<3

OLYMPUS DIGITAL CAMERADet er ikke så ofte jeg tenker på det lenger, at Sander egentlig er tvilling. Eller, det blir kanskje feil å si – ettersom det aldri kom så langt at det hadde vært levedyktig. Men i går ble jeg liggende og tenke litt på det. Selv om vi har fått en veldig rolig, glad og «enkel» baby, så er det flere ganger jeg har tatt meg selv i å si høyt «åh, vi kan være glad vi ikke fikk to likevel..» Jeg hadde nok gått inn i sjokkmodus dersom jeg hadde blitt tvillingmamma. Men innerst inne så mener jeg det jo ikke helt. Jeg vet jo at dersom vi hadde fått det, så hadde vi elsket begge to og det hadde vært utenkelig å skulle miste en av dem. Sånn er det når man først har fått barn. Men sånn ble det ikke, og jeg tenker ikke så ofte på det, annet enn at jeg innimellom lurer på om den andre ville vært gutt eller jente, om de hadde lignet eller ikke.

Hadde vi ventet til den offentlige ultralyden i uke 19, så hadde vi aldri visst at det hadde vært tvillinger engang. Den ene bare forsvant, eller gikk i oppløsning, jeg merket i alle fall ikke noe til det på kroppen, og det er jeg egentlig glad for. Og så var jeg jo heldig som hadde én igjen – en som virket helt frisk og med et hjerte som fortsatt slo. Det tenkte jeg faktisk mye på de første ukene etter ultralyden i uke 6: nå var sjansen hvertfall litt større for at vi fikk beholde en av dem. Likevel ble jeg utrolig lei meg da det faktisk skjedde, det var en sorg over enda et lite liv jeg ikke skulle få bli kjent med. Da hadde jeg jo allerede gått gjennom en spontanabort, det skjedde i uke 11 sånn helt plutselig. Spontanabort er vanlig, men jeg visste ikke helt hva det gikk ut på, og det hadde vært umulig å forberede seg på det. Jeg vet ikke hvordan det er å oppleve det tidligere, eller senere for den saks skyld, men det var ikke sånn at jeg gikk på do og kjente en liten klump «falle ut», eller at det blødde litt. Jeg hadde ikke vondt i magen på forhånd, jeg kjente ikke på noen forvarsler, plutselig ble det bare vått og jeg gikk på do. Og så sluttet det aldri. Jeg satt der og så ned på at det bare rant og rant, og følte meg fanget fordi det aldri ble ferdig. Jeg beveget meg over i dusjen (anbefales ikke), og måtte til slutt bare hive mengder med dopapir ned i undertøyet, ta på meg flere truser og to par bukser, og få kommet meg til legevakten, som sendte meg videre til sykehuset.

Det blødde så ekstremt mye, et helt døgn i strekk. På Ullevål fikk jeg medisin som skulle sørge for at kroppen kvittet seg med alt, og da startet smertene på ordentlig. Men i tillegg til oppkast og sinnsyke magesmerter som jeg aldri fikk pause fra, så måtte jeg hele tiden frem og tilbake til do, kjenne hvordan det rant ut av meg, bytte bind, legge meg ned igjen, tilbake på do – og sånn fortsatte det hele natten. Blodet var både rennende og klumpete, og det var det det ekleste jeg har vært med på i hele mitt liv.

Jeg sov ikke et sekund. Det var fysisk vondt, men i tillegg forsvinner alle drømmene og planene for fremtiden som man har skapt seg. Spesielt som førstegangsgravid er det vanskelig å tenke på noe annet enn det som skjer inne i kroppen den første tiden. Det klarte hvertfall ikke jeg, det tok opp absolutt alle tankene mine disse elleve ukene. Jeg sjekket gravid-appen på telefonen morgen og kveld, og gjerne et par ganger ekstra i mellom der også. Det beste var å gå inn i en ny uke, når teksten plutselig hadde oppdatert seg og man kunne lese at det lille vesenet hadde økt noen cm i størrelse. Man planlegger alt som skal skje 9 måneder frem i tid. De tre første månedene er ikke bare de mest usikre, men også de månedene man er på sitt trøtteste og kvalmeste. Og selv om det er kjipt med småplager og symptomer – så er det jo nettopp det, symptomer – og man ser for seg en belønning til slutt. Når den belønningen ender opp med ingenting, føles det ganske tomt.

Det er faktisk det beste ordet for å beskrive det, for jeg har aldri følt meg så tom som etter den spontanaborten. Dessuten mistet jeg så mye blod (og jern) at jeg var sengeliggende i en uke etterpå, og kunne ikke reise meg uten at alt svartnet. Men, jeg er heldig som ikke har opplevd det flere ganger, jeg har aldri tatt eggløsningstester eller hatt problemer med å bli gravid og jeg sitter jo her i dag med verdens nydeligste barn. Jeg kan bare se for meg hvor mange som går gjennom lignende opplevelser som meg, kanskje flere ganger og mye verre situasjoner, og som dealer med det nesten helt alene. For selv om det er mange som opplever det, så er det kanskje ikke noe man snakker så høyt om. Eller går inn på detaljer rundt.

Da jeg lå der på sofaen og hadde det helt jævlig, gjorde jeg ikke annet enn å google. Jeg ville lese om andre som hadde opplevd det samme, eller mest mulig likt som meg. Jeg vet ikke hvorfor, men det var en slags trøst i det – så det er derfor jeg skriver dette innlegget. Akkurat når man opplever det, så hjelper det ingenting å høre at «det er sånn kroppen funker, den fikser opp i det når noe er galt». Fordi man vil jo ikke at noe skal være galt i utgangspunktet. Men jeg er selvfølgelig glad for at det heller skjedde i første trimester enn rett før termin, selv om jeg ikke klarte å tenke det akkurat den første tiden. Det er enklere når man har fått det mer på avstand. Jeg har ikke vært mye lei meg i ettertid, jeg kom meg videre fra det ganske fort, selv om det var en del netter i begynnelsen hvor jeg lå og gråt, først og fremst fordi jeg synes den overgangen fra gravid til ikke-gravid på ett døgn var litt vanskelig. Og fordi det var så mange visuelle minner rundt hele opplevelsen – noe jeg fortsatt kan bli litt kvalm av å tenke på i dag. Men jeg er så heldig som har blitt mamma, det er jeg så takknemlig for hver eneste dag. Og kroppen min fungerer, selv om jeg har hatt en spontanabort og en missed abortion, så er det ikke noe galt med meg. 

Man skal aldri tenke at det er sin egen skyld om man opplever noe sånt, selv om jeg har tenkt det selv. Og hvis man kjenner at man ikke klarer å komme seg videre fra det, så er det viktig at man prøver å snakke om det. Jeg tenker at selv om det kan være ubehagelig å dele så personlige ting med andre, så er det noe veldig fint med akkurat den åpenheten – det kan dessuten bidra til at flere andre også åpner seg, og ensomheten rundt det blir litt mindre <3

Comments

  1. Cecilie says

    Så fint og viktig innlegg! Jeg har aldri mistet selv, men har venninner som har gjort det, men har jo aldri snakket noe særlig om hvordan det egentlig er.

  2. Maren says

    Ååh dette var godt å lese. Og trist. Jeg sitter selv og har nettopp blitt gravid med prøverør, og er så redd for at det «ikke er noe der». Hadde en MA for noen år siden, så jeg kan liksom ikke stole på den «så lenge du ikke blør går det bra» . har ikke mange symptomer heller, og er snart i uke 7. Jeg har gått i flere år og tenkt det er noe galt med meg. Og det ødelegger dessverre litt for meg nå, men prøver så godt jeg kan å tenke at det ikke er noen grunn til at det ikke går bra denne gangen. Sterkt av deg å dele dine opplevelser rundt dette. For det kan jammen meg være vondt å sitte med❤️

    • Annette Haga says

      Gratulerer så mye med graviditeten, krysser fingrene for deg! <3 Skjønner godt at det ødelegger litt nå i begynnelsen fordi det er vanskelig å tenke positivt. Men som regel går det jo bra - håper virkelig du slipper flere sånne opplevelser. Masse lykke til, stor klem fra meg!

  3. Jeanine says

    <3 Det vil alltid være tøft når man mister, uansett når. Og alle har like mye rett til å sørge om det skjer i uke 5 eller 35. Jeg mistet først en tvilling akkurat som du, uten at jeg merket det, men så døde den andre babyen i magen da jeg var godt over halvveis, selvom alt hadde vært bra på både tidlig og ordinær ultralyd. Verste jeg noengang har vært igjennom 🙁 Det å dra på sykehuset og vite at du skal føde en død baby.. det skulle jeg ønske ingen måtte oppleve.

    • Annette Haga says

      Åh kjære deg, det høres helt forferdelig ut, håper du har masse støtte i dem rundt deg, selv om det sikkert føles som om ingen andre kan forstå. Sender deg en stor klem <3

  4. Kathrine says

    Så fint tekst <3 prøvd å bli gravid i over 1 år nå, med 1 MA bak meg i uke 11 og 1 i uke 8. Så kjenner meg innmari igjen i de følesene du beskriver! Godt å lese om historiene når det går bra til slutt. Håper det er min tur neste gang 🙂

    Og Sander er forresten helt til å spise opp, såå nydelig <3

  5. S says

    Takk for at du setter ord på dette!! <3 Opplevde det selv for et halvt år siden og håper en ny spire snart sitter!

  6. Linda says

    Tusen takk for at du deler <3 Jeg har blitt gravid to ganger på første forsøk. Det endte med en spontanabort i uke 8 og en missed abortion i uke 13. 7 mnd siden nå, og jeg venter fortsatt spent på to nye streker <3 Koselig å lese bloggen din og se at det kan ende godt 🙂

    • Annette Haga says

      Det er ikke noe gøy å høre 🙁 det skjer med så mange, men det er uansett forferdelig vondt når man selv er den som opplever det. Uff!! Krysser fingrene for en ny positiv test, og at neste svangerskap blir annerledes. Stor klem fra meg!! <3

  7. says

    Så godt å lese dette her, du har så rett at det blir ikke så mye snakt om det. Jeg kan iallfall relatere til denne hendelsen, og kjenner igjen alt fortvilelsen du beskriver. #duerslettikkealene

  8. Elisabeth L says

    Må være forferdelig å gå gjennom noe då tøft uten belønning! Er så glad at dere har det bra nå, og Sander er virkelig helt nydelig <3 du er så tøff som deler 🙂

  9. Sunniva says

    Du skriver utrolig godt om et viktig tema. Mistet selv i MA i uke 12 for noen år siden. Det var så ille at jeg gikk i traumebehandling hos psykolog i et halvt år -det er grusomt å miste et barn uansett hvor langt man er på vei, man mister samtidig hele fremtiden man så for seg. I ettertid har jeg vært så heldig å få to nydelige varn og jeg er så takknemlig💗 Takk for et viktig innlegg!

  10. M says

    Takk for at du deler <3 Jeg mistet selv nylig i uke 12. Det var et stort sjokk da vi var på tidlig UL og det ikke var noe liv. Nå er vi i gang å prøve på nytt og jeg håper virkelig at det blir vår tur snart <3 Ønsker deg alt godt. Klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *