  1. Tina says

    Får tårer i øynene av å lese dette. Så utrolig sterkt at du klarer og dele dette så veldig personlige og sårbare med livet :) Vi skal begynne prøvingen i starten av 2018 og jeg er nå 31, litt smånervøs for at kroppen min ikke skal få det til, men det handler vel om å aldri gi opp. Krysser fingrene for at dette går bra for dere! 2018 blir bra <3

  2. says

    Åh herregud, jeg gråt meg gjennom innlegget ditt. Så mye inntrykk og personlig preg over det hele, det er helt utrolig at du deler opplevelsen din med alt dette! Jeg krysser fingrene for deg og håper at alt er bra med deg og dine fremover<3

  3. Camilla says

    Åååå, Annette! For et ærlig og sårt innlegg – krysser alt jeg har for dere og den lille i magen <3 <3 <3 Lykke til videre i svangerskapet!

  4. kristina says

    Åh Annette du er en så fin person! Kan ikke tro at du deler dette med oss, men det skjønner jeg alikevel. Håper alt går godt med dere og du kommer til å bli ei fantastisk mor <3

  5. Emilie says

    Så utrolig fint og tøft at du deler dette! Det er godt å lese for andre som er i lignende situasjoner.

  6. MammatilA says

    Åååh, så trist for et mammahjerte å lese slike historier:( men er utrolig glad på deres vegne av at dere nå kjenner litt liv i magen, at den ene tvillingen klarte seg <3 har selv gått gjennom en graviditet nylig, men den var veldig fin og helt normal, men allikevel kjente jeg hele tiden på redsel for at noe skulle gå galt, når jeg ikke kjente liv på noen timer osv.. så kan ikke tenke meg hvordan du har det.. <3 men til slutt så går alt bra! Er utrolig glad for at vi bor i et land som Norge, med God oppfølging, flinke leger og ikke minst jordmødre.. så det er bare å glede seg til lille nurket kommer til verden! gleder meg på deres vegne, dere har så mye fint å se frem til<3 masse lykke til!

  7. R says

    Dette var skikkelig rystende å lese!! Tenk at dere har gått gjennom så mye, og at du fortsatt klarer å være så positiv! Jeg krysser fingre og tær og alt som er for at resten av svangerskapet går knirkefritt, og at dere får en frisk og fin liten gutt!❤️ Klem!

  8. Martha says

    Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg. Tårene triller, blir så rørt av historien din! Men du skal vite at jeg setter så stor pris på at du deler disse opplevelsene med oss, og at du setter dette på dagsorden! Det er så viktig å være åpen og gi kvinner i samme situasjon en følelse av at de ikke er alene. Tusen takk for at du deler, og masse lykke til videre i svangerskapet, det kommer nok til å gå veldig bra <3 Støtter deg! Det var forresten også generelt veldig fint å få et mer personlig innlegg fra deg igjen, de er du gode på når de først kommer! :-)

  9. Kristine says

    Hei Annette,

    Selv om dette var veldig trist å lese, er jeg glad du deler dette, ettersom det kanskje er flere som går gjennom det samme. Du høres veldig sterk ut, og jeg sender masse gode tanker til den lille i magen din<3

    Hilsen Kristine

  10. Josefine says

    Jeg kan ikke se for meg sorgen å miste to fostre så tett, og følelsen av å ha tvillinger, men kun få møte den ene.
    Vi skulle hatt en gutt eller jente som ble ett år rundt disse dager, men det endte i spontanabort i uke 5/6. Mye tidligere enn hos dere altså. Men vi er utrolig heldige som har fått en gutt som nå nærmer seg ti måneder, et helt fantastisk lite menneske som aldri har vært noe annet enn frisk og blid. Jeg kommer aldri til å glemme den aborten, og jeg tror egentlig det alltid kommer til å være veldig sårt, men da hadde vi aldri fått den lille gutten vår, som jo selvfølgelig for oss er verdens fineste ☺️

  11. synne says

    ÅÅ Annette, det gjør meg virkelig trist å høre både om spontanaborten din og tvillingen som ikke klarte seg. Jeg har selv gjennomgått en spontanabort og en frivillig abort og det er virkelig helt forferdelig, og jeg kan virkelig ikke tenke meg hvordan det er å miste en baby man faktisk er fordbrett på å få!

    Jeg syns det er utrolig tøft av deg og dele denne historien, og jeg tror det vil hjelpe mange som gjennomgår noe lingnende å lese om at det faktisk skjer med fler. Men, gled deg masse over den lille gutten som kommer <3 Jeg gleder meg hvertfall så mye til å følge med, og med dere to som foreldre kan det jo ikke bli annet en fantastisk :D

    Mange klemmer

  12. Eli says

    wow! du er utrolig sterk! og må ha hatt et veldig slitsomt år.. krysser fingrene for dere og at alt går bra til slutt <3

  13. Michala says

    Jeg syns det er så fantastisk at du er så åpen om dette. Det er jo veldig vanlig, men samtidig så hører man ikke så mye om det. Syns du har skrevet om det på en så fin måte, åpent og ærlig, men samtidig ikke dystert. Jeg er selv gravid for første gang (6+3) og er veldig redd for å miste. Prøver å være positiv og håpefull, men teller ned dagene til jeg er 12 uker på vei og kan puste litt ut. Masse lykke til videre i graviditeten, kjekt å få følge deg i det nye kapittelet av livet ditt :)

  14. Tale says

    Setter så pris på at du deler dette. Vet mange som har hatt en litt kronglete vei mot det å bli foreldre, og tror det er viktig å snakke om det. Ønsker dere masse lykke til videre <3

  15. th says

    Hei Annette.

    Jeg ble litt tom for ord her nå, jeg sitter å leser denne teksten din. Du skriver så fint, og det er så rørende å lese. Du er litt av en sterk og tøff jente, og midt oppi alt dette skulle dere feire kjærligheten.. Har ikke ord.

    Alt kommer til å gå så bra med lille gutt skal dere se, han er en tøffing han som gleder seg å møte mammen og pappen sin!

  16. Emilie says

    åå, fineste Annette! <3 takk for at du deler! så mange som gjennomgår dette, men ikke snakker om det. Viktig å være ærlig om at dette faktisk skjer, slik at andre ikke trenger å føle seg alene. Nyt siste halvdel, kommer nok til å bli like fantastisk som du er!
    Stor klem

  17. Pernille says

    Ååh, Annette. Så utrolig trist. Takk for at du deler. Jeg er ikke i det stadiet av livet enda, men syns uansett det er viktig at spontanabort snakkes høyt om, for det virker fortsatt som noe veldig tabu, som er synd. Du er jammen sterk! Det er lov å være lei seg over å ikke skulle få to. Men samtidig er dere heldige som har én frisk gutt og jeg er sikker på at dere blir fantastiske foreldre!

  18. says

    Det er sjeldent jeg kommenterer (på blogger generelt), men her kan jeg ikke stoppe meg selv.
    Helle min hatt, du er sterk!! Jeg måtte bare få sagt det.
    Jeg kan så absolutt ikke se for meg eller ane hva du/dere må ha vært gjennom både fysisk og emosjonelt. Selv ser jeg frem til den dag jeg også er heldig og bærer mitt eget barn, bare tanken er magisk. Og man hører så mye om den «hysj» tiden og ikke fortelle det til alt for mange pga. risikoen. Men man tar også den tiden litt for gitt, personlig føler jeg i hvert fall det. Alt kommer til å gå bra, og som regel er det jo det man hører om. Du er sterk, uten tvil, som går gjennom dette og er nok noe du vil bære med deg livet ut og snakke om med ditt barn/dine barn i fremtiden (I can only guess). Det er absolutt noe jeg håper du aldri må gå gjennom en gang til, jeg håper virkelig ikke noen må gjennom slik. Du er også sterk som åpner deg opp til internett verden om dette – without a doubt. Noe så nært, kjært og personlig på et nivå de fleste av oss vil aldri kunne forstå eller se for oss.

    Ikke noe jeg trenger å si etter dette innlegget, but: Stay strong! Du vil bli en god mamma og de beste minnene er ikke langt unna ;-D

  19. Maja A says

    For et fantastisk vakker skrevet innlegg, og så ærlig! Virkelig tøft gjort av deg å dele noe så personlig, takk! Har selv også begynt å prøve for noen mnd siden, og skal si det er altoppslukende, er jo ingenting jeg heller vil i hele verden enn å bli gravid og mamma! Vanskelig å la være å tenke på det når jeg jobber som jordmor, hehe!

    Lykke til med resten av svangerskapet, du stråler!

  20. R says

    Wooow. At man kan bli så rørt av opplevelsene til noen man ikke engang kjenner… så sykt sterkt. Jeg er utrolig imponert over alt du har fått til midt oppi dette. Det er utrolig inspirerende. Er så lei meg for alt dere har vært igjennom, men det er veldig fint å se at dere er takknemlige for nurket som fremdeles vokser i magen<3 Lykke masse med alt det spennende dere har foran dere! Gleder meg til å følge prosessen videre :D

  21. Marthe says

    Første gangen jeg kommenterer, men her måtte jeg bare legge igjen noen ord..

    Ønsker dere alt godt fremover og tillykke med gutten. Dere har så mye flott, morro, spennende, rørende og givende i vente :)

  22. Hanne says

    Åh, Annette og Emil <3 Det må ha vært helt forferdelig for dere. Selvom det er mye som kan skje når man er gravid, så er det sjeldent det blir snakket/skrevet om. Tusen takk for at du forteller så ærlig hvordan det var for deg/dere! Masse lykke til med resten av graviditeten, jeg heier på dere <3

  23. Mari says

    Så sterkt å lese alt dere har vært nødt til å gå gjennom. Tøft av deg å dele noe så privat og tungt, men ikke minst viktig for alle (og det er flere enn vi tror) som har gått gjennom det samme. Jeg var også gravid med tvillinger i starten av svangerskapet; men den ene sluttet å utvikle seg tidlig, som hos deg. Fikk aldri noen blødning, den eneste «sporet» var at jeg fødte en ekstra liten morkake. Litt intim info, beklager, men det kommer sikkert du også til å gjøre. Lykken over å ha fått en frisk gutt overskygger alt annet, og nå er det så rart og fjernt å tenke på at det kunne vært to. Må bare ønske deg lykke til med resten av svangerskapet, du har så mye å glede deg til!

  24. Oda says

    Forferdelig at dere måtte gå gjennom det, forferdelig at mange gjør det.. Men takk for at du deler! Lykke til videre i svangerskapet, denne gangen må det jo gå <3

  25. Tonje says

    Ville bare si tusen takk for at du deler dette med oss.
    Det er etter min mening alt for lite åpenhet rundt spontanabort, så det er bra at du bruker stemmen din :-)
    Masse lykke til videre i svangerskapet <3

  26. says

    Du er så sterk, Annette! For et fantastisk velskrevet innlegg, jeg er så innmari rørt over hvert eneste ord. Takk for at du deler så åpent og ærlig om dette temaet. Heier på dere og kjærligheten <3

  27. Elisabeth L says

    Fikk virkelig tårer i øynene av dette innlegget, huff, du har virkelig vært sterk gjennom alt dette og ikke vist noen tegn til sorg på bloggen før nå<3 Tusen takk for at du åpner deg og deler denne opplevelsen, er sikkert mange som relaterer seg til. Jeg har alltid vært redd for å ikke kunne bli gravid og tar absolutt ingenting for gitt, så er utrolig sterkt å lese hva du har gått igjennom! håper virkelig at det lille frøet deres holder seg fast, for det kommer til å få seg verdens beste foreldre <3

  28. Caroline says

    MODIG og bra skrevet Anette! Bra med mer åpenhet rundt dette. Jeg opplevde noe av det samme som deg. Hadde en missed abortion i uke 13, forsteret stoppet å utvikle seg i uke 8. Måtte gjennom en kirurgisk utskrapning OG en hystroskopi etterpå fordi de ikke fikk ut alt. Helt jævlig… Jeg er også ung (27 år) og frisk. Livet er tøft noen ganger. <3 til deg som deler

  29. Ida says

    Så fint av deg å dele❤ Dette skal jeg la mannen min lese. Vi har termin 7.april og hele veien har jeg aldri turt å ta ting for gitt. Og at ting kan skje den friskeste personen er så urettferdig, mange menn tror jeg ikke skjønner hvor heldig man er om man har et helt problemfritt svangerskap.

  30. Marita says

    Jeg opplevde en spontanabort under min andre graviditet for 6 uker siden. Bare to dager før det skjedde, fikk vi se det lille hjertet som slo.
    Den ubegripelige frykten når man begynner å blø, håpet om at det skal gå bra og de knusende ordene når legen konstaterer at det ikke lengre er liv. Det er grusomt.
    Det er rart hvordan man kan føle en så voldsom sorg for noe man aldri har møtt eller kjent. Men en sorg, det er det definitivt og det tar tid å komme seg videre. Det vanskelige er når hverdagene henter deg inn igjen, og alt som skulle være ikke lengre er der. Hvordan hodet fortsett teller antall uker jeg skulle vært på vei, hvordan underbevisstheten forteller om alle de milepælene man gledet seg til som passerer, så skjer det ikke.
    Takk for at du delte, og masse lykke til videre i svangerskapet! Det kommer til å gå bra denne gangen og du har mye å se frem til! :-)

  31. Andrine says

    Wow.. For et utrolig ekte og ærlig innlegg. Du er så utrolig flink til å skrive, og jeg setter stor pris på at noen kan være så ærlig som du. Ønsker deg alt av lykke!

  32. Ingrid says

    Takk for at du deler <3 Utrolig sterkt og ærlig innlegg. Ønsker deg all lykke fremover, håper virkelig resten av svangerskapet går fint. Gleder meg til å følge deg videre gjennom det :-)

  33. Ingrid says

    Hei,

    Så rart å lese dette når jeg selv har gått gjennom noe av det samme for kort tid siden. Da følte jeg meg veldig alene, men det er godt Jeg hadde en graviditet utenfor livmoren og måtte opperere
    en missed abortion

  34. Marsbaby says

    Åh, denne traff meg midt i hjertet! Jeg skulle også bli mamma i september. Etter tre år med prøving, og til slutt prøverør, så fikk vi vår første positive test i romjulen i fjor. Jubelen stod i taket, og vi var så lykkelige over at det endelig klaffet. Dessverre gikk det gale her også, «heldigvis» ganske tidlig i forløpet så jeg slapp de verste smertene. Tre prøverørsforsøk senere, så fikk vi ny positiv test, og jeg opplevde akkurat det som du beskriver. Det var lenge vanskelig å glede seg, hvorfor skulle vi plutselig være så heldige? Men nå spreller en liten gutt i magen min, og termin er ca en uke før deres. Er ikke sparkene verdens beste følelse? Den tryggheten man får av å kjenne liv er så utrolig deilig! Masse lykke til videre, jeg gleder meg til å følge dere :)

  35. Janne says

    Jeg fikk tårer i øynene av å leseom året ditt. Takk for at du deler historien om hvor kronglete veien kan være til å bli foreldre. Måtte holde veslejenta mi ekstra lenge og se lenge på mirakelet etterpå. Snart sitter du der også med en uvurderlig liten baby. Krysser fingrene for dere, lykke til!

  36. Svanhild says

    Takk for at du deler. Ønsker deg en fin uke, du er et fantastisk flott forbilde og kommer til å bli verdens beste mamma!

  37. Ida says

    Kjære Anette! Først og fremst, gratulerer med svangerskapet og halvveismilepæl! Jeg skjønner at veien dit har vært alt annet enn lett. Det sies at det som ikke ødelegger oss gjør oss sterkere. Det er bare så synd at vi må utsettes for sånne prøvelser for å bli sterkere. For sterk- det er du, det du har gått gjennom er ikke bare bare. Du skriver at du sørger over tvillingen, og det syns jeg absolutt du skal gjøre! Det er heller ingen skam å søke om hjelp og snakke med noen for å bearbeide følelser. Jeg ønsker deg all mulig lykke videre, barn er herlige, men forbered deg på å få noen små grå i håret :) men det er det absolutt verdt! Klem fra meg❤️

  38. Eirin says

    Ligg med min gut på 3 mnd på brystet mens eg les dette sterke innlegget<3 Takk for at du delar<3 Og gled deg, det er heilt fantastisk!:-)

  39. Hilde says

    Så utrolig trist å lese det du har vert igjennom. Har selv opplevd å miste en tvilling i mitt første svangerskap og etter det hadde jeg 2 spontanaborter på under 3 mnd. selv om jeg ikke var langt på vei så var jeg helt knust. Man føler seg bare helt tom og ødelagt…. Trodde aldri jeg kom til å bli gravid igjen. Leste alt jeg kom over og det hjalp lese andre sine historier, så takk for at du tar opp et viktig og sårt tema. Ett den siste spontanaborten ble jeg gravid igjen etter 2 uker og har idag en herlig jente på 1 år og en herlig gutt (som skulle vert tvilling) på 4 år. Lykke til videre i svangerskapet. Du har så mye fint i vente❤️

  40. Miriam says

    Vanvittig sterkt å lese, kan ikke tenke meg hva dere har gått gjennom.. takk for at du deler! Du virker som en så fin person, og jeg ønsker deg og familien din alt godt ❤ den lille gutten i magen er heldig som får dere som foreldre!

  41. Odette says

    Du har jammen fått gått gjennom litt av kvart. Eg har så langt hatt tilnærma ingen problem, og føler meg priviligert for det. Samstundes er eg redd for at noko skal skje. Det er ein liten gut i magen min også, og det å vite kjønnet gjer det så mykje meir ekte. Eg kryssar fingrane for både deg og meg sjølv, og at det blir ein heilt ny kvardag neste vår!:)

  42. M says

    Kjære deg, så flink og sterk du er <3 Jeg har også opplevd å miste, men det var en uplanlagt graviditet, jeg var yngre og hadde masse blandede følelser den gangen. Allikevel satt det i gang masse følelser og tanker hos meg i ettertid, og jeg har ofte tenkt at det vil bli vanskelig for meg å bli mamma i fremtiden, er vel en frykt for at «kroppen min ikke klarer å bære frem barn», som du skriver. Så dette var faktisk veldig oppløftende for meg å lese, for til tross for mye motstand så ser det jo nå ut til å gå veien for dere <3 Kan ikke se for meg hvor vondt det må ha vært å miste den ene tvillingen, men jeg håper gleden over å kjenne liv hjelper deg med å glede deg nå i tiden som kommer. Du blir nok en helt fantastisk mamma, og jeg gleder meg til å følge med på reisen her på bloggen. Takk for at du er så åpen! Klem <3

  43. Marie says

    Fikk tårer i øynene av å lese dette. Håper inderlig det går bra med både deg og barnet framover❤️

  44. Ingvill says

    Dette vekket mange følelser i meg. Jeg gikk selv gjennom en spontanabort i 2015 når jeg var 8 uker på vei. Vi hadde akkurat fortalt det til familien og gledet oss til veien videre. Men slik gikk det da altså ikke. Det er veldig tungt der og da, og man må tillate seg å kjenne på den følelsen en stund. Heldigvis blir det bedre. Jeg er så heldig at jeg nå er mamma til en fantastisk sønn som snart er 1 år <3 Livet smiler! Jeg har troen på at dette kommer til å gå så fint for deg også. Lykke til videre i svangerskapet :-)

  45. Julie says

    Så sterk du er som deler dette ❤️ håper inderlig alt går bra med deg og den lille gutten framover!! ❤️

  46. Ida says

    Dette var utrolig trist og rørende å lese. Takk for at du delte det med oss! Jeg vet at du har opplevd mye stress de siste årene, så det er så godt å se hvor bra du har det med Emil! Husker jeg ble ganske overrasket når jeg så at du hadde blitt sammen en tidligere PH-deltaker (lol), men det virker som han har vokst veldig mye siden det (han har tross alt blitt pappa), og jeg blir ordentlig misunnelig av å se hvor fint dere har det sammen! Jeg er sikker på at du kommer til å bli en fantastisk mamma, og jeg gleder meg til å følge ferden videre! Og superglad for at du begynte å blogge igjen:)

  47. Elise says

    Dette var utrolig vondt å lese. Har tenkt masse på deg. Takk for at du deler, du er utrolig sterk. Og du kommer til å bli en fantastisk mamma <3

  48. Michelle says

    Takk for at du delte dette ❤️ Kjenner meg igjen i mye av det samme, samt tankene dine rundt det som har skjedd. Du er sterk! Og du må vite at det hjelper å høre flere snakke om dette, så man ikke føler at man er den eneste i hele verden som opplever samme sorg. Og selv om det er veldig vanlig, så blir det ikke mindre trist av den grunn.

  49. Christine says

    For en sterk historie! Utrolig tøft av deg å dele dette, og jeg håper og tror at nå går alt fint for dere fremover <3 Jeg kjenner meg igjen i så mye av dette, og følelsene du beskriver i innlegget er som å lese om meg selv. I fjor ble jeg ble gravid hele tre ganger i løpet av 6 måneder, hvor det første svangerskapet satt i egglederen (en exu) hvor jeg måtte gjennom uker med usikkerhet, ultralyd, blodprøver, blødninger, cellegift behandling og til slutt operasjon pga indre blødninger. Neste svangerskap endte i en spontanabort, men tredje ligger og sover søtt i sengen sin nå og er 5 måneder gammel <3 Det var en utrolig tøff tid med mye bekymringer, og jeg kjente også på den følelsen av at kroppen min ikke skulle klare å gjennomføre et "normalt" svangerskap. Selv om man ikke ønsker at andre går i gjennom slike vonde ting er det godt å vite at man ikke er alene, for dette er vanligere enn man tror så tusen takk for åpenheten din :) Jeg ønsker deg masse lykke til videre, og selv om du helt sikkert naturlig nok bekymrer deg mye enda etter dine vonde opplevelser vil jeg trøste deg med at for meg i hvert ble det bedre, mye bedre etter som ukene gikk og babyen i magen ble mer og mer aktiv, og etterhvert også levedyktig <3 Slike opplevelser setter spor i en, og det gjør en både mer sårbar, men også sterkere. Klem til deg og mageboeren ❤️

Legg igjen en kommentar til Marie Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *